leserne forteller
Nå er datteren min borte, og jeg angrer hver eneste dag
Jeg var en god mor for datteren min sett utenfra. Hun manglet virkelig ingen ting.
Mange mennesker stiller opp med navn og ansikt og forteller om sin sorg over å miste et barn. Det klarer ikke jeg.
Derfor sitter jeg her nå og forsøker å sette ord på tankene jeg bærer på. Forhåpentligvis kan de være til ettertanke. Forhåpentligvis kan de få foreldre til å tenke og gjøre ting litt annerledes.
Jeg kaller henne Ida, men hun het noe annet, og hun ble født en vårdag for mer enn tyve år siden, da jeg var i tyveårene. Vi var to foreldre, som tok imot henne med stor, stor glede og forventning. Mannen min og jeg hadde vært kjærester i flere år og ønsket å bli foreldre.
Det var en travel tid av livet. Mens vi bygde hus og etablerte oss i jobber fikk vi tre små barn. Ida var den eldste – hun fikk være enebarn i halvannet år. Etter det, måtte hun dele oppmerksomheten med søsknene sine.
Som utdannet innen omsorg hadde jeg andres behov på dagsordenen fra morgen til kveld. Store utfordringer møtte meg i arbeidshverdagen. Da jeg kom hjem, ventet krevende timer med små barn, som kranglet, gråt og måtte få mat og oppfølging.
Mannen min jobbet ofte lange dager som håndverker, så jeg følte i noen år at jeg måtte ha øynene i nakken mens jeg forberedte middag.
I utgangspunktet var jeg en person som elsket nærhet og klemmer. Før jeg fikk barn tok jeg alltid hånden til kjæresten min, og jeg klemte ham i forbifarten.
Da stresset kom inn i livet mitt, endret dette seg. Jeg, som hadde hatt Ida på fanget praktisk talt hele tiden i hennes første leveår, hadde ikke tid til fanghygge.
Jeg ble en organisator, som beordret barna til å sette seg rundt bordet og lærte dem gode manerer, og som krevde orden og system i alle gjøremål. Med tre barn føltes det som om det ikke var tid igjen til de nære stundene.
Jeg lo med barna rett som det var, men bestandig skjedde det noe, og hele tiden var det ting som måtte gjøres. Jeg sendte dem inn i barnehagen etter, i beste fall, å ha gitt dem en hastig klem. Det var ikke tid til mer.
Jeg husker at Ida en gang som seksåring datt ned fra trappen og slo et hull i pannen i møtet med grusen. Jeg ilte til med og stelle såret, mens jeg kikket meg over nakken for å passe på at de to minste ikke også falt.
Hun gråt og gråt. «Ta det rolig, det går bra», sa jeg.
Jeg hadde tenkt å ta armene rundt henne, men i øyekroken så jeg at den minste var på vei nedover veien, og jeg måtte løpe. Da jeg kom tilbake, sa hun: «Mamma, du trøster meg aldri!»
Jeg fikk dårlig samvittighet, men reagerte i stedet med å bli indignert. «Det er ikke sant, jeg trøstet deg nettopp!», sa jeg. Så klappet jeg henne på skulderen og sa at vi måtte gå inn.
Les også (+): – Jeg var aldri bra nok for mamma
Jeg glemte å gi fysisk nærhet
Jeg elsket ungene mine, og gjorde alt jeg kunne for at de skulle ha det bra.
Da de begynte på skolen, satt jeg og pugget bokstaver og leste lekser med dem. Jeg laget fine matpakker med smilefjes på matpapiret, og passet på at de hadde rent og pent tøy og så ordentlige ut.
Ida hatet å gre håret, men jeg tvang henne til å la meg gjøre det hver morgen før hun dro av gårde. Ofte tenkte jeg på hvor søt hun var med det lange, bølgete og tykke håret, som jeg satte opp i en hestehale fordi hun var så fysisk aktiv.
Jeg forgudet datteren min og var så utrolig stolt av henne, men hjemme maste jeg på henne om alt hun måtte gjøre. «Har du skitnet til genseren din igjen», sukket jeg, og bad henne om å tenke litt over hvordan hun lekte.
Hjemme løp jeg rundt og ryddet og kjeftet. «Når skal dere lære å rydde opp etter dere?», var kanskje den setningen jeg sa oftest.
Men jeg var en god mor. Alltid på foreldresamtaler fikk jeg tilbakemeldinger om hvilke fine barn jeg hadde. Ida ble rost opp i skyene fordi hun var så høflig og samvittighetsfull. Jeg var så stolt av henne!
Jeg var den mammaen, som la sin sjel i å gjøre barna mine til godt likte mennesker, velfungerende barn, som forsto hva som ble forventet av dem.
Ida døde og jeg ønsker ikke å gå inn på omstendighetene her. Det er for opprivende for både meg og andre å hente det frem igjen. Mitt liv ble snudd på hodet og hjertet mitt ble knust.
Hele livet ble omkalfatret. Min skjønne datter, prinsessen vår. Hun skulle aldri mer komme inn døren med sitt strålende smil.
Jeg hadde lyst til å reise etter henne, men måtte leve videre. Vi hadde to barn til å ta vare på. I denne tiden oppdaget jeg at jeg har en styrke som overgår alt, for jeg klarte å opprettholde systemene mine.
Jeg klarte å gi de andre to den oppfølgingen de var vant til. Min rolle ble å skåne dem og sørge for at de ikke fikk sine liv ødelagt på grunn av tapet av en søster.
Les også: (+) Jeg trodde jeg kjente mannen min. Men det var inntil politiet sto på døren
Idas død endret meg, hvilken mor ville jeg være?
Om kveldene, når jeg la meg, kom alle de dystre tankene. Hva var det siste jeg sa til Ida? Det tenkte jeg masse på.
Jeg husket at jeg maste om at hun måtte ha med seg varme klær, selv om det var sommer. Hun bad meg om å la henne pakke selv, og jeg ble irritert og sa at hun måtte skjerpe seg.
Da hun dro, strente hun ut døren og vi fikk ikke engang gitt hverandre en klem.
Vi fikk ikke gitt hverandre en klem. Når ga vi hverandre en god klem sist? Jeg begynte å tenke på det også, og i tankene mine lette jeg med lys og lykter etter den siste stunden av fortrolighet og nærhet.
Da jeg ikke klarte å finne den, kom bildet av henne, som liten, etter å ha ramlet ned trappen. «Mamma, du trøster meg aldri!» Jeg fikk ikke sove, for en stemme inni meg begynte å si: «Du var en dårlig mor».
Jeg fikk heldigvis tilbud om profesjonell hjelp i tiden som fulgte og gikk i terapi i lang tid for å bearbeide den store, store sorgen. Jeg lærte å akseptere at jeg ikke kan endre min og Idas historie sammen.
De klemmene jeg ikke ga, nytter det ikke å tenke på. «Du var en god nok mor. Ingen er perfekt», fikk jeg høre. Nei, ingen er perfekt.
Men det ligger en mulighet til endring i det å oppleve en stor livskrise. Da Ida døde, forsto jeg hva som er viktigst. Da ble perspektivet endret og prioriteringene så opplagte.
Først kommer en klem, så alt det andre. Det første du sørger for, er å gi barnet ditt nærhet.
Mine to andre barn har nå en mamma som klemmer dem ofte. De har fått en mor som ikke er så opptatt av støv og orden hjemme, men som har tid til å sette seg ned og lytte til hva de har å si.
Jeg har endret meg, og har fått en bedre hverdag fordi jeg ikke stresser rundt. Savnet og tapet må jeg leve med resten av livet, men jeg går videre og forsøker å tenke positivt.
Jeg tenker at det er Idas fortjeneste at jeg endelig er blitt klok. «Spre budskapet, mamma», er det som om hun sier. Derfor: Klem barna dine. Gi dem så mange klemmer du kan.
Du vet aldri når det ikke er mulig lenger.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
