De blå sidene
Min søsters fortid innhentet oss. Svaret hennes knuste hjertet mitt
Hun hadde altid gått sine egne veier. Men dette var verre enn noen kunne forstå.
Min tre år eldre søster Liv har alltid vært noe for seg selv. Sta og egen, ulik oss andre søsken i det meste. Hun fant seg venner som var langt eldre, og hun var sjelden med oss andre i lek og moro.
Det var helt annerledes med Tone og Kari, de to andre søstrene mine. Vi lekte og kranglet som søsken flest.
Tone var eldst, ett år eldre enn Liv. Men da vi kom i tenårene, var det Liv som først begynte å være sammen med gutter.
Mor og far var bekymret. Jeg husker hvor fortvilet mor var da Liv, ikke fylt 15 år, en kveld ble fulgt til døren av en mann som var minst dobbelt så gammel.
Han var kjent i bygda som både festløve, jentefut og sid på flaska, som vi kalte det når noen drakk for mye. Liv sto og klinte med denne mannen i porten, og mor for ut og dro med seg en rasende Liv inn.
– Du er et barn, og jeg vil ikke at du skal være sammen med en voksen mann med dårlig rykte, sa mor da de vel var inne i kjøkkenet. Jeg satt storøyd ved bordet og fulgte med.
– Jeg gjør som jeg vil, ingen skal bestemme over meg, skrek Liv, skar en hånlig grimase og løp opp på rommet sitt.
Denne episoden husker jeg tydelig, fordi jeg ble skremt av Livs kulde og hardhet. At mor og far var bekymret, brydde hun seg ikke det minste om.
Etter endt skolegang og konfirmasjon reiste Liv til Oslo. På landsbygda var det lite arbeid, så de fleste unge dro ut. Liv fikk jobb på hotell, og det fulgte hybel med.
Hun kom sjelden hjem på besøk, men ryktene begynte etter hvert å svirre i hjembygda. Det ble hvisket om at hun trakk på gata.
Disse ryktene var vonde og såre for oss, men vi ante ikke om de var løgn eller sannhet.
De sjeldne gangene Liv var hjemme, var det ingen av oss som våget å konfrontere henne med bygdesladderen. Hun var som alltid overfladisk og umulig å komme under huden på.
Så traff hun Tony, en av byens glade gutter. Jeg fikk inntrykk av at de bodde litt her og litt der, og vi fikk aldri rede på hva de levde av.
I løpet av tre år fikk de to barn sammen, to jenter, som vi i familien aldri fikk se. For mor og far var dette tungt å ta. Vi visste at Liv hadde bodd på mødrehjem, og at barna senere ble plassert i barnehjem.
Vi så ikke Liv på mange år. Vi fikk vite at det var slutt med Tony, og at de to barna var adoptert bort. Dette fortalte hun mor i en telefonsamtale. Den kvelden husker jeg at både mor og far gråt.
– Vi har mistet to barnebarn vi aldri har fått se. Jeg vil alltid lengte etter dem, sa mor.
Etter denne samtalen var det som om Liv var forsvunnet fra jordens overflate. Det eneste vi fant ut, var at hun hadde flyttet fra Oslo.
Årene gikk med mange tunge dager og søvnløse netter. Etter hvert var det ingen av oss som snakket om Liv, vi orket det simpelthen ikke.
Men jeg så hvordan mor og far krympet seg under nysgjerrige spørsmål fra naboer og andre slektninger.
Dette ble så vondt for mor til slutt at hun begynte å dikte opp en historie om at Liv hadde flyttet utenlands og hadde det bra.
Det ble snakket om å etterlyse henne, men hun var nå et godt voksent menneske og måtte dermed selv få bestemme om hun ville ha kontakt med familien sin.
Hun hadde jo bestandig gått sine egne veier, sta, kald og egoistisk.
Les også (+) Jeg har aldri klart å elske sønnen min. Det er min vonde hemmelighet
Mors løgn
Det gikk hele 15 år før vi så Liv igjen. Uten forvarsel dukket hun opp i barndomshjemmet med mann og en liten datter på tre år.
Og mors oppdiktede historie viste seg å være sann. Liv hadde det bra. Hun var gift med tyske Dieter og bosatt i Tyskland.
Mor og far, stakkar, fikk sjokk da Liv med familie plutselig sto på gårdsplassen hjemme. Mor ringte oppskjørtet etter oss andre søstrene.
– Bønnene mine er hørt, Liv har kommet hjem!
For meg ble møtet med Liv en underlig opplevelse. Det var som å møte en fremmed. Hun snakket overfladisk og i nåtid. Ikke et ord om alle de årene vi hadde gått i angst og uvisshet.
Livs væremåte var akkurat som jeg husket den. På meg hadde hun alltid virket kald, men overfor sin mann og lille datter viste hun sider jeg aldri før hadde sett. Mot dem var hun kjærlig, varm og omsorgsfull.
Liv var blitt fin frue, det var tydelig å se. Dieter var forretningsmann, han og Liv bodde i en stor, nydelig villa.
De hadde vært gift i fem år, og det ante meg at hun hadde fortiet fortiden overfor mannen og familien i Tyskland. Og de to bortadopterte barna var et tabu som ingen av oss torde å nevne overfor Liv.
I årene som fulgte holdt Liv god kontakt med oss her hjemme. Hun klarte faktisk å åpne seg litt for meg og de andre søstrene. Vi fikk blant annet vite at Dieter og familien hans var svært strenge når det gjaldt moral.
– Jeg føler meg trygg sammen med Dieter, og ingenting skal få ødelegge det vi har sammen, sa hun en gang jeg forsøkte å komme inn på de to andre barna hennes.
Lisa var Livs øyensten, og hun visste ikke hva godt hun kunne gjøre for datteren sin. Jeg tenkte at det kanskje var tanken på de to jentene som hun aldri fikk se vokse opp som nå gjorde henne til en slik hønemor.
Les også (+): Mannen min er humørsyk og ustabil. Jeg orker ikke mer
Kort og kald
Årene gikk. Mor ble enke, og savnet etter far var stort. Men mor greide seg bra og nådde etter hvert en høy alder. Heldigvis bor jeg i samme gate, så jeg kunne besøke henne daglig.
Mors tanker kretset mer og mer om Livs to bortadopterte døtre.
– Jeg lengter så etter dem, betrodde hun meg. – Jeg får ikke fred før jeg har sett de to jentene.
Så en søndag ringte telefonen mens jeg var på besøk hos mor. En forsiktig kvinnestemme spurte etter mor. Jeg spurte hva det gjaldt.
– Det er egentlig Liv Berg jeg søker, sa hun. – Søsteren min og jeg vil så gjerne få kontakt med vår biologiske mor.
Jeg ble målløs. Livs fortid hadde omsider innhentet oss. Jeg så bort på mor. Dette hadde hun jo ventet på så lenge. Men hva med Liv?
Hadde jeg noen rett til å gi opplysninger når hun, jentenes mor, overhodet ikke ønsket kontakt?
Jeg kunne ikke gi opplysninger på Livs vegne, så jeg ba kvinnen ringe igjen et par dager senere.
Jeg ble stående med røret i hånden og se på mor. Tenk at disse to jentene hennes, som hun alltid har omtalt dem, nå hadde gitt seg til kjenne og ville ha kontakt.
Kanskje mors høyeste ønske og såreste lengsel skulle bli oppfylt?
Dagen etter ringte jeg Liv. Samtalen ble kort og kald. Jeg fikk klar beskjed om ikke å gi opplysninger om henne.
– Jeg har min mann og datter her i Tyskland, noen andre barn eksisterer ikke for meg, sa hun.
Jeg måtte respektere Livs standpunkt, men jeg måtte også respektere mors ønske om å få treffe barnebarna.
Da Vera, som hun het, ringte igjen, fikk mor snakke med barnebarnet sitt for første gang. Mor gråt, og Vera gråt.
Men hjertet mitt var knust.
Jeg måtte fortelle Vera at moren ikke ville ha kontakt, men at jeg og tantene deres pluss deres gamle bestemor svært gjerne ville bli kjent med dem.
Og slik er det blitt. Tove og Vera har besøkt mor flere ganger. De er begge gift og har snart voksne barn selv. Tove og Vera er to kjekke damer som vi alle er blitt glade i, ikke minst mor.
De er kloke og skjønner Livs dilemma og respekterer at hun ikke vil møte dem.
Begge var blitt adoptert av samme familie. Det var aldri blitt lagt skjul på at de var adoptert, og de hadde hatt en god oppvekst.
– Det var da jeg selv fikk barn at tanken på min biologiske mamma kom for fullt, fortalte Vera. – Hun må vel også ha tenkt på oss og savnet oss, tror du ikke det?
Vera så på meg med Livs stålblå øyne, og jeg ble svar skyldig. Jeg valgte å tie, for Livs tanker og følelser har jeg aldri forstått.
Mor stråler
Liv har ringt mor en eneste gang siden jeg fortalte henne at døtrene hadde tatt kontakt. Hun har igjen valgt å holde seg vekk, for mor fortalte at samtalen hadde vært kort og svært upersonlig.
Jeg føler noen ganger at jeg kanskje handlet galt. Jeg kunne ha avvist Vera da hun ringte mor første gangen.
Jeg visste jo at Liv ville komme i et dilemma hvis disse to døtrene begynte å vanke i vår familie.
Å fortelle mannen etter så mange års ekteskap hva hun har holdt skjult, vil bli vanskelig. Og hva med datteren Lisa?
Men når jeg ser mine to nieser, Vera og Tove, ser hvor glade og takknemlige de er for å ha blitt kjent med sin gamle mormor og oss andre i familien, føler jeg at dette er riktig. Mor stråler og sier hun endelig har fått ro i sjelen.
Vera er den som snakker mest om Liv. Hun klarer ikke helt å avfinne seg med tanken på at hun kanskje aldri får møte sin biologiske mamma.
Derfor håper jeg så inderlig at Liv tør å ta skrittet og stå for sin fortid, slik at hun kan møte sine to herlige døtre. For dette klarer jeg ikke å forstå.
Også hun blir eldre og må vel innerst inne trenge et oppgjør med fortiden. For man glemmer vel aldri sine barn?
Artikkelen ble opprinnelig publisert på «De blå sidene» i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
