DE BLÅ SIDENE

Naboen sa at mannen min hadde damebesøk. En dag lot jeg som om jeg skulle på jobb da jeg hadde fri

Jeg nektet å tro det da en nabo fortalte hva som foregikk mens jeg var på jobb. Derfor lånte jeg bilen til en kollega og parkerte i nærheten av huset vårt.

Pluss ikon
HISTORIE FRA VIRKELIGHETEN: Illustrasjonsfoto.
HISTORIE FRA VIRKELIGHETEN: Illustrasjonsfoto. Foto: Getty Images
Sist oppdatert

Mor­ten og jeg fant  hver­and­re gjen­nom fel­les kjen­te. Jeg føl­te meg til­truk­ket al­le­re­de før­s­te kvel­den, og det var gjen­si­dig. Mor­ten var uredd og på­gå­en­de, så han la ikke skjul på at han lik­te meg.

Vi fant raskt ut at vi ville ha hver­and­re, så i lø­pet av et års tid had­de vi både flyt­tet sam­men og gif­tet oss.

Mor­ten had­de byg­get opp et suk­sess­rikt lo­kalt fir­ma. Da firmaet ble kjøpt opp av en større konkurrent, satt Morten igjen med et betydelig millionbeløp.

Han be­stem­te seg for å be­vil­ge seg et sab­bats­år for å finne ut hva han ville drive med et­ter­på. Vi snak­ket mye om hva han skul­le bru­ke ti­den sin på når han ikke len­ger had­de job­ben å gå til, og vi ble eni­ge om at det var mye som treng­te å gjø­res i for­bin­del­se med hu­set.

Og da da­gen kom og han var ute av fir­ma­et, gle­det han seg til å set­te i gang med å opp­gra­de­re hu­set.

Sjokk­be­skjed

Jeg jobbet på sy­ke­hjem og var bor­te både kvel­der og i hel­ge­ne, og av og til job­bet jeg nat­te­vak­ter også. Det var ikke i tan­ke­ne mine at Mor­ten kun­ne bedra meg, men det var nett­opp det han gjor­de.

Han fikk rik­tig­nok gjort en del på hu­set, men et­ter noen må­ne­der stop­pet det opp, og han sa at han hadde mis­tet mo­ti­va­sjo­nen. «Den kom­mer nok snart til­ba­ke», sa han op­ti­mis­tisk.

Det var en pen­sjo­nert nabo som gjor­de meg opp­merk­som på at hun til sta­dig­het så Mor­ten sam­men med en sy­ke­meldt og godt gift dame som bod­de et styk­ke bor­ten­for oss.

Na­bo­en stus­set over at den­ne da­men var hjem­me hos oss på dag­tid, og sa at hun også had­de møtt de to i sko­gen ved fle­re an­led­nin­ger.

Hun be­kla­get seg over at hun slad­ret om det­te til meg, men hun ville bare at jeg skul­le vite det. «Det­te blir snak­ket om på byg­da», la hun til.

For meg var det helt ukjent at Mor­ten fyl­te da­ge­ne sine med en an­nen kvin­ne. Iste­den­for å spørre Mor­ten om så var til­fel­le, be­stem­te jeg meg for å late som jeg skul­le på jobb på en dag jeg had­de fri. Det ga meg an­led­ning til å føl­ge med.

Jeg lån­te en kol­le­gas bil og par­kerte i nær­he­ten av hu­set vårt. Og der så jeg man­nen min kom­me ut dø­ren. Han gikk ned til krys­set like ved, hvor den­ne da­men fra na­bo­laget sto og ventet. De klem­te hver­and­re, før de gikk mot sko­gen.

Jeg ventet en time før de kom til­ba­ke, og da gikk de mot huset vårt. For å gjø­re en lang his­to­rie kort, så tok jeg dem på fers­ken i dob­belt­sen­gen vår.

Les også (+): Jeg trodde han var mannen i mitt liv. Helt til en venninne ringte meg en kveld

For­ven­tet til­gi­vel­se

Det fan­tes in­gen unn­skyld­nin­ger for det som had­de skjedd.

Det kun­ne ikke bort­for­kla­res, for jeg had­de sett det med egne øyne. Først ble jeg sint og for­tvi­let. Mor­ten ser­ver­te all ver­dens unn­skyld­nin­ger for hvor­for han had­de be­dratt meg, og for­ven­tet at jeg skul­le til­gi ham. Han la seg full­sten­dig flat og sa at det­te var et stort feil­steg fra hans side.

Han ville jeg skul­le bli, men for meg fan­tes det in­gen­ting å til­gi. Det var som om fø­lel­se­ne mine sluk­net der og da.

I lø­pet av noen få uker had­de jeg kjøpt lei­lig­het og flyt­tet ut, men før jeg kom så langt, sør­get jeg for at den­ne and­re kvin­nens ek­te­mann fikk vite hva hun had­de be­dre­vet ti­den sin med. Hva som skjer hjem­me hos dem, aner jeg in­gen­ting om, men jeg vet at for­hol­det mel­lom henne og Mor­ten er over.

Mor­ten ang­rer ennå. Han sen­der meg sta­dig mel­din­ger, brev og bloms­ter i sine for­søk på å få meg til­ba­ke. Han me­ner at alle kan gjø­re feil og ap­pel­le­rer til alt vi har delt med hver­and­re, og ber om
til­gi­vel­se.

Jeg har det vondt, og jeg er inne i en uven­tet tøff tid, men jeg vet at ek­te­ska­pet vårt er over for all­tid.

Å bli be­dratt på den­ne må­ten, i hele na­bo­lagets på­syn, var en ned­ver­di­gen­de opp­le­vel­se, så det var godt å flyt­te ut og løf­te ho­det igjen.

Nå må jeg ha fo­kus på å kom­me meg vi­de­re med li­vet mitt og få be­ar­bei­det alt som har skjedd. Og jeg må ak­sep­te­re at det­te ek­te­ska­pet ikke had­de li­vets rett, al­li­ke­vel.

Det er en smer­te­full kjær­lig­hets­sorg jeg bæ­rer på, men jeg trøs­ter meg selv med at jeg vil kom­me over alt det­te en vak­ker dag. Og ikke minst er det bra at Mor­ten vis­te sitt san­ne jeg, slik at jeg nå har an­led­ning til å lete vi­de­re et­ter den ret­te for meg.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Denne saken ble første gang publisert 14/12 2020, og sist oppdatert 02/09 2022.

Les også