Leserne forteller
Min mor lot meg arve store verdier mens min bror ble avspist. Jeg visste det var galt, men sa ingenting
Min bror kuttet kontakten med meg da han fikk vite hva som hadde skjedd. Én dag banket jeg på døren hans.
Overalt i Norge, med jevne mellomrom, blir søskenforhold ødelagt på grunn av arv. Dessverre fikk jeg også en slik historie, og kanskje kan det jeg forteller, få andre til å tenke seg om i større grad enn jeg gjorde.
Lillebroren min og jeg vokste opp som bestevenner, og derfor sto han meg veldig nær også da jeg ble voksen.
Han og jeg delte gleder og sorger i mange år, og vi snakket sammen på telefonen flere ganger hver uke, også etter at han flyttet til en annen by.
Vår mor var alene om å fostre oss opp, og det skyldtes at pappa døde da jeg bare var ti år gammel. Når jeg tenker tilbake, kan jeg ikke huske at hun en eneste gang gjorde forskjell på oss.
Forskjellsbehandlingen begynte da Terje giftet seg med en dame min mor ikke likte så godt. Det var som om mamma ville straffe ham ved å gi meg ting han ikke fikk.
Jeg må være så ærlig å si at jeg lot det skje. At jeg fikk 100 000 kroner og ikke han, ble rettferdiggjort av at jeg ikke var gift mens han var det.
Samtidig som jeg fortsatte å ha en god relasjon til Terje, tok jeg imot gaver fra mamma. Hun ga meg kunst, gamle serviser hun hadde arvet fra sin mor, og gamle, fine møbler.
En og annen gang spurte jeg om ikke Terje også burde få, men da sa hun at han ikke var interessert i slike ting, og at hun uansett ikke ønsket at ting hun var glad i, skulle havne i eiet til Anne, som var gift med ham.
Egentlig forsto jeg ikke hvorfor mamma var så imot den eneste svigerdatteren hun hadde, for Anne var og er flott, men jeg innså at det ikke var noe jeg kunne endre.
Terje sa aldri noe til at jeg fikk og ikke han, så da moren vår ble alvorlig syk og forberedte seg på å dø, tenkte jeg at det var helt greit å ta imot et maleri som var verdt flere hundre tusen kroner.
Min økonomi har aldri vært så fantastisk at jeg ikke har satt pris på å få noe ekstra, det må jeg innrømme.
Les også (+): Huset var akkurat solgt, og vi var separert. Så fikk jeg en tekstmelding en sen kveld
Mistet broren min
Da mamma døde og Terje oppdaget hva som hadde skjedd, ble han sint på meg. Så sint at han ikke ville ha noe mer med meg å gjøre.
Der og da tenkte jeg at han bare fikk være sint.
«Du kan gi bort hva du vil til hvem du vil så lenge du er i live», minnet jeg om.
I denne prosessen mistet jeg broren min. Umiddelbart etter arveoppgjøret, gjorde det meg oppgitt, først og fremst, men da jeg den påfølgende julen ikke ble invitert hjem til ham, slik jeg pleide, kjente jeg at jeg ble lei meg, og et spørsmål ble tydeligere og tydeligere. Hva hadde jeg gjort?
Vi var to søsken, og jeg fikk mest. Hva om det hadde vært motsatt, hva hadde jeg følt da? Det slo meg at jeg var alene med en bedre økonomi, men med et tristere liv, for jeg hadde ingen kontakt med broren min.
For ett år siden tok jeg med meg bildet, som jeg hadde tenkt å selge, og oppsøkte Terje i hans hjem. «Du skal ha det», sa jeg, og tårene begynte å trille.
Han var ikke sint, bare så på meg, og så sa han det, som viste meg hvilken fin mann han er: «Vi selger det og deler pengene.»
Kanskje burde jeg ikke ha tatt imot halvparten engang, tatt i betraktning hva jeg først gjorde, men fordi han insisterte, og vi fikk snakket ordentlig ut, kom vi til enighet. Jeg ser nå hvilken snill bror jeg har.
Jeg sitter her og er glad jeg klarte å snu, for jeg har fått tilbake det gode forholdet til broren min.
Å bli så grisk at det tar fra deg det gode forholdet til egen familie, er ikke noe jeg anbefaler andre. Bidra heller til at arveoppgjør blir rettferdig.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
