Min største drøm var å bli mor. Men så fortalte mannen min sannheten
Jeg var en voksen dame da jeg traff mannen jeg er gift med. Da jeg endelig fant kjærligheten, håpet jeg på å få oppfylt min største drøm, å bli mor.
I nattbordsskuffen min ligger et vakkert, gammelt arvesmykke som har vært i min slekt i fire generasjoner. «Din datter skal bære det og gi det videre», sa mamma da hun ga det til meg for 20 år siden. Den gangen var jeg 22 år, og var det noe jeg var sikker på, var det at jeg en dag skulle få barn.
Men så var det den vanskelige kjærligheten, da. Det kan virke som om mitt lodd i livet har vært å ende opp avstandsforelsket og med kjærlighetssorg.
Gang etter gang forelsket jeg meg, uten at mine følelser ble gjengjeldt. Ingen ville satse på meg som kone, virket det som. Og årene gikk.
Jeg var så heldig å få vokse opp i et trygt og godt hjem med masse kjærlighet rundt meg, og jeg forestilte meg at mine egne barn skulle få oppleve det samme en gang i fremtiden.
Faktisk har jeg helt siden jeg var litenbår et på en drøm om å bli en like god mamma som min mor var for meg.
Jeg leste om andre kvinner som innså at de ikke klarte å finne en mann å få barn med.
De ordnet det i stedet på egen hånd – enten ved å bli gravid med en de traff ute på byen og tilbrakte en natt med, eller gjennom en klinikk i Danmark.
Selv er jeg egentlig ganske gammeldags. Jeg ønsket ikke å bli alenemor eller få barn utenfor ekteskap. Derfor ble det aldri aktuelt å få barn før jeg traff Petter.
Les også: (+) Jeg innledet et forhold til min kones unge kollega
Dukket opp helt tilfeldig
«Ikke tenk så mye på det. Plutselig en dag dukker den store kjærligheten opp. Det er når du ikke leter, at du finner ham», sa en venninne til meg for tre år siden.
Og hun fikk rett. Bare noen uker senere møtte jeg mannen i mitt liv. Et helt tilfeldig møte på en bensinstasjon endret mitt liv fullstendig. Det var fantastisk.
Petter var bare innom bensinstasjonen for å kjøpe avis da jeg kom inn, på desperat jakt etter en som kunne hjelpe meg.
Oljelampen i bilen min lyste rødt, og jeg var redd for å kjøre videre før det var sjekket om det var nødvendig med påfyll. Den som ble med meg ut og åpnet panseret, var Petter.
«Her er det ikke mangel på noe, bare kjør videre», sa han og smilte. Han ba meg oppsøke et bilverksted for å få undersøkt om det var en teknisk feil som fikk lampen til å lyse.
«Kom gjerne innom meg. Jeg jobber på verkstedet rett nedi gaten her», ropte han før jeg lukket bildøren og kjørte hjem.
Smilet hans fulgte meg inn i søvnen den kvelden. Han så snill og god ut, og jeg var nysgjerrig på om han var gift. Det er han sikkert, alle fine menn er det, sa jeg til meg selv.
Jeg hadde ingen forhåpninger, men allerede dagen etter bestemte jeg meg for å kjøre til verkstedet der han jobbet.
Sommerfuglene danset i magen da jeg svingte den gamle og rustne bilen min inn på parkeringsplassen.
Rett utenfor verkstedet så jeg mannen som hadde hjulpet meg dagen før. Da jeg kom ut av bilen, sa han: «Nei, men se, her har vi deg jo. Det var det jeg håpet på!» Fra den dagen var vi to uadskillelige.
Det gjorde meg ingen ting at Petter var fraskilt og far til fire barn. Han var i rettssak mot kona for å få omsorgen til dem.
Jeg ville bare ha ham, og jeg tok det for gitt at vi kunne få egne barn, i hvert fall ett, når vi endelig ble gift.
Jeg har vært uføretrygdet i mange år, så jeg har aldri hatt mye penger mellom hendene. Revmatisk sykdom er årsaken til at jeg ikke er blitt sett på som arbeidsdyktig.
I egne øyne har jeg derfor hatt verdens beste utgangspunkt for å bli mamma, for jeg har jo masse tid til å ta meg av barn.
Da Petter fridde, var jeg overlykkelig. Jeg sa ja uten å tenke meg om så mye som ett sekund.
Fordi han hadde vært gift før, bestemte vi oss for å gifte oss borgerlig og bare ha de aller nærmeste til stede. Nøyaktig ett år etter vårt første møte sa vi ja til hverandre. Det var den lykkeligste dagen i livet mitt.
Som kona til Petter håpet jeg at vi kunne få barn sammen ganske fort. Svaret han ga da jeg nevnte det, var et sjokk for meg.
«Men, kjære Trude, jeg kan ikke få barn. Da min ekskone og jeg hadde fått nummer fire, bestemte vi oss for at nok var nok. Jeg har sterilisert meg», sa han.
Utrolig nok hadde han aldri nevnt dette for meg, og det hadde heller ikke falt meg inn å spørre om noe slikt. Jeg kjente at jeg bare hadde lyst til å gråte.
Siden da har jeg båret på en skuffelse som er vanskelig å beskrive i ord. Jeg er gift med den mannen jeg elsker og vil dele resten av livet med, men jeg er likevel ikke helt lykkelig.
Jeg har funnet ut at vi kan få medisinsk hjelp til å få barn gjennom en spesiell prøverørsmetode, men det er dessverre ikke noe vi kan benytte oss av.
Siden Petter har mer enn tre barn fra før, dekker ikke det offentlige behandlingen for oss, og vi har ikke råd til å bruke en privat klinikk.
Rettssaken mot ekskona til Petter har kostet ham så mye at han allerede sliter økonomisk, og som trygdet har ikke jeg mye å bidra med. Vi får det så vidt til å gå rundt økonomisk.
Vi har snakket om adopsjon, men heller ikke det har vi råd til, for kostnadene kan ofte komme opp i rundt 100.000 kroner. Med min sykdomshistorie er det dessuten lite sannsynlig at vi blir godkjent som adoptivforeldre.
Les også: (+) Vi kjøpte et gammelt hus på landet for å finne roen. Vi fant alt annet
Den biologiske klokken tikker
For tiden sliter jeg veldig. Det har gått opp for meg for alvor at jeg aldri kommer til å oppleve at mitt eget barn, som jeg har båret på i ni måneder og født, kryper opp i fanget mitt og kaller meg mamma.
Jeg får ingen sønn eller datter å følge opp i barnehagen eller på skolen, og jeg kommer ikke til å knytte kontakter i nabolaget på samme måte som småbarnsforeldre gjør overalt der barn ferdes. Jeg føler meg utenfor og annerledes.
Den biologiske klokken min tikker og går. Om bare noen få år kan jeg ikke lenger bli gravid. Tanken skremmer meg.
Det har hendt at jeg har tenkt på hva som skjer hvis jeg blir enke.
Planen er klar: I så tilfelle skal jeg skynde meg å finne en mann, en hvilken som helst mann, å få barn med. Det høres tåpelig, jeg vet det, men det er slik jeg tenker.
Petter har fire barn, men for dem er jeg bare Trude. Jeg er ikke like mye verd som pappaen, og slett ikke like mye verd som mammaen deres.
Min rolle som stemor blir derfor aldri den samme som om jeg skulle bli mor til mitt eget barn.
Hele tiden sier jeg til meg selv at jeg må slutte å plage meg med drømmer som ikke kan bli virkelighet, men jeg klarer ikke å la være.
Jeg fant drømmemannen, men han kan ikke gi meg det jeg ønsker meg aller mest. Han vil aldri kunne gi meg den datteren som skal bære min mors arvesmykke videre.
Nå har jeg fortalt min historie, og jeg håper at den kan formidle til andre hvor trist det er å være ufrivillig barnløs.
Det faktum at min mann har fire barn, hindrer oss i å få hjelpen vi trenger på et offentlig sykehus. At jeg faktisk ikke har noen egne barn, tas det ikke hensyn til. Det er ikke rettferdig.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
