De blå sidene
Mannen min er 19 år eldre enn meg. Jeg trodde det ikke skulle bety noe som helst
Jeg brydde meg ikke om de 19 årene som skilte oss da vi møttes. Nils og jeg hadde en god kjemi, og han gjorde meg lykkelig. Men så gikk årene.
Da jeg møtte mannen min Nils for 16 år siden, var det mange rundt meg som advarte meg mot å innlede et forhold til ham på grunn av aldersforskjellen.
De mente at 19 års aldersforskjell var altfor mye og ba meg tenke fremover.
Jeg oppfattet det som velmente advarsler fra folk som brydde seg om meg, men det hindret meg ikke å ha et forhold til Nils.
Jeg var alenemor for mine to barn i barneskolealder på den tiden, og jeg opplevde Nils som et spennende og friskt pust i livet mitt, i tillegg til at han føltes som tryggheten selv.
Vi møttes på en hagefest i nabolaget. Det var en varm sommerkveld og store og små var inviterte til denne festen, som varte til langt på natt.
Barna ble lagt, og vi voksne ble sittende og kose oss på langbordet under frukttrærne. Jeg husker at jeg opplevde kvelden som magisk, og jeg husker også hvor betatt jeg ble av Nils, som stadig var rundt meg.
Han fikk meg til å le, han flørtet med meg og bekreftet meg med sin komplimenter. Det var så godt at en mann så meg slik han gjorde. Han roste meg fordi jeg var alenemor og samtidig deltidsstudent.
– Sånne kvinner som deg, som både er selvstendige og målrettede, de beundrer jeg, sa han til meg.
Jeg hadde nylig fylt 30 år, og da Nils fikk vite det, inviterte han meg ut på middag dagen etter, for å feire den store dagen min.
Jeg takket ja og fikk ordnet barnevakt. Den kvelden forelsket jeg meg. Nils fremsto som trygg og snill. Han vartet meg opp og visste ikke hva godt han kunne gjøre for meg.
Han ga av seg selv, han fortalte om livet sitt og om alle opp- og nedturene han hadde hatt. Han var også skilt og hadde en voksen sønn. Jeg brydde meg ikke om aldersforskjellen vår, det som telte for meg, var at vi hadde en veldig god kjemi.
Samtidig kjente jeg et behov for å bli ivaretatt av en mann, og det gjorde absolutt Nils. Han viste meg omsorg og respekt, slik jeg aldri hadde fått fra en mann tidligere.
Han hadde heller ingen sperrer på å innlede et forhold til meg og samtidig inkludere mine barn. Det var kanskje det aller viktigste for min del, at han viste meg at han var seriøs og ønsket å bli en del av livet mitt.
Nils og jeg ville ha hverandre, og vi gjorde alles negative tanker rundt aldersforskjellen til skamme. Vi ble raskt samboere og vi giftet oss i utlandet året etter.
Les også: (+): Jeg har vært hans elskerinne siden jeg var 22 år. Nå er det nok
Sliten
Opp gjennom årene utviklet vi et godt og solid forhold. Nils har fungert som en tilstedeværende og engasjert stefar for mine barn.
Vi har levd et alminnelig familieliv, men ettersom barna mine har vært hos faren sin annenhver uke, har Nils og jeg hatt rikelig med tid til hverandre.
Vi har gått lange turer, vært på restauranter, sett filmer, vært sosiale og kost oss mye. Alle vennene mine kom straks godt overens med Nils og så at vi hadde det bra sammen.
Ingen snakket mer om aldersforskjellen, nå ble det heller snakk om hvor hyggelig han var, og at de likte ham veldig godt.
Det er først i løpet av de siste tre årene at endringene har kommet. Nils har alltid vært med på forskjellige aktiviteter og aldri sagt nei til å oppleve noe nytt.
Vi har vært veldig aktive sammen, og det er ikke så lenge siden vi kjøpte oss hver vår sykkel heller. Det sørgelige er at sykkelen til Nils er blitt stående, mens jeg sykler turer alene.
Han begynte å bli mer sliten og trengte flere kvelder hjemme. Han takket nei til å gå i selskaper og ba meg om å gå alene. Ikke orket han å gå de lange kveldsturene heller, og han droppet turer med vennene sine på sjøen på sommeren.
Jeg trodde først at han var sliten og at han trengte å innhente seg. Jeg så på det som noe forbigående, og tenkte at alt ville bli som før etter hvert.
For selv har jeg nok av lyst og energi til å fylle fritiden min med ulike opplevelser. Men det har fortsatt å være slik.
Jeg overtalte ham til å gå til legen for et halvt års tid siden, men legen fant ingenting galt. Alt av blodprøver var bra, og han gjennomgikk en grundig sjekk. Han benekter at han er deprimert og sier at han har det fint så lenge han får være i fred, og at jeg ikke maser på ham.
Fra å være ungdommelig og frisk til sinns er Nils blitt en aldrende mann i løpet av de siste årene. Han ser stadig mer sliten ut.
Barna mine har nettopp flyttet hjemmefra og er i gang med studier og jobb, men Nils er lite interessert i å høre hva som skjer i livene deres.
Han er mest opptatt av å se på TV, og jeg har merket meg at han er blitt mer og mer opptatt av at dagene går sin vante gang.
Rutiner, det er det som gjelder for Nils nå. Å gjøre noe nytt, det skaper uro. Jeg har prøvd å presse ham til å bli med meg ut og finne på noe hyggelig, men han vil ikke.
Jeg har prøvd å prate med ham og bedt ham forklare meg hva som skjer, men det vet han ikke. Det er akkurat som om luften har gått ut av ham og at han ikke orker å leve aktivt lenger. Det skremmer meg.
Jeg har innsett at jeg ikke har flere kjærlige spark å gi ham, for jeg har prøvd alt uten at det har endret på noe. Ingenting av det jeg foreslår, skaper motivasjon eller inspirasjon, slik det gjorde før.
Før i tiden spratt Nils opp og ble med meg overalt. Nå er et sosialt liv i fellesskap en saga blott, og det plager meg mer enn noen aner.
Les også (+): Jeg elsker ham, men kan ikke fortsette å leve på denne måten
Skilsmisse
I dag lever jeg sammen med en mann som ikke tar del i livet mitt lenger. Jeg gjør alt på egen hånd og opplever at Nils er blitt en sur og sær gubbe som har mistet alt sitt engasjement.
Det er først nå jeg opplever at aldersforskjellen vår er tyngende og vanskelig å forholde seg til. For jeg tror nemlig bestemt at det er der det ligger.
Nils er i ferd med å dra på årene, og det har gjort noe med ham. Han er ikke lenger den Nils jeg giftet meg med, og som jeg ville dele resten av livet mitt med.
Jeg har innsett at jeg ikke kan presse ham lenger, for jeg kommer ingen vei med det. Jeg har derimot kommet til et punkt hvor jeg ønsker skilsmisse.
Jeg er ulykkelig slik det er nå, og slik skal jeg ikke ha det. Jeg er fortsatt ung og kan få mange gode år til, også med en ny partner.
I fantasien min er jeg allerede ute av dette ekteskapet og på vei til noe nytt. En alvorsprat står for tur, men jeg utsetter den gang på gang.
Jeg gruer meg til å fortelle Nils at jeg vil skilles, fordi jeg føler at jeg har så mye å være takknemlig for.
I alle årene hvor vi fungerte så bra sammen, har han vært så god og snill mot meg og barna min, så en skilsmisse føles derfor som et slags svik mot ham. Likevel må jeg stå ved det faktum at følelsene mine for ham har sluknet, og at jeg ikke kan bli av ren takknemlighet.
Han har fått så mange sjanser til å endre seg, men han har ikke grepet noen av dem. Det gjør meg nedstemt. Jeg føler meg også såret over at han ikke vil snakke om hvorfor han plutselig har mistet interessen for alt og alle.
Aldersforskjellen har virkelig innhentet oss på en slik måte som var vanskelig å forutse. Men til tross for at dette ekteskapet er over for min del, vet jeg at jeg aldri vil angre på den tiden vi har delt.
Det har vært de beste årene i mitt liv så langt, og kanskje er det derfor disse negative endringene hos Nils virker umulige å leve med videre.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på «De blå sidene» i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
