Leserne forteller
Plutselig ble jeg kalt inn på kontoret til sjefen. Anklagene kom som et sjokk
Da de ringte fra butikksenteret og fortalte at jeg hadde fått jobben jeg hadde søkt, ble jeg hoppende glad. Endelig fast inntekt og bedre økonomi. Men etter kort tid ble lykken snudd til fortvilelse.
Jeg hadde slitt med økonomien helt siden jeg ble alene med fem barn et snaut år tidligere. Jeg både trengte og ville helst være hjemme med barna, men innså at jeg måtte ut i full jobb for å klare utgiftene.
Salgsjobben på butikksenteret var et halvt års svangerskapsvikariat.
Min ekssvigermor tilbød seg å passe minstemann på fire mens jeg jobbet. Hun er alle tiders, og vi har fortsatt god kontakt etter at mannen min fant seg en annen.
Grete, min nye sjef, var hyggelig og ganske ung. Jobben var trivelig og arbeidsmiljøet godt. Jeg fikk snart god kontakt med både kolleger og kundene.
Vi skiftet på å åpne butikken og ta oppgjøret om kvelden. Jeg hadde god samvittighet, for jeg hadde hele tiden vært nøye med oppgjør og regnskap og hadde hver gang levert bankposene i nattsafen.
En ettermiddag like før jeg skulle gå, spurte Grete om å få safenøkkelen min. – Jeg leverer oppgjøret heretter, sa hun lett.
– Derfor kan du bare la posene ligge i skapet for vekslepenger. Bare som en sikkerhetsrutine er det jeg som bør være den siste til å kontrollere oppgjøret, fortsatte hun vennlig.
Dette syntes jeg virket rimelig, og ga fra meg nøkkelen uten å tenke noe mer over det.
Jeg visste at Grete var gift, men barnløs. Noen ganger kunne jeg kjenne et stikk av misunnelse når jeg så hvor god råd hun hadde. Hun viste oss stadig nye, lekre klær, dyre parfymer og andre luksusting. For meg som måtte snu på hver krone, fortonet tilværelsen hennes seg som en uvirkelig drøm.
I en fortrolig samtale kom jeg til å fortelle henne om min dårlige økonomi og hvor inderlig glad jeg var for denne jobben.
Etter hvert forandret Grete seg, ble mer irritabel og virket nervøs. Jeg la merke til at regionsjefen var innom kontoret hennes flere ganger på kort tid.
Les også: (+) «Ta vare på broren din», sa mamma før hun døde. Det kunne ikke gå bra
Anklagene kom som et sjokk
En dag han var der, ble jeg bedt om å komme inn på Gretes kontor.
– Sett deg, sa Grete og gikk rett på sak. Det var gjort et betydelig underslag de siste par månedene, etter at jeg hadde begynt i firmaet.
– Jeg har holdt øye med deg, fordi vi ikke kjenner deg så godt ennå og fordi du har fortalt meg om din elendige økonomiske situasjon, fortsatte Grete kaldt og forretningsmessig.
– Dessuten er det hovedsakelig dine oppgjør som ikke har stemt, og vi er nødt til å få dette oppklart, fortsatte hun.
– Du må regne med flere avhør også fra politiets side, la regionsjefen til.
Jeg begynte å skjelve og kjente at tårene kom. Jeg visste jo at jeg var uskyldig, likevel knakk jeg sammen av fortvilelse. Senere på dagen fikk jeg tak i legen min, som alltid hadde vært en god støttespiller. Han sykmeldte meg og ga meg noe beroligende.
– Dette vil ordne seg, trøstet han. – Sannheten pleier å komme frem til slutt, og jeg vet at du aldri ville gjøre noe slikt.
Ordene hans trøstet litt, men jeg fortsatte å gråte og var nærmest i sjokk de første ukene. Jeg var inne til flere avhør hos regionsjefen, men slapp heldigvis politiavhør.
Endelig – fem uker etter at de beskyldte meg for underslag, ringte regionsjefen.
– Lise, jeg vil på det sterkeste beklage at du ble mistenkt, sa han. – Men vi hadde bare daglig leders ord å gå ut fra til å begynne med. Derfor var det vanskelig for oss i ledelsen å vite noe mer.
Ordene hans fikk meg til å gråte, men denne gang av lettelse. Han fortalte videre at mistanken etter hvert ble rettet mot Grete.
Etter inngående avhør hadde ikke Grete greid mer og innrømmet alt. Hun ble selvfølgelig oppsagt umiddelbart, og en ny daglig leder var nå ansatt.
Les også: (+) Jeg trodde jeg kjente mannen min. Men det var inntil politiet sto på døren
Tiden leger alle sår, men hva hvis ...
Regionsjefen ba meg begynne i jobb igjen og tilbød meg også fast stilling.
Jeg ba om betenkningstid, for jeg kjente at jeg ikke hadde lyst til å gå tilbake på en arbeidsplass hvor jeg var blitt så krenket og ydmyket, selv om jeg nå var renvasket.
Derfor endte det med at jeg sa nei takk, selv om jeg selvfølgelig hadde trengt pengene.
I stedet begynte jeg som dagmamma for tre småbarn. En fin løsning, selv om jeg ikke tjener like godt som på butikksenteret.
Men nå kan både jeg og minstemann være hjemme, og gutten min har noen å leke med. De andre ungene mine, som går på skolen, synes også det er hyggelig med en mamma som er der når de kommer hjem og som har tid til å hjelpe med leksene.
Foreløpig har jeg det bra, selv om vi igjen har det temmelig trangt økonomisk. Men jeg vet at jeg om et par år bør gå ut i arbeidslivet igjen, selv om jeg får angst bare ved tanken etter det som skjedde på min forrige arbeidsplass.
Men tiden leger alle sår, og jeg vet jo at de fleste mennesker er ærlige og redelige, derfor er risikoen for at jeg skal oppleve noe slikt igjen mikroskopisk.
Jeg har ikke truffet Grete etter beskyldningene om underslag og har heller ikke noe ønske om å møte henne. Men skulle det skje, kan jeg iallfall møte henne med løftet hode. Det er hun neppe i stand til.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
