Leserne forteller
Jeg turte ikke å fortelle til noen hva kona gjorde mot meg
Jeg kan takke gode venner for at jeg kom ut av ekteskapet med Else. Å søke hjelp var for nedverdigende, så jeg skjulte situasjonen for omgivelsene mine.
Jeg vet både hva et godt og hva et dårlig ekteskap er, fordi jeg har opplevd begge deler.
Mari og jeg fikk 29 år sammen. Og selv om de siste årene var preget av sykdommen hennes, var kjærligheten, nærheten, respekten og vennskapet mellom oss en kraft som hjalp oss i sykdomsperioden.
Mari og jeg fikk fire barn. Da alle barna var flyttet ut, kom ensomheten og tomheten med fornyet styrke. Heldigvis hadde jeg arbeidet mitt i kommuneadministrasjonen å gå til hver dag, og gode kolleger og venner.
En høstkveld leste jeg kontaktannonsene i avisen, og en av dem festet jeg meg ved. Hun hadde de samme interessene som meg, var ni år yngre, skilt og hadde to barn.
Jeg skrev mitt første brev til Else allerede den kvelden, og vi fikk snart svært god kontakt, selv om vi bodde i hver vår landsdel. Vi brevvekslet og etter hvert begynte vi å ringe til hverandre, også. Hun hadde så pen stemme og var hyggelig, morsom og kvikk.
Første gang jeg skulle besøke Else, var jeg nervøs som en skolegutt, men jeg hadde ingenting å frykte. Else var like søt og sjarmerende som hun hadde vært i telefonen, og vi hadde en strålende helg sammen.
Vi besøkte hverandre flere ganger, og forelskelsen ble til kjærlighet. Barna hennes og jeg fant også tonen uten vanskelighet.
Da vi hadde kjent hverandre i ett år, bestemte vi oss for giftermål. Else flyttet til meg, og det første vi gjorde etter bryllupet, var å bygge på huset. Det var Else som ønsket det.
Les også: (+) Profilbildet var uklart, men jeg avtalte å møte ham
Else hadde en mørkere side
For første gang merket jeg en negativ side hos Else – hun var kravstor. Men jeg gjorde hva som helst for at hun skulle få det så godt som mulig.
Etter et halvt års tid begynte Else å vise flere dårlige sider. Hun kunne bli rasende for den minste ting.
En kveld jeg kom hjem etter at barna hennes og jeg hadde vært ute på sjøen og fisket, fant jeg brillene mine fullstendig smadret.
Jeg spurte Else rolig hva som var skjedd med brillene. Hun svarte like rolig at de gikk i gulvet da hun vasket av benken.
Jeg ble mer fortvilet enn sint, for jeg forsto at hun løy. Det så mer ut som om noen hadde banket løs på dem for at de skulle bli så ødelagt som mulig.
Hvorfor hadde hun gjort noe sånt? Stemningen hadde vært god da jeg og barna dro på fisketur. Hun hadde vært blid som en lerke da hun vinket farvel til oss.
Jeg måtte kjøpe helt nye briller, en kostbar affære. To måneder senere gjentok det samme seg, men da var bare det ene glasset knust. Det kom en uro og en avmakt over meg etter dette.
Mistanken om at noe var forferdelig galt, var sådd i hjertet mitt.
Humørsvingningene – eller anfallene hennes, om jeg kan kalle dem det – ble verre. En natt våknet jeg av en sviende smerte i ansiktet. Else hadde slått meg!
Hun hadde klort også, jeg blødde fra ansiktet og munnen, og var så omtåket at jeg bare sjanglet ut på badet. Mens jeg sto og vasket vekk blodet, ble badedøren låst fra utsiden.
Om morgenen låste hun opp, for ungene skulle stelle seg før de gikk på skolen. Den minste jenta hennes begynte å gråte, men ingen av dem våget å si noe.
Jeg måtte ringe til jobben og si jeg var syk. Ansiktet mitt var hovent og fullt av bloduttredelser. Jeg kunne ikke møte kollegene slik.
Det gikk aldri an å snakke med Else om disse anfallene hennes. Hun lot som de ikke eksisterte. Ba aldri om unnskyldning, ville ikke være ved at hun hadde låst døren eller slått meg.
Bakholdsangrepet
Det hendte hun var i godt humør i flere uker, for så å slå til når jeg minst ventet det. Hvor mange netter jeg overnattet på badet eller gikk bort i løa, har jeg ikke tall på.
Der borte hos sauene kunne jeg føle meg trygg. Jeg slapp å være redd for at hun skulle slå eller klore meg mens jeg sov. Noe jeg opplevde flere ganger hvis jeg la meg på sofaen i stuen.
En kveld jeg satt på kjøkkengulvet og ordnet noe med en kontrakt, slo Else meg plutselig over ryggen – det var så vondt at jeg bare falt sammen.
Det kom flere slag, og jeg fikk en forferdelig kink nederst i ryggen, så jeg kom meg ikke opp igjen med det samme. Til slutt fikk jeg kravlet meg opp og søkt lege. Ryggen var så vond at jeg måtte sykmeldes.
Når jeg tenker på det i dag, forstår jeg ikke hvordan jeg holdt ut. Men da vi hadde vært gift i nesten tre år, begynte folk å merke på meg at noe var galt.
Jeg var blitt veldig tynn og fikk ofte spørsmål om jeg var syk eller om jeg ellers hadde det vanskelig. Men jeg bortforklarte og tidde. Det er ikke lett å forklare at man blir slått av sin egen kone.
En morgen jeg satte meg i bilen og skulle kjøre til arbeidet, kom plutselig en stein susende gjennom frontruten. Steinen gikk heldigvis forbi hodet mitt og ødela sideruten på motsatt side.
Jeg ble helt målløs, gikk bare stille inn og ringte etter drosje.
Les også: (+) Hvis jeg får en kjæreste, så må han klare seg uten sex
Sjefen ante uråd og fikk meg til å snakke
Den dagen var jeg så nedfor og utenfor at kollegene mine la merke til det. I lunsjpausen gikk jeg frem og tilbake ute i gangen, orket ikke sitte sammen med de andre, klarte ikke å tenke på noe annet enn Elses ondskap.
Da sto plutselig sjefen ved siden av meg og sa han ville snakke med meg.
– Om du orker det, så fortell meg hva som er galt, sa han og ga meg en vennskapelig klapp på skulderen.
Da brast det for meg, jeg gråt som en unge, og det gjorde underverker.
Nå hadde jeg noen som ville hjelpe meg ut av det nedverdigende livet som hadde vart i nesten tre år. Bare tanken på varmen og støtten sjefen viste meg, gjorde at jeg så lys og håp.
Mine kolleger var også enestående. Jeg fikk den støtten jeg trengte for å komme videre med min sak. Jeg vil si det så sterkt at det var dette som reddet forstanden min.
Det ble ordnet slik at Else flyttet tilbake til hjembyen sin, mens barna hennes ble igjen hos meg. De måtte få gå ut skoleåret før de eventuelt flyttet tilbake til moren.
Dette gikk Else merkelig nok med på. Hun var vel sikker på at både jeg og ungene ville komme tuslende til henne. Hun var jo vant til å ha grepet på oss.
Barna og jeg hadde det fredelig og godt etter at Else flyttet. Jeg tok kontakt med barnas far, som hadde sett minimalt til barna sine i de årene Else og han hadde vært skilt.
Else hadde nektet ham den kontakten.
Nå kom han på besøk, og barna ble elleville av glede over å se ham. Åge var en fin kar, og vi fikk også snakket ut om felles opplevelser.
Han hadde vært så nedkjørt etter ekteskapet med Else at han ikke hadde maktet å slåss for rettighetene sine. Den gang var barna små, og alle mente de trengte moren sin. Dessuten var det ingen som hadde trodd Åge da han forsøkte å fortelle at hun hadde psykopatiske trekk.
Nå hadde Åge kommet seg på bena igjen og kunne tilby barna et hjem. Ungene var også blitt såpass store at de kunne velge selv hvem av foreldrene de ville bo hos. Og den saken var klar – de ville bo hos pappa.
Else og jeg ble skilt, men i flere år etterpå var jeg deprimert og psykisk nedbrutt etter det jeg hadde vært igjennom.
I dag, fem år etter, skinner solen igjen over livet mitt. På en pensjonisttur ble jeg kjent med Hanne. Hun har voksne barn og bor i en pen leilighet i nabobyen.
Vi trives sammen, men har ingen planer om å gifte oss. Jeg besøker Hanne, og hun besøker meg, og sammen drar vi på interessante reiser og hyggelige utflukter.
Det er Hanne jeg kan takke for at jeg i dag er ved god psykisk helse og har fått livsgleden tilbake.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
