DE BLÅ SIDENE
Jeg bærer på en stor hemmelighet. Min mann får aldri vite sannheten
Jeg holder min store hemmelighet for meg selv for å skåne familien. Er det så galt gjort av meg, da?
Om en uke skal vi feire at min eldste sønn fyller 25 år. Han er en flott, ung mann som har klart seg bra i livet. Rundt seg har han to små barn og en kone som er glad i ham. Det er godt for meg å se at det er blitt slik.
Jeg blir også veldig glad når alle sier at han er veldig lik meg av utseende. For tenk om han hadde lignet en annen? Det kunne han nemlig ha gjort.
Min historie går langt tilbake i tid, til da jeg var en ung kvinne på 22 år. Jeg var kjæreste med Odd, mannen jeg fremdeles er gift med, og vi hadde det fantastisk. Helt siden ungdomsårene hadde jeg kikket på ham i smug, den høye, flotte og sporty gutten som var så populær overalt og som var en av heltene på basketballaget.
Når du er ung og opp i skyene betatt, er livet ditt på topp, men du er også på det mest sårbare. Jeg vet hva det vil si å falle ned fra sin rosa sky med et brak.
Uten at jeg forsto hvorfor, gjorde Odd det slutt med meg en helt vanlig fredag ettermiddag, rett før en fest hos felles venner. Han, som hadde sagt at han ville gifte seg med meg, få barn med meg og flytte sammen med meg, ville plutselig ikke være kjæresten min mer.
Det var grusomt dramatisk å bli forlatt helt uten videre, og jeg gråt og gråt.
Mine to beste venninner gjorde det klart at det var viktigere enn noensinne å komme seg ut og ha det gøy, som om ingen ting hadde skjedd.
Nå skal han få se hvor ettertraktet du er, sa de. Jeg lot meg overtale til å kle på meg det fineste jeg hadde og bli med dem på festen.
Odd var der, og han så ikke på meg. Jeg følte meg ekstremt ulykkelig, men tok på meg en maske og smilte og tullet. I magen min var det en tornado, jeg var kvalm og ønsket bare å løpe bort til ham for å si at jeg elsket ham og at vi hørte sammen, men dette skjulte jeg.
For å klare å spille det spillet jeg hadde avtalt med venninnene mine, drakk jeg mer enn jeg burde, og jeg ble overstadig beruset.
Jeg danset tett med en annen ung mann, og han hvisket meg i øret at jeg var vakker og at han likte meg veldig godt. Selv om jeg ikke var klar i hodet da, husker jeg at jeg svarte: Og jeg liker deg også veldig godt.
Gravid
Jeg ble med denne mannen hjem den natten, og jeg hadde ikke kraften til å nekte ham noe som helst.
Da jeg våknet morgenen etterpå, følte jeg meg i grunnen bare dum. Jeg lusket ut uten å si noe. Han bare så på meg.
Ikke engang venninnene mine fikk vite hvor jeg hadde vært. Jeg var skamfull og full av sorg. Jeg ville bare ha Odd tilbake.
Og mine bønner ble hørt. Tre dager senere ringte det på døren, og han sto der med et blikk som fortalte meg alt. Jeg elsker deg, sa han, og så havnet vi i hverandres armer.
Etter at vi var blitt gjenforent, oppdaget jeg at jeg var gravid. Jeg var smertelig klar over at det var to muligheter, for jeg hadde hatt sex med to forskjellige menn innen en periode på fire dager.
Tanken gjorde meg først livredd, og jeg fantaserte om å ta abort og ikke fortelle noen om graviditeten, men raskt innså jeg at det ville bli umulig. Jeg var imot abort. Frøet inni meg var barnet mitt.
Odd, som ikke visste noe om den andre natten, ble glad da jeg fortalte ham nyheten. Vi hadde allerede funnet et sted der vi skulle bo sammen, og alt var perfekt. Jeg kunne ikke ødelegge det ved å fortelle ham alt. Jeg bestemte meg for å tie.
Fordi jeg visste at jeg risikerte et brudd hvis jeg fortalte ham om den dumme natten med den andre gutten, bestemte jeg meg for å gå videre. Jeg sa til meg selv at barnet jeg bar på var hans barn. Det var Odds og mitt, uansett.
Les også (+): – Min mann var som gutta i TV-serien «Exit»
Skiller seg ut
Da Torbjørn ble født, to uker etter termin, var det ingen som tenkte tanken at han muligens ikke var Odds sønn. Alle sa at den nyfødte babyen var en perfekt miks av ham og meg.
På en merkelig måte klarte jeg å fortrenge den andre muligheten i mange år.
Vi fikk to barn til, en datter og en sønn, og de lignet sin far. Torbjørn er den av barna som er mest lik meg. Og han var min øyensten fra dag én, kanskje fordi denne tvilen har fulgt meg som en skygge.
Hva om? Tanken på hva som ville skje om han ble syk og trengte en blodoverføring eller en ny nyre, og det viste seg at blodtypen ikke matchet vår, har streifet meg mange ganger.
Men heldigvis har han vært frisk bestandig. I vår flokk har han vært den som har skilt seg ut, og jeg har tenkt at han kanskje kommer fra et annet sted.
Han har gaver som vi andre ikke har, som at han er musikalsk. Gitarspillet hans har gledet oss i mange sammenhenger opp gjennom årene.
En annen gave han fikk, som ingen av de andre har, er at han er filosofisk. Jeg husker at den andre unge mannen jeg traff den kvelden for lenge siden, også var kjent for å være det, men jeg vet også at genetikk kan slå ut på mange måter. Ofte er søsken veldig ulike, selv om de har samme far og mor.
Skulle jeg ha fortalt om det? Jeg er et ærlig menneske i alle andre sammenhenger.
Den dårlige samvittigheten kommer som små stikk av og til, når jeg minst venter det. Bursdagen hans har fått meg til å tenke ekstra mye. Jeg må jage samvittigheten bort.
Jeg har holdt det skjult for min mann i alle disse årene, og jeg kan skrive under på at det du ikke får fortalt de første årene, blir enda vanskeligere å snakke om etter hvert som årene går.
Frykten for hva han vil tenke om meg, har vært så stor at jeg ikke har klart å åpne meg. Jeg er ikke sterk nok til å ta de mulige konsekvensene.
Er det så galt gjort av meg, da? I en rapport leste jeg nylig at en stor andel av norske barn ikke har de foreldrene de tror at de har, fordi de er et resultat av utroskap innenfor et ekteskap. Jeg velger å se det store bildet.
Vi har hatt et godt familieliv. Løgnen har ikke skadet noen. Odd og jeg har hatt det fint sammen.
Les også (+) Jeg nektet å godta min nye svigerdatter
Vi er familie
Sannheten er jo at jeg ikke vet hvem som er Torbjørns biologiske far.
Skulle vi ha fått et svar på det, måtte jeg vi ha krevd at sønnen vår tok en blodprøve, og vi måtte ha informert den andre mannen, som heller ikke vet. Det blir for komplisert. Nei, det går ikke.
Det man ikke vet, har man ikke vondt av, sies det så klokt, og min historie er et eksempel på dette.
Vi er uløselig knyttet til hverandre. Å så tvil om at vi hører sammen, er en dårlig idé. Så jeg har lagt det fra meg.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Novelle
