Leserne forteller
Jeg var den pliktoppfyllende datteren. Da min fars testamente ble lest opp, fikk jeg sjokk
Da faren min døde og det dukket opp et testament, forsto jeg raskt at det ikke kom til å bli til min fordel.
At foreldre ikke ønsker at barn skal ha like rettigheter når arven etter dem fordeles, kan i enkelte tilfeller være forståelig.
Jeg har lest om arvesaker der ett av barna, for eksempel, har vært rusavhengig, og i en slik situasjon er det forståelig, synes jeg, at verdier de har jobbet hardt for, ikke blir brukt til å skaffe
narkotika.
Min arvehistorie er nesten litt motsatt, for gjennom hele livet har jeg vært den pliktoppfyllende og ordentlige jenta, som klarte seg bra og gjorde alle de riktige valgene.
Lillebroren min, derimot, viste seg allerede som liten som en «kaosklump». Der han var, var det som regel uro, og i kjølvannet av hans krumspring kom det gjerne noen kompliserte dønninger, som foreldrene våre måtte rydde opp i.
Jeg har alltid vært glad i broren min, og i likhet med moren vår, forsøkte jeg å finne unnskyldninger for ham, som at han alltid ble misforstått.
Men da han ble tenåring og begynte å rote med penger og pengespill, forsto jeg at det handlet om mer enn som så.
Jeg forsøkte å hjelpe ham ved å forklare ham om økonomi, men det nyttet ikke. At det ikke gikk skikkelig galt, skyldtes foreldrene våre, som reddet ham hver eneste gang han «satt i det».
Les også (+): Sjalu står jeg og ser min eksmann og hans nye flamme pusse opp stuen vi en gang delte
Jeg fikk sjokk
Mens jeg nærmest seilte inn i det voksne livet og klarte meg usannsynlig bra, fortsatte lillebror å være umoden og rotete. Jeg møtte en mann med god økonomi, og vi kjøpte et flott hus sammen, senere hytte og båt.
Broren min eide ingen ting og bodde litt her og litt der, jobbet litt her og der og byttet stadig kjæreste. Han og jeg var to motpoler.
Jeg mener at det var min ansvarlighet som gjorde at jeg klarte meg så bra, men sjeldnere og sjeldnere fikk jeg skryt for dette av mamma og pappa.
Det hørtes nesten ut som om de klandret meg for å være så flink at vi klarte å erverve oss ting. «Du er heldig», sa de til stadighet, og minnet om hvor uheldig broren min var.
«Han har hatt de samme mulighetene», forsøkte jeg å si mange ganger, men hver gang møtte jeg motbør.
I deres øyne var det synd på ham, og det var nesten uforskammet å klare seg så godt som jeg gjorde.
Samtidig som jeg forsøkte å få mine foreldre til å sette grenser for ham som til stadighet trengte å låne penger,
støttet jeg ham selv, ikke ved å gi ham penger, men med å gi ham jobber eller å la ham bo hos oss etter brudd med diverse damer.
Jeg tok også vare på barna hans, de han har fått med tre forskjellige damer. Altså har jeg vært familielojal og alltid vært glad i broren min.
Mamma døde for noen år siden, og pappa ble boende i uskiftet bo. Da han døde for ett år siden, oppdaget jeg at de hadde skrevet et testament, og det ga meg bare pliktdelsarven, mens han fikk resten, som var opp mot syv millioner kroner.
Jeg fikk sjokk. Det var ikke det at jeg trengte de pengene, men tanken på at mamma og pappa syntes at han fortjente det mer enn meg, gjorde meg trist og opprørt. Det føltes som om de var mer glad i ham enn meg.
Les også (+): Pappa døde og vi var i sorg. Men sorgen bleknet nesten på grunn av det min stemor gjorde etter begravelsen
Bitter
Det er altså min erfaring at du ikke alltid belønnes for å være flink og ordentlig. Broren min arvet huset. Tanken til mine foreldre var at han da i det minste hadde sitt eget hjem uten å ha gjeld.
Det de sannsynligvis ikke tenkte på, er at han alltid trenger penger, og at han fikk muligheten til å låne på huset.
For en uke siden kjøpte jeg eiendommen av min bror fordi den var belånt til pipen, og det var snakk om å legge den ut på tvangssalg.
Millioner av kroner som mamma og pappa jobbet så hardt for, er borte for lengst. Sett i ettertid forstår jeg ikke hvorfor de ikke tok meg med på råd før de skrev testamentet. De kunne ha laget et fond til barna hans i stedet for å gi ham så mye.
Og hvor rettferdig var arveoppgjøret, egentlig? Jeg skal ikke forsøke å skjule at jeg er bitter.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
