Historier fra virkeligheten

Jeg skammet meg og trodde det var meg det var noe galt med. Nå vet jeg at foreldrene mine var problemet

Jeg trodde det var meg det var noe galt med, og at foreldrene mine gjorde som de gjorde for å tåle skammen. Men ingen brydde seg om hvordan jeg egentlig hadde det.

Pluss ikon
HISTORIE FRA VIRKELIGHETEN.
HISTORIE FRA VIRKELIGHETEN. Foto: Getty Images (Illustrasjonsfoto)
Først publisert

Mor fikk meg like før hun fylte 40. Det var stor stas.

Mor sier hun har sett far gråte bare én gang, og det var da han fikk se meg for første gang.

Faren min var i utgangspunktet en snill og følsom mann, men har vært alkoholiker så langt tilbake jeg kan huske.

Det føles rart å skrive at far er alkoholiker. Det er nesten skremmende å se det sort på hvitt, det kjennes som et svik overfor ham.

Drikkingen hans har alltid vært et tabuemne i vår lille familie, og jeg har aldri tort å si noe om det til noen andre heller.

Jeg skammet meg over at far drakk, og jeg følte vel også gjennom hele oppveksten at det var min feil.

Jeg trodde det var noe galt med meg og at faren min derfor måtte trøste seg med drinken sin.

Midt i uken gikk det bra. Far var ærekjær i jobben, derfor drakk han seg sjelden full på en vanlig hverdag. Helgene var verst, jeg gruet hele uken til fredags- og lørdagskvelden.

Det begynte koselig, gjerne med god mat og TV-titting først på kvelden. Men etter hvert ble det klirring med flasker på kjøkkenet, og drammen kom på bordet.

Jeg kan ennå kjenne hvordan det knøt seg i magen hver gang drammeglassene ble tatt frem.

Det var ekstra sårt og vondt at mor også drakk i helgene. Far ble bråkete og kranglet når han drakk, og mor mente antagelig at det var best å drikke sammen med ham.

Det gjorde ham litt mindre krakilsk. Jeg er fremdeles bitter på mor på grunn av dette. Hun burde ha holdt seg edru og sett at jeg var engstelig, jeg hadde stadig hodepine og magesmerter.

Som voksen har jeg forstått at det skyldtes engstelsen, utryggheten og usikkerheten jeg levde med.

Men det at hun drakk sammen med far, var kanskje en måte for henne å overleve på.

Mer enn én gang lovet mor at vi skulle reise fra far. Det løftet kom gjerne når bråket og kranglingen sto på som verst.

Selv om jeg var glad i far, ble jeg likevel lettet hver gang hun sa at vi skulle flytte.

Etter hvert forsto jeg at det hele var ønskedrøm og tomme løfter. Hun klarte aldri å rive seg løs.

Les også (+): Jeg trodde det var min skyld at datteren min ble psykisk syk. Så fortalte pappa en hemmelighet

Skam

Bråket hjemme hos oss var sikkert plagsomt også for naboene.

I helgene gikk jeg og la meg så fort jeg merket at mor og far begynte å bli fulle.

Jeg lå i sengen, gråt og holdt meg for ørene for å slippe å høre hvordan de skrek og ropte.

Slik sovnet jeg, men utpå natten våknet jeg. Da kranglet mor og far slik at jeg er sikker på at alle i blokken våknet. Ingen sa noe direkte, likevel forsto jeg at sladderen gikk.

Kinnene mine brant av skam når jeg gikk til skolen mandag morgen og møtte naboenes foraktelige og nysgjerrige blikk.

For 20 år siden var det mindre akseptert at man blandet seg inn i andres privatliv. Hadde alt dette levenet skjedd i dag, tror jeg sikkert naboene ville tatt affære.

Når jeg ble vekket om natten av fyllebråk, sto jeg opp og prøvde å roe mor og far.

Det var temmelig tøft for en fem­åring å leie en sjanglende, sørpe full far til sengs, mens mor satt i sofaen og gråt hysterisk.

Etter slike scener fikk jeg ikke sove. Jeg lå i sengen min og gråt av fortvilelse og maktesløs ensomhet til morgenen kom.

Dagene etter husbråk hjemme hos oss skammet jeg meg veldig når jeg var ute i gaten og lekte med de andre barna.

Det var ingen som sa noe til meg, men jeg visste at det ble snakket. Noen nektet til og med barna sine å leke med en som kom fra et «sånt» hjem.

Slike opplevelser sved i sjelen og gjorde at jeg oppførte meg overlegent og arrogant. Ingen skulle få se hvor dårlig selvtillit jeg hadde, og hvordan jeg skammet meg.

«Jeg skal vise at jeg er like god som dem», sa jeg til meg selv og forsøkte å kjempe mot manglende selvtillit og lav selv­følelse.

For innerst inne så jeg på meg selv med de fordømmende naboenes øyne. Jeg var aldri god nok, følte meg alltid mindreverdig.

Jeg misunte de andre barna det normale familielivet deres, og mest av alt var jeg misunnelig på de koselige helgene de hadde sammen med foreldre som var edru.

Nå er jeg 26 år og sliter fremdeles med dårlig selv­følelse. Min beste venninne sier at det er det ingen grunn til.

Jeg er både søt og pen, har solid utdannelse og er godt likt av de vennene jeg har, sier hun.

Men jeg har aldri fortalt henne om årsaken til den dårlige selvfølelsen, og jeg tror ikke jeg noen gang vil klare å si noe om det.

Den dag i dag føler jeg skam over at jeg kommer fra et alkoholikerhjem. Jeg strever med depresjoner, og det igjen setter seg i kroppen som stress og muskel­smerter.

Det har vært vondt å møte igjen mennesker som viste meg forakt den gang jeg var barn.

Jeg orker for eksempel ikke å hilse på de naboene som nektet barna sine å leke med meg fordi foreldrene mine drakk.

Men noen venn­inner hadde jeg. Det var som å være i himmelen da jeg en gang iblant ble invitert på overnatting hjemme hos dem.

At så mange så ned på meg, fikk meg til å bestemme meg for å være best i alt. Helt fra første skoledag har jeg vært en ener på skolen.

Jeg tillot meg aldri å bli nest best på prøvene. Jeg skulle og måtte være best. Dersom jeg en sjelden gang ikke ble nummer én, var det en kjempenedtur, og jeg var full av selvforakt.

Ikke minst var det viktig for meg å se bra ut, være ordentlig kledd, pen på håret, slank. Det var, og er fortsatt, veldig viktig å vise at jeg ikke er dårligere enn andre selv om jeg har en alkoholiker til far.

I tenårene forsøkte jeg noen ganger å snakke med far om drikkingen hans, spesielt hvis jeg tok ham på fersken midt i uken med en flaske i hånden. Hver gang fikk jeg en for­ferdelig skyllebøtte.

– Du er en hysterisk jentunge med null vett i hodet. Du burde passe deg så jeg ikke setter deg på gaten, kunne han skrike mot meg uten å ta hensyn til at naboer hørte det.

I slike øyeblikk var alkoholtrangen så sterk at den overgikk alt annet. Mor ba meg også om å tie stille. Hun mente alt ble bare verre hvis jeg plaget far med slikt unødvendig mas.

Jeg flyttet hjemmefra da jeg var 18 år. Det var godt å slippe fra alt bråket, likevel var jeg redd for hva som kunne skje mor og far når de var fulle og ikke hadde meg til å passe på.

Les også (+): – Pappa forlot oss. Da jeg fant ham igjen, fortalte han den sjokkerende hemmeligheten

Alkoholmisbruk

Åtte år har gått siden jeg flyttet hjemmefra. Fremdeles drikkes det mye hjemme hos mor og far, selv om de nå nærmer seg 70 år.

Jeg vil nok aldri få oppleve at flasken settes bort for godt. I dag er mor blitt like avhengig av alkohol som
far.

Tidligere drakk hun aldri midt i uken. Nå hender det stadig oftere, hvis jeg ringer hjem en hverdagskveld, at mor snøvler når hun tar telefonen.

Det gjør meg fortvilet. Til tross for alt det vonde som har skjedd opp gjennom årene, er jeg frem­deles glad i foreldrene mine.

Det er godt å få skrevet ned noe om oppveksten min. Jeg vil ikke gå i detaljer om alt som skjedde, med trusler om selvmord i fylla, fyllekjøring og alt det andre.

Alt det vonde svir fremdeles som et åpent sår, og jeg er redd det vil glippe fullstendig for meg hvis jeg begynner å se mer detaljert på minnene.

Det viktigste ved å skrive dette er å komme med en bønn til alle dem som ser barn vokse opp i hjem hvor foreldrene misbruker alkohol:

Døm ikke barna for foreldrenes fyll og spetakkel. Se ikke ned på barna, for barn forstår kroppsspråket ditt.

De ser hva du tenker og mener om dem. Forsøk heller å være en trygg voksen som de kan få tillit til. Meld også fra til det offentlige hvis du mener det er behov for det.

Kvier du deg for å gripe inn i privatlivets fred, så gjør det likevel – for barnas skyld. De trenger sårt noen som bryr seg om hvordan de har det, noen som våger å handle til deres beste.

Jeg vet at mitt liv i dag ville vært langt bedre hvis noen hadde brydd seg den gang jeg vokste opp.