DE BLÅ SIDENE
Mamma forsto ikke hva det gjorde med meg. Hun bare fortsatte
Jeg prøvde på alle måter å oppføre meg som den raringen mamma sa at jeg var, for da ville hun være glad i meg.
Det jeg skal fortelle om, skjedde for så mange år siden at ordet mobbe ikke var oppfunnet. Like fullt var det mobbet jeg ble, og det av min egen mor.
Med årene har jeg forstått at det ikke var vondt ment fra mors side, det bunnet nok i tankeløshet. Men arrene er der, og dem må jeg leve med resten av livet.
Jeg syntes moren min var veldig pen, høy og slank, med nydelig lyst, langt hår. Hun var alltid blid og imøtekommende, alle likte henne. Kanskje hun ble skuffet da jeg kom til verden.
Jeg var mørkhåret, hadde fregner og var kraftig og tett. Mamma kalte meg «fossekallen», og folk lo av det treffende uttrykket.
Mamma var nok glad i meg, men hun så på meg som en slags morsomhet; en slags feilvare hun moret seg over. Det hun ikke forsto eller tenkte over, var at jeg tok meg nær av det hun sa om meg. Jeg husker tydelig en gang vi hadde besøk av et ektepar med en sønn på min alder.
Mamma grep en av hendene mine og holdt den frem.
– Se, sa hun, – Anne har dobbelt så store hender som Finn! Og så lo hun den trillende latteren sin. Far bare smilte, han var en stille, godmodig mann som overlot det meste til mamma.
Mamma syntes jeg gikk rart også. – Det er som å se en andunge vralte av gårde, sa hun.
Håndskriften min var også en kilde til munterhet, og håret mitt fikk henne til å sukke oppgitt. Bena mine lo hun av, og føttene kalte hun truger.
Les også (+): – Jeg var aldri bra nok for mamma
Angst og fortvilelse
Det var i det hele tatt ikke grenser for hvor mye moro hun hadde med kroppen min og måten jeg oppførte meg på.
Hun var riktignok stolt over at jeg gjorde det godt på skolen, og hun lo høyt når jeg gjorde meg til og hoppet rundt som en annen Chaplin. Jeg prøvde å være klovn for å bli godtatt som den raringen jeg var, det var en måte å vinne mammas hjerte på.
Men all mobbingen, hvor godmodig den enn var, gjorde at jeg utviklet angst, noe jeg måtte til psykolog for å bearbeide i voksen alder. Jeg fikk skrivekrampe bare jeg skrev litt av leksene, håndskriften min var jo så stygg.
Å opptre på en eller annen måte, enten ved å ta ordet i klassen eller noe så ufarlig som å krysse et gulv eller et torg, ga meg skjelvinger og angstanfall. Som 16-åring var jeg så utslitt av å skjule alle mine feil og mangler at jeg ønsket meg en dødelig sykdom.
Mamma forsto ingenting, hun levde på illusjonen om at jeg syntes det var morsomt å være rar.
Jeg begynte på videregående, eller gymnaset som det het den gangen, og fikk en norsklærer som krevde at vi skulle holde foredrag for klassen og være med på en julekabaret. Det endte med at jeg brøt sammen av angst og fortvilelse.
Læreren, som var en klok mann, tok meg til side og spurte meg ut om hvordan jeg egentlig hadde det; om forholdene hjemme og om livet i sin alminnelighet.
Stotrende fortalte jeg om min flotte mamma som elsket å erte, og hvordan det gjorde at jeg følte meg fullstendig mislykket. Det var første gang jeg forsto sammenhengen selv, og læreren spurte om han kunne snakke med mor.
Før jeg fikk svart, sa han at vi kanskje kunne ta et møte alle tre.
Sannheten kom frem
Og slik ble det. En ettermiddag møttes vi i konferanserommet på skolen. Mor var litt i villrede, jeg hadde ikke fortalt henne hva saken gjaldt. Læreren nølte imidlertid ikke, han gikk rett på sak og forklarte at selvfølelsen min var dårlig fordi de voksne stadig påpekte ting som var feil ved meg.
– Sånt er ikke bra for et ungt menneske, sa han.
Mamma ble fryktelig lei seg og ville unnskylde seg og trøste. Læreren mente at situasjonen var såpass alvorlig at jeg burde få behandling.
– Min datter har misforstått fullstendig, sa mor, og akkurat da syntes jeg synd på henne. Det var så ynkelig sagt.
Læreren så på mor og sa:
– Som mor er det du som har ansvaret. Anne vil bli spart for mye hvis hun kunne få hjelp nå.
Da vi gikk hjemover etter møtet med læreren, sa ingen av oss noe. Vi var på en måte skamfulle, begge to. Noe uopprettelig hadde skjedd med forholdet vårt, selv om sannheten hadde kommet frem.
Mamma var forsiktig etter dette og ertet meg aldri mer. Men det var blitt en annen slags avstand mellom oss, og den er der fremdeles.
Les også (+): I 15 år hadde Ingvild følelsen av å leve på en rosenrød sky. Men ektemannen skjulte en mørk hemmelighet
Overfølsom
Jeg er 43 år nå og har liten kontakt med mamma og pappa. Det var jo ikke bare mamma som sviktet meg, pappa sviktet ved aldri å ta meg i forsvar og stanse mamma.
Jeg bruker piller og må kanskje gjøre det resten av livet. Ekteskap har vært utelukket for meg, men jeg trives i min gode jobb som korrekturleser i et forlag. Da kan jeg sitte for meg selv og slipper kritikk og irettesettelser. Jeg er nærmest overfølsom på det området og tåler dårlig at noen fleiper med meg.
Men jeg skal nok greie meg gjennom livet. Det skylder jeg meg selv – og læreren som fikk brikkene til å falle på plass.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
