Den ene datteren min arvet en gammel slektning. Det ble helt krise

Penger kan ødelegge mennesker og familier, det vet vi og det visste jeg, men at de skulle ruinere mine egne gode familierelasjoner, hadde jeg aldri trodd.

Når jeg nå deler, er det med sorg i hjertet og et inderlig håp om at alt skal løse seg etter hvert.

På mange måter har jeg levd et privilegert liv, uten store konflikter rundt meg, og med masse kjærlighet og nok av alt.

Mine foreldre eide aldri mye, men de var hardtarbeidende, og de sparte det de kunne for å ha noe å gi meg og de fire søsknene mine.

Dette så jeg, og alltid har jeg følt takknemlighet og beundring for hvem de var og det de gjorde.

Jeg tilhører en generasjon som kom lettere til alt, og fikk tidlig et fint hus, som jeg fortsatt bor i.

Mannen min og jeg har aldri vært rike, men vi har hatt nok til å betale regningene våre og unne oss litt luksus nå og da. Gjennomsnittlige, vil jeg si at vi har vært.

To døtre har vi fostret opp, og de var fra starten hele ulike. Den eldste med et sterkt konkurranseinstinkt og en ekstrem sterk vilje.

Den andre forsiktig og alltid litt usikker på om hun ville klare å få til ting. Jeg har hele veien elsket dem like høyt og har verdsatt dem for den de er.

Gjennom årene har jeg fått høre at jeg har beskyttet den yngste mer enn jeg burde, og det er min eldste datter som har antydet at dette har vært forskjellsbehandling.

Jeg har sagt som sant er, at man møter folk ut fra hva slags personlighet de har. Å oppdra to barn helt likt, når de er helt forskjellig, tror jeg ikke er mulig.

Men til tross disse antydningene, vil jeg si at vi har hatt det bra sammen, alle fire, vår kjernefamilie. Ingen av jentene er blitt bortskjemte med å få ting, og arv er noe vi ikke har snakket om eller hatt fokus på.

Vi har hele veien hatt min gamle, barnløse tante i nærheten, som jeg har tatt gode vare på. På mange måter har hun vært lik min førstefødte, og fordi personligheten var den samme, hadde de et godt forhold.

Tante var opptatt av meg og familien min og opplevde oss som sine nærmeste, og i mitt liv var hun en viktig person.

Da hun ble gammel og syk og forsto at hun kom til å dø, ville hun snakke med meg om arven etter henne.

Jeg sa at jeg egentlig ikke ville vite hva hun tenkte, men hun insisterte på å dele med meg hvordan hun ville ha det etter sin død.

«Jeg ønsker at du skal overta huset mitt, men for at det skal skje, må du love meg at du bor her», sa hun.

Jeg sa at det var hyggelig at hun ville gi meg huset, men sa at jeg ikke så for meg å flytte fra huset jeg er så glad i, som ligger perfekt til og er akkurat slik jeg ønsker, og vi snakket lenge om dette.

Tante skisserte da en løsning, som også jeg mente var god. Min eldste datter, som var ung og så etter bolig, skulle få kjøpe huset til ti prosent av verdien, mot at hun flyttet inn.

Resterende verdier ville hun dele på alle tante­barna sine, meg og mine søsken, og noen kusiner og fettere av meg.

Jeg ønsket ikke å blande meg inn i hennes avgjørelser, egentlig, og var egentlig litt nervøs over å få denne informasjonen, men så la jeg det fra meg.

Les også (+): Mannen min fant seg en 25 år yngre kvinne, og nå skal de ha barn!

Urettferdig arv

Tante døde halvannet år senere, og testamentet ble kjent for hele familien. Liv, min eldste, overtok huset for 800 000 kroner, hvilket vil si at hun praktisk talt fikk et luksushus gratis.

Jeg ga min arv på et par hundre tusen til vår yngste datter, som ikke arvet noe av betydning.

Vi snakket mye om hvor ekstremt heldig Liv var, men det rare var at hun hisset seg opp hver gang vi snakket om det.

«Jeg har betalt for huset og har mye jeg må gjøre der, så slutt med å si det», sa hun.

Det hører med til historien at hun har kommet inn i en familie med en del penger, og som har en annen livsstil enn oss.

Ofte prates det om penger når svigerfamilien hennes er sammen med vår, og jeg opplever det nærmest som ufint og ubehagelig.

Det som skjedde på et tidspunkt, var at jeg så hvor ekstremt urettferdig det ble at Liv arvet så mye etter tante og Anna nesten ingen ting.

Ove, mannen min, og jeg diskuterte hvordan vi kunne sørge for større grad av rettferdighet og bestemte oss for at Liv bare skulle få pliktdelsarv etter oss og Anna arve resten.

Det ville sørge for at hun fikk nesten det samme som søsteren ved veis ende.

Vi ville være redelige og kalte inn til et møte med jentene våre. Åpent og ærlig forklarte vi hva vi så for oss.

At det skulle komme reaksjoner på det, var jeg ikke forberedt på. Liv eksploderte og mente at arv etter tante ikke kunne blandes inn i arv etter oss.

«Jeg har krav på min halvdel etter dere», gjorde hun klart, og trampet ut av huset. Siden da har vi hatt en «krig» mellom oss.

Hun har skjelt ut søsteren sin, faren sin og meg. Mest meg.

«Jeg vet at du står bak dette, mamma, og det er ikke greit. Hvis du mener at det skal gis mer til Anna, vil ikke jeg ha mer med deg å gjøre», har hun sagt flere ganger.

Jeg har forsøkt å roe ting ned, forklare henne hvorfor vi tenker som vi gjør, men hun blir bare sint og vil ikke høre.

Hun sier også at jeg lyver når jeg forteller henne at min tante først ville gi huset til meg, og at jeg var med på å bestemme at hun skulle få muligheten.

Det er trist og sårt å oppleve at hun ikke unner søsteren sin å få nesten det samme som seg selv, og det er opprørende at hun oppfører seg som hun gjør.

Les også (+): Jeg trodde jeg gjorde det beste for datteren min. I dag ser jeg at jeg burde tatt tak i problemet allerede da hun var ung

Ulik fordeling

Nå truer hun med å gå til advokat. Dessverre tror jeg det er samboeren hennes som står bak.

Liv har ringt lillesøsteren og sagt at det kommer til å bli et helvete for henne om hun tar imot det Ove og jeg vil gi henne, og hun har truet med at de ikke kommer til å ha noen kontakt om hun går med på en forfordeling.

Anna sier at penger ikke betyr noe for henne og at hun ikke vil være uvenner med søsteren.

«Når dere dør, har jeg bare henne», sier hun.

Hun er ikke grisk, hun har et fornuftig og godt syn på penger, og hun er sliten og lei av diskusjonen rundt arv etter oss.

Jeg aner ikke hvordan dette ender, men deler historien for å vise hva verdier og penger gjør med folk. En arvesak, som burde ha vært til det positive, er blitt til et mareritt og har splittet kjernefamilien vår.

Den eldste datteren min har et hus til en verdi av åtte millioner kroner og er likevel ikke fornøyd. Den andre har ikke fått den samme gaven. Burde ikke den eldste da ha vært rausere mot den yngste?

De siste månedene har jeg grått mye og klarer sjelden å holde tårene tilbake når vi kommer inn på temaet arv.

Jeg angrer på at jeg sa til tante at det var en god idé å la min eldste få overta det fine huset. Det ville ha vært bedre om jeg arvet det og fordelte verdiene mellom jentene mine den dagen jeg dør.

Men gjort er gjort. I går satt Ove og jeg igjen og snakket om hva vi skal gjøre.

Vi har landet på at ingen skal få bestemme hvordan vi bruker pengene våre, ikke engang våre egne barn. Vi kan ikke la Liv presse oss til å fordele arven etter oss likt.

Vi har bestemt oss for å gi den yngste alle sparepengene våre i første omgang, slik at hun også kan få en god start når hun etablerer seg, og vi kommer ikke til å fordele resten likt.

Time hos advokat er bestilt, og vi legger opp til en ulik fordeling. Arven etter tante må ses på som en arv etter meg, så dette blir det eneste riktige å gjøre.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller

Pappa skulle gifte seg med en dame som var yngre enn meg. Så avslørte han hva gjorde med arven min

Jeg sa ja til å hjelpe søsteren min økonomisk, men hun lurte meg trill rundt