Jeg vil aldri tilgi pappa for det han gjorde mot oss og mamma
Da jeg våknet i dag tidlig, var jeg kvalm av nervøsitet. Angsten kom bare jeg tenkte på den forestående begravelsen.
Jeg har aldri tilgitt faren min. Han herset med mamma, søsteren min og meg gjennom hele oppveksten min. Ydmykelsene han utsatte meg for, har satt sine spor, spor jeg vil slite med for alltid.
Jeg hadde bestemt meg for å gå i begravelsen. Litt av nysgjerrighet og litt for å få bekreftet at han er borte for alltid.
Men mest var det for syns skyld. Jeg syntes jeg måtte, ellers ville folk snakke. Det passer seg ikke for en datter ikke å møte opp i sin fars begravelse.
Jeg har fått fri fra jobben for å gå i begravelsen. Ingen på arbeidsplassen min vet noe om hvilket forhold jeg hadde til faren min.
Noen klemte meg deltagende, andre kondolerte meg høytidelig med vennlige håndtrykk.
Og kollegene hadde kjøpt en nydelig blomsteroppsats som jeg fikk med et bud på døren. Den vakre oppsatsen rev jeg fra hverandre og kastet.
Da jeg våknet i dag tidlig, var jeg kvalm av nervøsitet. Angsten kom bare jeg tenkte på den forestående begravelsen.
Etter at jeg hadde dusjet, kledd meg i ny, sort drakt og sto foran speilet og ordnet håret, kastet jeg plutselig børsten hardt bortover gulvet og sa «nei, nei, nei» til mitt eget speilbilde.
Jeg kjente der jeg sto at dette orket jeg ikke å gjennomføre. Folk fikk si hva de ville, for meg ville det være hykleri å gå i min fars begravelse.
Jeg har alltid vært redd faren min, han har hatt et grep om livet mitt som har preget meg på mange måter. Ikke bare har jeg vært livredd for å bli som ham, redd for at det ondskapsfulle sinnelaget rett og slett var arvelig, men frykten for raseriet hans lever også i meg som voksen.
Hvordan ville pappa ha reagert nå? Denne tanken har fulgt meg i alle valg jeg har tatt gjennom livet. En tanke som har hindret meg i å handle som et selvstendig, fritt menneske.
Far var rektor på barneskolen der vi bodde, og han var langt fra populær. Han var streng, hadde et sint ansikt og krevde disiplin og underdanighet av alle rundt seg.
Alle elevene var redd den strenge rektoren, og dette gikk selvsagt ut over søsteren min og meg. Det gikk utallige historier om hva far var i stand til, og de fleste av historiene var sanne. Min søster Ida og jeg ble mobbet.
Vi fikk ekle kommentarer slengt etter oss, egg og tomater ble kastet mot vinduene hjemme og stygge, anonyme brev ble lagt i postkassen.
Bak huset vårt gikk det en sti som mange pleide å sykle på. Det likte ikke far, så han la glasskår på stien for å hindre ferdsel der. Da ble vi mobbet enda mer, for alle visste at det var han som hadde gjort det.
Les også: (+) Jeg var fast bestemt på å takle hans to små barn. Så dukket ekskona opp
Underdanig mamma
Det var aldri harmoni i hjemmet vårt. Mamma var hjemmeværende og fullstendig underdanig.
I ettertid vet jeg at de måtte gifte seg da de ventet meg, og på 60-tallet var det fremdeles uvanlig med skilsmisser.
Mamma hysjet hele tiden på oss fra vi var bitte små. «Hysj. Ta hensyn til pappa. Dere må ikke gjøre noe som irriterer pappa», var omkvedet hennes.
Ida og jeg fikk følelsen av at vår oppgave i livet var å gjøre faren vår til lags. Mamma var som en tjener som serverte ham det han krevde.
Hun strevde med å holde huset prikkfritt og bakte og laget den maten han likte. Og nåde den som rørte noe som var hans.
Jeg var veldig nysgjerrig på en bok om fugler som sto i bokhyllen hans, og tok den frem en dag han ikke var hjemme. Jeg var 11 år og visste at jeg ikke hadde lov til å røre hans ting, men klarte ikke å la være, for vi hadde et prosjekt om trekkfugler på skolen.
Jeg forsøkte å sette boken inn nøyaktig på samme plass, likevel oppdaget han det.
Da forhøret begynte, måtte mamma, Ida og jeg stå foran ham, mens han gikk frem og tilbake. «Hvem av dere har vært i bokhyllen uten min tillatelse?» spurte han. Tårene mine begynte å renne fordi jeg visste konsekvensene. Dermed var jeg avslørt.
Da var det å trekke ned buksene, legge seg over fanget hans og få juling med et belte.
Jeg hatet gymtimene på skolen etter de gangene jeg hadde fått juling. Det var så flaut med de røde merkene over baken når vi dusjet. De andre jentene kom med ekle bemerkninger. Jeg strevde med tårene og rødmet av skam.
Sterke drinker var standard i helgene, og da ble det bråk. Far ble enda verre når han hadde drukket. Da var alt vi gjorde, galt.
Han forsøkte å krangle med mamma, men hun trakk seg unna. Men den høye stemmen hans var gjennomtrengende, og han var nedlatende, selv om han i hovedsak snakket med seg selv.
Han likte at vi var undersåttene hans, og fikk han det for seg, måtte vi alle tre jentene skure og gjøre rent huset en lørdagskveld, og det selv om vi hadde vasket gulvene og gjort rent dagen i forveien.
Selv satt han i godstolen, drakk og koste seg. Det ga ham makt, og den makten var alt han levde for. Hvis vi var ute sammen, kjøpte han seg gjerne en is eller noe annet godt og lot oss se på mens han spiste.
Han nøt rett og slett å være slem mot oss, nøt å tråkke på mamma, fortelle henne at hun var dum, og håne henne med at de «tåpelige jentungene» lignet på henne.
Han kunne kaste all middagsmaten i søppelbøtta uten å ha smakt på den, fordi det ikke var akkurat hva han hadde lyst på den dagen.
Han ba aldri om unnskyldning for noe. Og når jeg tenker tilbake, var han aldri god og kjærlig mot oss.
Vi satt aldri på fanget hans og fikk aldri en klem. Avstanden var der bestandig.
Var han i nærheten, var det best å liste seg på tå. Aller helst burde vi ha vært usynlige. Besøk hadde vi sjelden, og som voksen forsto jeg at det var svært få som likte ham. Selv likte han vel egentlig ingen.
Les også: (+) Det kom lyder fra andre etasje og jeg gikk opp. Synet som møtte meg gjorde meg kvalm
Julingen var et våpen
Jeg husker en forferdelig ydmykende episode fra da jeg var 15 år.
Jeg kom ett kvarter for sent hjem fra en klassefest, og da vanket det juling. Jeg måtte trekke ned buksen som jeg gjorde da jeg var mindre, legge meg over fanget hans og bli slått til jeg skrek av smerte.
Julingen var hans beste og mest fryktede våpen.
Det var så mange episoder, så mye han gjorde mot oss som jeg også har fortrengt. Alt har satt dype spor i meg.
Jeg kjenner fremdeles den moralske pekefingeren hans i nakken hver gang jeg må ta et valg.
Først på midten av 1980- tallet kom mamma seg vekk. Hun forelsket seg i en annen, og han ble redningen hennes. Sammen med ham ble hun sterk og klarte å bryte ut av ekteskapet.
Aldri har jeg sett faren min så sint og hevngjerrig som den gangen. Ida og jeg trodde faktisk han kom til å drepe mamma og den nye kjæresten hennes, for det var hva han truet med gang på gang.
De siste tenårene bodde Ida og jeg sammen med mamma og en stefar som var snill og raus. Jeg fikk oppleve at det også fantes gode menn. Jeg forsto også at fars oppførsel var unormal.
Far ble boende alene til han døde.
Ida og jeg besøkte ham en gang iblant av plikt. Etter noen år skjønte han vel at mamma aldri ville komme tilbake, og så vidt jeg vet, har det aldri vært noen andre kvinner i livet hans etter mamma.
Faren vår sluttet som rektor og hadde ingen å herse med hjemme. Etter en stund ble han ufør, uvisst av hvilken grunn.
Jeg har slitt med mitt forhold til menn. Har vært redd, stiv og unaturlig overfor alle menn som har kommet inn i livet mitt, og jeg har sett etter likhetstegn med faren min.
Alt dette har gjort sitt til at jeg har vanskelig for å etablere et godt kjærlighetsforhold.
I dag lever jeg alene med min datter på 12 år, og jeg er bevisst på at hun aldri skal oppleve noe av det samme som jeg har opplevd.
Heldigvis har hun et fint forhold til sin far, og jeg gleder meg over at hun får hans betingelsesløse kjærlighet.
Dagen i dag er min fars begravelsesdag, og for meg er dette en dag til ettertanke. Jeg vil aldri få svar på hvorfor han var som han var. For meg betyr denne dagen frihet.
Tyrannen i mitt liv eksisterer ikke lenger, han er død. Derfor har jeg bestemt meg for å gå opp på kirkegården senere i dag, bare for å få se graven med egne øyne og få bekreftet rent psykisk at han ikke kan plage meg mer.
Det skal jeg gjøre uten å felle en tåre.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
