Leserne forteller
Jeg ville ikke ha barn og tok et drastisk valg. Så skjedde noe som gjorde forferdelig vondt
Jeg var i slutten av tyveårene og følte at jeg eide verden. Én ting visste jeg; jeg ønsket meg ikke barn.
Noen ganger kan du lete med lys og lykte etter ting som kan gi andre skylden for dumme ting som er skjedd, og du finner ingen ting, kort og godt fordi det er du som har vært dum.
I korthet er min historie slik. Den handler om en voksen som likevel ikke var voksen, og om ikke å forstå hvor sammensatte vi mennesker er følelsesmessig.
Når jeg nå deler mitt liv og mine valg, er jeg blitt en dame godt over midtveis i livet. Jeg har mistet både foreldre og min ene søster, og selv om jeg har en mann, føler jeg meg veldig alene og kanskje litt fortapt.
Som ung jente på videregående skole havnet jeg i et politisk miljø, der jentene fremsto som veldig sterke. Bestevenninnen min og jeg ble veldig preget av disse årene, og allerede før vi var tyve år hadde vi bestemt oss for at vi ikke ville ha barn.
– Ingen skal få tvinge oss inn i et firkantet liv med stasjonsvogn, mann, rekkehus og hund, sa vi.
I grunnen var det bare mann og hund vi ønsket oss. Man skulle tro at tanker som dette gikk over, men det skjedde ikke med meg. Da jeg flyttet hjemmefra og til en storby, tok jeg med meg tankene mine. Det føltes på en måte litt tøft og sterkt å si:
– Jeg har bestemt meg for aldri å få egne barn. Verden er full av barn som trenger hjelp og søsteren min får ta jobben med å sikre blodslinjene.
Jeg var ikke i lange forhold, men rotet rundt og hadde det gøy. Vennene mine så på meg som veldig sterk og selvstendig, og slik så jeg på meg selv også. Mens venner begynte å slå seg til ro og venninner fikk barn, sto jeg på mitt. Også hjemme hos mine foreldre var jeg åpen om mitt ståsted.
– Gjennom meg blir dere ikke besteforeldre, men heldigvis har dere Ingrid.
Ingrid var søsteren min. Slik jeg så det, var vi støpt i hele ulike former. Hun var mild, omsorgsfull og bar på drømmer om å stå brud og få sin egen familie.
Les også (+): Jeg trodde vi skulle få den perfekte skilsmisse. Det var bare én ting vi ikke hadde tenkt på
Liv uten barn
Mamma og pappa la ikke skjul på at de drømte om å få barnebarn, og la ikke så mye i hva jeg sa.
– Du endrer helt sikkert mening når du møter den rette, var omkvedet.
Faktisk tror jeg de lo litt overbærende av meg. Det rare er at jeg var låst fast i tanken på å leve et liv uten barn.
– Det får holde at jeg blir tante. Jeg skal elske ungene dine som om de var mine egne, men når de er uoppdragne, leverer jeg dem tilbake til deg, sa jeg til søsteren min.
Da jeg kom i slutten av tyveårene var mitt kjærlighetsliv fortsatt ganske rotete, og jeg bestemte meg for å sterilisere meg. Jeg syntes at det var slitsomt å tenke på at jeg kunne bli gravid, og det uten å være et i ordentlig forhold. Jeg skulle uansett ikke ha barn, så det var en praktisk og god løsning, som fjernet en bekymring.
Lillesøsteren min hadde på det tidspunktet en kjæreste og hun forsto ikke at jeg kunne gå til et så drastisk skritt. Det gjorde ikke legene heller. Tre leger frarådet meg å la meg sterilisere fordi jeg var ung og kunne komme til å endre mening.
– Hvis du angrer, er det for sent, et slikt inngrep er endelig, sa de.
Jeg ble to ganger sendt hjem for å tenke mer over saken.
Det var en aldersgrense for å få sterilisering, men jeg var godt over den, og insisterte på å bli tatt på alvor og gjennomførte. Den første tiden etterpå føltes det som en lettelse. Å slippe å tenke på prevensjon var befriende. Jeg hadde en bekymring mindre i livet.
Hvor mange romanser jeg hadde i denne tiden orker jeg ikke å gå inn på, men det var noen. Jeg «levde livet», slik jeg selv så det. Hvis jeg skal være ærlig, må jeg innrømme at jeg også bar med meg en følelse av ensomhet. Et par av mennene jeg rotet med var gift. Jeg var den som ikke betydde noe for dem, men som de koste seg med fordi det var spennende.
Selv om mamma og pappa syntes at jeg handlet dumt, sluttet de å si noe om det. De hadde Ingrid, som jo skulle leve A4-livet.
Jeg var utskuddet de sukket litt over, men som de var like glad i, og det uttrykte de veldig sterkt. De var like glad i oss. Vi var en sammensveiset gjeng, som elsket å tilbringe tid sammen.
I dag ser jeg hvor overfladisk jeg tenkte, og at jeg burde ha lyttet til legene som bad meg om å revurdere et inngrep som gjorde noen muligheter ugjenkallelig.
Les også (+): Sønnen min ville ikke være pappa, så jeg stilte opp. Det fikk uante konsekvenser
Sorgen
Det jeg ikke tok med i beregningen er at skjellsettende ting kan skje og velte tilværelsen for en hel familie. Min lillesøster giftet seg, men ble syk kort tid etter.
Tidlig i sykdomsforløpet forsto jeg at det ikke kom til å ende bra, og i stille stunder reflekterte jeg rundt livet og oss. Etter å ha ha kjempet mot sykdommen i to år, døde hun. Foreldrene mine var knust av sorg, og det var jeg også.
Det var i årene etter at vi mistet henne, at det gikk opp for meg hva jeg hadde gjort. De hadde ingen barnebarn og kom heller ikke til å få det. Hadde jeg kunnet gi dem det de ønsket seg mest, ville jeg ha gjort det, så glad var jeg i dem. Men jeg hadde tatt et valg som gjorde det umulig å gi dem den gleden.
Mot slutten av 30-årene møtte jeg en mann jeg slo meg til ro med, og det føltes fantastisk. Han ønsket seg barn og ble både lei seg og sjokkert da jeg fortalte hva jeg hadde gjort mer enn ti år tilbake i tid. Men han valgte å leve et liv med meg. Selv hadde han en sønn fra et tidligere forhold. Han var i midten av tenårene og de hadde et godt forhold.
I mange år sa jeg til meg selv at gjort var gjort og at det ikke nyttet å tenke på det. Jeg bestemte meg for å ha et godt liv uten barn og gjemte angeren et sted i et hjørne av hjernen. Slik klarte jeg å skape en god hverdag. Når jeg ble spurt om jeg ikke angret på mitt valg, sa jeg at det ikke var tema.
– Å få barn er ikke det eneste saliggjørende i verden, fremholdt jeg.
Trodde jeg på det selv? Ikke når jeg var hos moren min, som uttrykte sin sorg over at vår familie nesten var «utdødd».
– Hadde du enda ikke sterilisert deg, sa hun til meg en gang, og en tåre rant nedover kinnet hennes.
Det øyeblikket var så sterkt at også jeg gråt.
– Hadde jeg visst hva som skulle skje, ville jeg aldri ha gjort det, sa jeg.
Hun tilga meg selvfølgelig, for hun elsket meg. Spørsmålet er om jeg kan tilgi meg selv.
Da også mamma døde, skjedde det som måtte komme. Angeren tok meg og sendte meg rett i kjelleren. Brått var det bare meg igjen av vår familie. Jeg var femti år og hadde bare mannen min. Det føltes veldig sårbart. At ingen skulle arve noen etter meg, bære med seg minner etter meg, føltes trist og leit.
I årene som er gått siden jeg mistet det siste, nære familiemedlemmet har jeg tenkt masse.
Ingen vet hva livet vil gi. Ingen kan forutsi om en person kommer til å fortsette å leve, eller om han/hun kan få barn. Jeg tok det for gitt at søsteren min ville holde seg frisk og gi meg «tantebarn». Det var hennes barn jeg skulle være glad i og følge opp, som jeg skulle låne og levere til-bake. Jeg hadde jo en plan.
Ingen ting ble slik jeg trodde. I dag tenker jeg at en kvinne i tyveårene på ingen måte forstår omfanget av å sterilisere seg. Mannen min og jeg har nå meldt oss på et kurs i fosterhjemstjenesten
og har bestemt oss for å bli fosterhjem til en som trenger omsorg og kjærlighet.
Det får bli min måte å leve videre på. Men til unge kvinner som sier at de ikke vil ha barn, vil jeg si: Ikke gjør noe drastisk. Ting kan endre seg.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske noveller
