Leserne forteller
Min store drøm var å finne min biologiske mor. Nå er jeg skuffet og bitter
Jeg var 9 år da jeg fikk vite at jeg var adoptert. Nå var jeg over 40 og klar for å møte henne.
Moren min ville ikke ha meg, var det første jeg tenkte, da jeg som niåring fikk vite at jeg var adoptert. En sår tanke som satte seg fast i sinnet mitt og som jeg sliter med ennå.
Da mor og far fortalte at de hadde adoptert meg, oppmuntret de meg samtidig til å være åpen om dette.
– Det er mange barn som er adoptert, og det er ikke noe å skamme seg over, sa de.
– Du er barnet vårt, og vi kunne ikke vært mer glad i deg om du hadde vært vårt biologiske barn, sa mor og ga meg en klem.
Jeg klemte henne tilbake, for jeg var helt trygg på at mor og far elsket meg.
Likevel snek usikkerhet, sårhet og lengsel seg inn. Hvis det ikke var noe å skamme seg over at jeg var adoptert, hvorfor hadde jeg da ikke fått vite det før?
Og hva med den egentlige moren min? Hun var nok ikke glad i meg. Hun ville jo ikke engang ha meg, tenkte jeg.
Jeg begynte å gruble over hvem hun kunne være og hvorfor hun hadde gitt meg bort til fremmede mennesker. Kanskje jeg var en veldig stygg baby?
Jeg husker jeg sto foran det store speilet i gangen og gransket meg selv. Lettet fant jeg ut at jeg hverken var styggere eller penere enn de fleste andre.
Jeg så ut som en vanlig 9 år gammel jente, så kanskje hun kunne bli glad i meg nå, hvis vi møtte hverandre?
Tiden gikk. Jeg hadde fortalt vennene mine at jeg var adoptert, og alle tok det greit. Det var ingen som mobbet meg på grunn av det.
Jeg hadde det godt og trygt hos adoptivforeldrene mine, likevel plaget jeg meg selv med denne stadige grublingen over de samme spørsmålene:
Hvorfor forlot moren min meg? Hvordan så hun ut? Hvor bodde hun? Hadde hun andre barn nå? Disse spørsmålene slet jeg med hver eneste dag, og jeg betrodde meg ikke. til noen.
Gradvis mistet jeg tryggheten adoptivforeldrene mine hadde gitt meg. De har jo tatt seg av meg fordi ingen jeg var i familie med, ville ha meg.
De er to fremmede mennesker som bare har tatt på seg oppgaven å passe på meg, sa jeg bittert til meg selv. Og bitterheten gjorde meg kravstor og umulig.
Les også (+): Pappa flyttet ut. Da han noen år senere fortalte hvorfor, raste hele min verden sammen
Dårlig samvittighet
I tenårene var jeg mer opprørsk, kranglete og kravstor enn de fleste. Jeg skulle ha de dyreste klærne, tipp topp sportsutstyr, og jeg skulle være med på alt som kostet penger.
Sa mor og far nei, visste jeg hvordan jeg skulle få dem medgjørlige. Jeg satte meg da foran dem og begynte å gråte mens jeg brukte adopsjonen mot dem.
– Dere er ikke glad i meg, snufset jeg. – Jeg er ikke deres eget barn, jeg merker at dere ikke er så glad i meg som dere ville vært i et barn dere hadde laget selv!
En slik tårevåt tirade pleide å virke på de snille foreldrene mine, de ga som regel etter for mine urimelige og lunefulle krav.
Jeg fikk vite at når jeg ble myndig, kunne jeg få rede på av myndighetene hvem min biologiske mor var. Adoptivforeldrene mine hadde ikke villet vite navnet hennes da de adopterte meg.
For hvert år som gikk ble det stadig viktigere for meg å finne ut av identitet og tilhørighet. Hvem var jeg egentlig? Lignet jeg på moren min? Visste hun hvem jeg var? Hver bursdag håpet jeg på et livstegn fra henne, men ble like skuffet hver gang.
Da myndighetsdagen nærmet seg, ble jeg mer og mer spent. Jeg så frem til å få svar på spørsmålene mine, men tvil, usikkerhet og negative tanker meldte seg også.
Hva om hun ikke ville vite av meg hvis jeg fant henne? Kanskje hun var uteligger eller prostituert? Eller kanskje hun var død?
Mor merket at jeg var innesluttet og urolig i ukene før 18-årsdagen min.
– Jenta mi, jeg har lenge skjønt at du grubler og tenker mye på dette at du er adoptert. Du skal vite at til meg kan du fortelle alt, sa mor mildt og strøk meg over håret.
Hun var så god og forståelsesfull. Jeg begynte å gråte, og ut kom alle tunge tanker jeg hadde slitt med siden jeg var ni år.
– Du skal også vite, Elin, at far og jeg støtter deg uansett hva du velger å gjøre, sa mor, fremdeles mildt, men jeg hørte også en sår klang i stemmen hennes.
Jeg gråt enda mer og tenkte på hvor kravstor og ekkel jeg hadde vært mot mor og far de siste årene. De hadde ikke kunnet få barn selv og valgte meg som sin øyensten.
De hadde vært i midten av 40-årene da de fikk meg, og nå begynte de å bli gamle. De trengte meg, trengte støtten til en god og lojal datter.
Jeg gikk til sengs med dårlig samvittighet den kvelden.
Les også (+): Jeg følte jeg ble frarøvet livets største og sterkeste følelse. Så ble en ufattelig tragedie til den store kjærligheten
Mitt biologiske opphav
På 18-årsdagen våknet jeg til sol, blå himmel og en fast beslutning i hjertet: Jeg ville vente med å finne adoptivforeldrene mine til mor og far var borte!
Årene gikk. Jeg flyttet hjemmefra for å ta utdannelse og fikk senere jobb i en større østlandsby, få mil fra hjemstedet. Jeg var ofte hjemme på besøk og så at mor og far ble eldre og skrøpeligere for hver gang.
Far hadde lenge vært plaget av leddgikt, og han døde det året jeg fylte 30. Mor gikk bort syv år senere. Jeg følte meg alene, en underlig følelse av tomhet. Ingen av foreldrene mine hadde hatt søsken, så annen familie enn de to hadde jeg aldri hatt.
Jeg hadde gode venner, en utfordrende jobb og var et engasjert og aktivt menneske, så jeg burde ikke føle meg ensom. Men jeg slet likevel med dyp alenefølelse fordi jeg ikke var i slekt med noen og heller ikke hadde stiftet egen familie.
Drømmen var å finne min biologiske mor. Likevel nølte jeg med å begynne å lete etter henne, selv om jeg hadde ønsket å finne foreldrene mine siden jeg var ni år. Jeg var blitt over 40 år før jeg begynte å undersøke.
Først kontaktet jeg en bekjent som jobbet med adopsjon. Hun fortalte hvilke instanser jeg skulle henvende meg til, og jeg skrev et brev med opplysninger om når jeg var født og mine adoptivforeldres navn og adresse. Noe mer visste jeg ikke om bakgrunnen min.
Noen uker senere ble jeg oppringt av en mann fra et kontor i Oslo. Han ville at jeg skulle møte opp på kontoret for å få vite hvilke opplysninger de hadde om bakgrunnen min.
Bussturen de få milene inn til hovedstaden føltes veldig lang. Jeg kaldsvettet og skalv av spenning og nervøsitet. Jeg hadde med meg en lang liste med spørsmål, så jeg ikke skulle glemme noe av alt jeg lurte på.
Mannen som tok imot meg, var hyggelig og virket oppriktig interessert i meg og mitt liv.
– Jeg har tatt kopi av alle opplysninger vi har om deg og din biologiske mor. Denne kan du ta med deg og lese når du er alene, sa han og rakte meg en tykk mappe med sakspapirer.
Jeg skalv da jeg tok imot mappen, og jeg kunne nesten ikke vente med å åpne den. Men jeg ville være for meg selv i et slikt betydningsfullt øyeblikk.
Jeg ble sittende lenge og snakke med mannen på kontoret. Han ville vite hva jeg hadde tenkt å gjøre hvis jeg fant moren min. Han var også interessert i å høre om mine tanker og følelser omkring det å være adoptert.
Det var ikke så mange spørsmål jeg fikk svar på gjennom dokumentene i mappen. Jeg var født i en liten by på Vestlandet, og moren min var bare 15 år da jeg kom til.
Skuffet leste jeg at barnets far var ukjent. Men nå hadde jeg i alle fall mors navn å gå ut fra, jeg var sikker på at det ville være enkelt å finne ut mer om henne.
Jeg ringte først alle med samme navn som moren min. Til og med dem med samme etternavn, men med annet fornavn, ringte jeg. Men ingen visste hva jeg snakket om, ingen vedkjente seg eller kjente til min historie.
Fortvilelsen over ikke å finne mor blir større for hver dag. Etter at jeg har ventet så mange år på å bli gjenforent med henne, er skuffelsen og bitterheten blitt plagsom.
Jeg mistenker henne for ikke å ha brukt sitt virkelige navn på fødselsattesten. Eller hun kan ha skiftet navn like etter fødselen.
I en alder av 49 år vet jeg fremdeles like lite om min mor som da jeg var ni. Jeg vet ikke om hun bor i Norge, vet ikke engang om hun lever. Jeg vil nok være en ensom ulv resten av livet, uten tilhørighet og familierøtter.
Derfor er min oppfordring til andre i lignende situasjoner: Dere må finne ut av opphav, tilhørighet og familie før det er for sent.
I en slik situasjon må man ikke ta hensyn til andres følelser. Det er ditt liv, din identitet det gjelder.
I en slik sak må du gjøre det som er riktig for deg, ikke hva som er mest hensynsfullt overfor dine adoptivforeldre!
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
