Leserne forteller
Jeg ignorerte at min nye mann var humørsyk og oppfarende. En dag satte min datter foten ned
Jeg godtok alt, men egentlig burde alarmklokkene ha ringt. Til slutt måtte jeg ta tyren ved hornene. Reaksjonen til Roar var rystende.
Jeg var godt voksen og hadde bodd alene med min tenåringsdatter Lillian i nesten tre år da jeg ble kjent med Roar.
Venner og familie hadde lenge ymtet frempå at det var på tide å gå ut for å se seg om, som min søster Bjørg uttrykte det.
Innerst inne savnet jeg vel en mann, men det tok tid å komme over bruddet med min eksmann, som jeg hadde vært gift med i 15 år.
Roar virket rolig og beskjeden, og hvem kunne ane at det bak fasaden skjulte seg en krevende og selvopptatt mann?
Det burde vel ringt en liten bjelle da han ble sur fordi jeg ikke ville møte ham igjen allerede dagen etter at vi traff hverandre.
Men jeg er vel ikke alene om å overse slike småting når kropp og sjel lengter etter kjærtegn fra en mann.
I tiden som fulgte møttes vi ganske ofte — helst i hans lille leilighet, hvor vi kunne være alene. Det føltes så deilig å bli holdt rundt av en mann igjen.
Først nå ble jeg klar over hvor dypt og inderlig jeg hadde savnet intimt samvær, og jeg frydet meg over de stundene vi hadde sammen.
Etter hvert begynte han å mase om å bli med meg hjem. Han syntes det var på tide å få møte datteren min. Jeg vegret meg og fant på stadig nye unnskyldninger.
Jeg hadde ikke lyst til å presentere ham for Lillian før jeg visste om forholdet kunne utvikle seg til noe seriøst. Men Roar ga seg ikke, og til slutt ga jeg etter.
Første kvelden han kom hjem til oss, hadde han med en diger rosebukett til meg og flere små gaver til Lillian. Hun virket litt brydd, men takket høflig.
Roar mestret ikke å snakke naturlig med Lillian. For å oppnå kontakt liret han av seg den ene dumme vitsen etter den andre.
Mine forsøk på å spore samtalen inn på dagligdagse ting og hendelser var nytteløse. Stemningen ble nokså trykket, så etter en stund gikk Lillian bort til venninnen i nabohuset.
Ville gjøre det slutt
Da Lillian hadde gått, begynte Roar å snakke om sine egne barn. Han hadde to voksne sønner som han sjelden hadde kontakt med.
– Du er heldig, du, som har en slik kjekk og søt datter, skrøt han.
Vanligvis blir vel enhver mor glad for godord om barna sine. Men når den som roser en annens barn samtidig rakker ned på sine egne, er det noe som skurrer.
Det begynte å ane meg at mannen egentlig både var selvopptatt og full av komplekser. Da burde alarmklokkene mine har ringt.
Og da han la armen rundt skulderen min og ble kjælen, syntes jeg kvelden var ødelagt. Han ble fornærmet da jeg avviste ham, og gikk uten et ord til farvel.
Jeg prøvde ikke å holde ham igjen, var faktisk lettet over at han gikk, og kjente at jeg hadde mest lyst til å avslutte forholdet.
Neste dag ringte han og ba om unnskyldning for at han hadde vært i så dårlig humør kvelden i forveien.
– Jeg synes jeg skylder deg en forklaring, sa han. – Det har vært så mye stress på jobben i det siste på grunn av rykter om permitteringer. Jeg er veldig redd for å bli arbeidsledig, og denne redselen går ut over psyken min.
Etter det fikk jeg meg ikke til å gjøre det slutt. I stedet forsøkte jeg å oppmuntre ham så godt jeg kunne, uten å lykkes.
– Det er ikke bare jobben jeg er redd for å miste, sa han gråtkvalt. – Mange som blir arbeidsledige, mister også den de er glad i, og jeg er så forferdelig redd for å miste deg, sa han med bevende stemme.
– Du kommer ikke til å miste meg på grunn av at du blir arbeidsledig. Hvis jeg gjør det slutt, er det fordi du ikke kan respektere grensene mine, sa jeg og forsøkte å få stemmen til å virke fast og bestemt.
– Selvsagt respekterer jeg grensene dine, sa han, plutselig innsmigrende og blid. – Jeg innser at jeg har oppført meg dumt, men gi meg en sjanse til.
Jeg valgte å tro på ham i håp om at forholdet skulle utvikle seg i positiv retning, men etter som tiden gikk, dukket det stadig opp ting som fikk meg til å tvile.
Han kom ofte med presanger og ville stadig hjelpe meg med reparasjoner og praktiske ting i huset. Men det kom mer og mer tydelig frem at han ønsket seg noe til gjengjeld.
Han lot det skinne igjennom at han syntes jeg trengte en mann i huset. På mange måter følte jeg at han prøvde å kjøpe meg, likevel var det vanskelig å avvise ham. Sa jeg nei takk til noe, ble han såret og fornærmet.
Jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle takle det, og valgte letteste utvei. Jeg tok imot, inntil Lillian en dag sa hva hun mente.
– Mamma, jeg har ikke noe imot at du har en kjæreste, men jeg misliker at Roar prøver å kjøpe meg med gaver. Jeg synes fyren er smiskete og sleip, og han oppfører seg som om han eier både oss og hjemmet vårt, sa Lillian.
Hun likte heller ikke at Roar prøvde å leke pappa for henne.
– Det virker som han ikke vil forstå at jeg allerede har en far, klaget hun.
Jeg ble oppriktig lei meg og lovet å snakke med Roar allerede neste dag. Da jeg ringte ham dagen etter og spurte om det passet at jeg kom innom etter arbeidstid, hørte jeg hvor glad han ble.
– Nei, så koselig, jenta mi, velkommen skal du være, sa han ivrig.
Men da jeg satt i stuen hans og nølende begynte med å si at vi måtte snakke ut om et par problemer, var det gode humøret som blåst bort.
Overrasket ble jeg ikke. Vi hadde vært sammen lenge nok til at jeg visste at han hadde vanskelig for å takle åpne konflikter.
Denne gangen ble det verre enn jeg på forhånd hadde forestilt meg. Han ble fullstendig taus. Lenge ble han sittende med ansiktet i hendene uten å si et ord.
Les også (+): Barna lurte på hvorfor vi skulle skilles. Det var ikke mulig å fortelle dem sannheten
Han kom med trusler
Jeg forsøkte å få ham til å se situasjonen fra Lillians side, men han lukket seg helt for hva jeg snakket om.
Til slutt hadde jeg ikke annet å gjøre enn å gå. Da skal jeg si reaksjonen kom. Storgråtende fulgte han etter meg ut i entreen.
Følelsesutbruddet var så voldsomt og uhemmet at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg da han prøvde å trekke meg inntil seg.
Forsto vi virkelig ikke at han bare ville være snill og hjelpsom? Jeg måtte jo begripe at Lillian var i en vanskelig alder. Det kom helt sikkert til å gå over når hun bare ble vant til å ha ham i nærheten.
Skjelven og oppgitt forlot jeg leiligheten. For meg ble denne episoden avgjørende. Jeg hadde fått nok og bestemte meg på veien hjem for å ta turen innom søsteren min.
Bjørg hadde advart meg mot Roar. Hun syntes han virket unnvikende og smiskete. Hos Bjørg fikk jeg styrke og kraft til å holde fast på beslutningen min — jeg ville ikke ha noe mer med Roar å gjøre!
Å avslutte forholdet var lettere sagt enn gjort. Jeg gruet for å ringe, men tok meg sammen og slo nummeret hans. Han lot som om det ikke hadde vært noen uoverensstemmelse mellom oss.
Etter råd fra Bjørg valgte jeg å gå rett på sak. Jeg sa like ut at jeg ikke ville være sammen med ham lenger.
– Hvis det passer for deg, kommer jeg innom i kveld og leverer smykkene du har gitt meg, sa jeg til slutt.
Etter et øyeblikks taushet sa han at det var greit. Smykkene behøvde jeg ikke å ta med, men han håpet jeg ville ta en kopp kaffe med ham på balkongen i godværet.
Jeg hadde ikke trodd han ville ta dette så rolig, og den dårlige samvittigheten min begynte å murre.
Om kvelden, da vi satt med hver vår kaffekopp, forsto jeg at hans rolige opptreden ikke var annet enn skuespill. Med alle midler forsøkte han nå å få meg til å skifte mening.
Selvmedlidenheten og sytingen hans fikk meg til å miste all respekt, og når man ikke lenger har respekt for den andre, er det heller ikke noe å bygge videre på. Kjærligheten lar seg som kjent ikke tvinge.
Les også (+): Søsteren min sa det var min egen skyld at mannen min hadde gått så langt. Jeg kunne ikke tro det jeg hørte
Psykisk terror
Før jeg gikk min vei den kvelden, truet Roar med å skade seg selv. Han ville ikke leve om jeg forlot ham, sa han. Trass i at dette var en forferdelig trussel, ble jeg ikke redd. Ikke fikk jeg dårlig samvittighet heller. Jeg ble sint.
Samtidig ble jeg fylt med en ro jeg ikke vet hvor kom fra. Rolig åpnet jeg vesken min, tok frem gavene han hadde gitt meg, la dem på bordet og sa:
– Du kan ikke true meg. Jeg kommer ikke til å føle meg ansvarlig. Det eneste jeg kan gjøre, er å råde deg til å oppsøke lege hvis du føler du har det så vondt at du ikke klarer mer.
Visst var det vanskelig å forlate en gråtende mann, men jeg har ikke angret. Jeg mener fortsatt at jeg handlet riktig, uansett.
Roar gjorde ikke alvor av truslene sine, men ukene som fulgte var tunge å komme igjennom.
Trusler som kommer i forbindelse med et brudd, kan føles som psykisk terror. Jeg tror det er viktig å søke støtte hos familie eller nære venner og ikke gi etter for presset. Jeg hadde god støtte i Bjørg, og jeg håper og tror at Roar også fikk hjelp.
Det finnes flere hjelpetelefoner, chat-tjenester og støttegrupper der du kan dele tanker og følelser helt anonymt, og få støtte, råd og veiledning.
For barn og unge:
Alarmtelefonen for barn og unge: 116 111 (og chat)
Kors på halsen (drevet av Røde Kors): 800 333 21 (chat 14-22)
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
Denne saken ble første gang publisert 30/01 2024, og sist oppdatert 30/01 2024.
