Da jeg giftet meg, glemte jeg en viktig person i livet mitt

Mange sier at gamle vennskap ikke ruster. I mange år tenkte jeg at dette er tull, for det stemte ikke med mitt liv.

Min utsikt i skrivende stund er ut mot havet, som ligger rett bak hagegjerdet mitt. Da jeg satt her alene for noen måneder siden og hadde blikket ut mot «evigheten», ble jeg overmannet av en kvelende ensomhetsfølelse, og jeg hadde klump i halsen og følte meg mutters alene i verden.

Nå føler jeg ro, og hvorfor ting er endret, skal jeg komme nærmere inn på etter hvert.

Som barn fikk jeg min aller første, ordentlige bestevenninne. Jenta som tok meg med storm, kom til vår hjemby sammen med sine søsken og sin mor.

Moren var enke, og jeg husker at vi syntes det var merkelig at en dame var helt alene om ansvaret for en hel søskenflokk, og at jenta som begynte i klassen min, ikke hadde en pappa. Han var død, og det var både skremmende og mystisk. Jeg overhørte at de voksne snakket om ham; han hadde tatt sitt eget liv.

Det ble et lykketreff at det kom en jente til i klassen min, hun het Eva, for jeg var den eneste som ikke hadde en bestevenninne. De andre jentene i klassen hang sammen to og to, og jeg var som regel det femte hjulet på vognen.

Den gangen var jeg sikker på at Eva kom inn i klasserommet fordi det endelig skulle bli en balanse. Jenteantallet gikk opp i partall. At læreren også tenkte det, var tydelig, for det første hun sa, var at det var mitt ansvar å gjøre den nye eleven kjent på skolen og sørge for at hun ble tatt godt imot.

Hvilken fantastisk lærerinne jeg hadde, tenker jeg i dag. Hun så ikke bare meg, men hele spillet i klassen.

Fra første dag var det Eva og meg, og jeg fikk en glede i livet som ikke kan beskrives med ord. Jeg hadde hatt det bra før, men med en bestevenninne gikk det opp for meg at det fantes en følelse langt utover vanlig tilfredshet, for jeg følte meg grenseløst lykkelig og merket hvordan det ga meg mer selvtillit.

Ev og jeg var ganske like. Hun var en like forsiktig type som meg. Jeg tror at hun også lett kunne ha «druknet» i et stort fellesskap, men sammen og overfor hverandre torde vi ta plass og være synlige.

Vi fikk fantastiske ungdomsår og var lykkelige ten­åringer fordi vi var venner. Vi forelsket oss og hadde hemmeligheter, bare hun og jeg. Ingen andre fikk vite, men vi visste alltid alt om hverandre.

Hver morgen våknet jeg og var glad fordi jeg hadde verdens beste bestevenninne.

Vi gikk sammen på videregående skole, og de tette båndene gjorde oss uovervinnelige. Kjæreste hadde ingen av oss, og i fortrolige og glade stunder snakket vi om å flytte sammen til hovedstaden for å jobbe ett års tid. Jeg elsket de planene.

Les også (+) Jeg visste hun var forelsket i en gift mann. Jeg fikk sjokk da jeg skjønte hvem det var

Jeg forsømte vennskapet

Det var jeg som fant kjæreste først, og alt endret seg.

Da jeg fikk min aller første kjæreste, hadde jeg ikke lenger tid til å pleie vennskap, og sakte, men sikkert forsvant Eva ut av livet mitt. Vi ringte hverandre av og til, men det skjedde sjeldnere og sjeldnere.

Jeg vet i dag at hun følte seg forbigått, nedprioritert og utestengt, og hun hadde alle gode grunner for å føle det slik, for jeg var ikke flink til å ta vare på vennskapet vårt.

Forelskelsen gjorde meg yr og fikk meg til å glemme alle andre, jeg var så forelsket at jeg ikke klarte å tenke på annet enn meg selv og kjæresten min.

Mens Eva flyttet til Oslo og jobbet der, fikk jeg deltidsjobb i en dagligvarebutikk. Kjæresten min var yrkessjåfør, og vi flyttet sammen. Med skam å melde savnet jeg ingen ting, heller ikke min aller beste venninne. Hverdagen var fylt med fremtidsplaner og altoppslukende kjærlighet.

Jeg hentet inn Eva igjen da jeg skulle gifte meg. Hun ble min forlover. På dette tidspunktet var hun fremdeles alene, og jeg ga henne et løfte om at jeg skulle bli flinkere til å holde kontakt. Hun holdt en nydelig tale for meg i bryllupet, der hun utdypet hvor viktig jeg var for henne.

Men livet fanget oss. Jeg ble mor og hun møtte en mann i en annen by. Avstanden var stor, både fysisk og mentalt. Vi mistet hverandre totalt.

I mange år var jeg travelt opptatt med mitt familieprosjekt.

Jeg levde for min lille familie og hadde ikke stor sosial omgang utover å møte andre foreldre i barnehagen eller på skolen. Jeg følte ikke behov for å ha andre. Mannen min og jeg kretset rundt hverandre og var familiemennesker, som var mye sammen med våre respektive familier. Det var nok for meg å ha dem.

Folk rundt meg må ha tenkt at jeg levde i en boble. Jeg husker at svigerinnen min en gang spurte meg: «Har du ingen venninner?» Jeg sa at jeg ikke følte behov for å gå ut og møte andre, at hverdagene var fulle nok som de var.

Les også (+) Jeg er gift og har barn. Men vil egentlig tilbake til eksen

Plutselig stod jeg helt alene

Ikke gjør som jeg gjorde, sier jeg nå, i etterpåklokskap.

Situasjonen gjorde meg ekstremt sårbar, for da mannen min forlot meg, hadde jeg ingen. Hans familie støttet ham, og uten dem hadde jeg bare meg selv.

Når du er i 40-årene og blir forlatt, og ikke har pleid vennskap, kommer ensomheten som en tung byrde.

Min mann var taktfull nok til å vente til yngstemann hadde flyttet ut før han reiste fra meg, men på en måte gjorde dette situasjonen verre, for det var bare meg i rekkehuset der det hadde vært så mye liv og leven.

Jeg hatet stillheten. Når jeg våknet om morgenen, følte jeg meg tom og alene, totalt tappet for krefter, positiv tenkning og energi.

Jeg hadde ingen å stelle for. Foreldrene mine var døde, og den ene broren min hadde for lengst meldt seg ut av mitt liv. Han hadde venner ved siden av å pleie forholdet til sin svigerfamilie, og han hadde det bra.

Jeg satt mye og grublet i denne tiden, og jeg begynte å tenke på Eva. Hvordan gikk det med henne? Ved noen anledninger hadde hun sendt meg brev og bilder, som jeg ikke hadde svart på. Angeren fylte meg.

Jeg trengte en venninne, og jeg mintes alt det fine vi hadde opplevd sammen. Jeg var for skamfull over egen manglende interesse til å ta kontakt, og tenkte at det var frekt å ringe henne bare fordi jeg plutselig følte meg alene.

Jeg ringte ikke, og i ett år slet jeg med å finne glede i livet mitt. Jeg gikk turer og pustet dypt inn. Det ble mye tid til å tenke over egne valg og de feilene jeg hadde gjort.

At det å svikte bestevenninnen min var det dummeste av alt, var det ingen tvil om, men stoltheten holdt meg igjen; jeg kunne ikke kontakte henne. Jeg visste at hun var godt gift og hadde barn – og at hun ikke trengte meg.

Så skjedde det utrolige: Eva ringte meg. «Hei, det er meg, jeg vil bare si at jeg flytter hjem igjen. Kan vi møtes?», spurte hun.

Jeg ble så glad at hjertet hoppet i brystet. Det viste seg at hun var blitt skilt og var kommet til et veiskille i livet, hun også. Da jeg fortalte henne hvorfor jeg ikke hadde kontaktet henne, sa hun at hun aldri har klandret meg fordi jeg ble borte.

I dag bor vi i samme by og snakkes daglig. Vi har hverandre, og derfor føler vi oss ikke ensomme. Igjen er vi bestevenninner, og vi er skjønt enige om hvor viktig det er at vennskap pleies.

Heldigvis for oss var vennskapet så sterkt at det tålte en lang adskillelse.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller

Jeg fikk jobben, men så ble jeg plutselig kalt inn på kontoret til sjefen

Mamma forsto ikke hva det gjorde med meg. Hun bare fortsatte