De blå sidene
Min mann er alvorlig syk, men jeg orker ikke å besøke ham hele tiden
Jeg var 47 år da mannen min ble alvorlig syk.
Heldigvis ante jeg ikke hva fremtiden ville bringe da jeg som 25-åring giftet meg med Reidar.
Vi hadde kjent hverandre siden vi var barn, men ble først kjærester da vi flyttet fra hjembyen for å studere. Jeg ble ganske tidlig sikker på at det var ham jeg ville gifte meg og få barn med.
Både Reidar og jeg var aktive unge mennesker og drev med idrett. Han spilte fotball og jeg håndball. Vi så for oss at vi ville få sporty barn, som vi med glede skulle følge opp i idrettslige fritidsaktiviteter.
Etter studiene giftet vi oss og fikk kjøpt huset vi ville ha, i barndomsbyen vår. Da syntes vi at det var på tide med familieforøkelse.
Det gikk ikke så lett som vi hadde trodd. Det ene året etter det andre gikk uten at jeg ble gravid. Til slutt oppsøkte vi lege og gjennomgikk grundige undersøkelser.
Det viste seg at jeg hadde problemer med egglederne, og vi fikk tilbud om prøverørsmetoden.
De to første forsøkene gikk dårlig, men på tredje forsøk ble jeg gravid. Da var jeg 34 år. Året etter fødte jeg en datter, vår førstefødte.
Jubelen sto i taket, og vi var kjempelykkelige for lille Linda. Etter hvert ville vi forsøke å skaffe Linda søsken med samme metode.
Les også (+): Mannen min fikk seg ny jobb – og forandret personlighet
Småbarnslivet
Vi kom aldri så langt, for jeg ble gravid på naturlig måte bare halvannet år etter at jeg fikk nummer én.
Vi gikk inn i en travel tid. Reidar hadde akkurat startet sitt eget firma og jobbet sent og tidlig for å komme ordentlig i gang.
Jeg hadde akkurat kommet meg ut i jobb igjen etter barselpermisjonen da jeg oppdaget at jeg var gravid. Linda sov ikke om nettene, og jeg følte meg nedkjørt da vi fikk nummer to – en sønn som fikk navnet Håvard.
Jeg føler at årene som småbarnsmor var ekstremt tøffe. Det idylliske livet jeg hadde drømt om sammen med Reidar, så jeg lite til. Familielivet gikk sin gang av gammel vane, tenkte jeg ofte.
Fordi jobben til Reidar spiste opp mer og mer av tiden hans, ble det min oppgave å følge opp barna i barnehagen, på skolen og etter hvert på fritiden.
Jeg var innforstått med at det måtte være slik, fordi det var Reidar som var hovedforsørger. At jeg ikke var veldig lykkelig, var noe jeg lærte meg å leve med. Det eneste som bekymret meg, var helsen hans.
Fra å være veltrent og sporty utviklet han seg til å bli en satt mann. Han satt altfor mye på kontoret og i bilen. Jeg forsøkte å si til ham at livsførselen ikke var bra, men til ingen nytte.
For fire år siden ble det bråstopp. Jeg var vant til at Reidar satt på jobben til langt på natt, og gikk og la meg som vanlig. Jeg ble ikke urolig før jeg våknet neste morgen og ikke fant ham i sengen ved siden av meg.
Han pleide alltid å komme og legge seg mens jeg var i dyp søvn. Da jeg heller ikke fant ham i stuen eller på kjøkkenet, ante jeg uråd.
Først forsøkte jeg å ringe ham, men ingen tok telefonen. Jeg vekket barna og sa til dem at jeg måtte kjøre på kontoret hans for å sjekke om han var der.
Det var han. Han halvveis lå, halvveis satt i den store kontorstolen. Stiv av skrekk gikk jeg bort og sa navnet hans. Ansiktet hans så helt fordreid ut.
Jeg fikk ringt sykebil og sjekket at han hadde puls.
Intuitivt forsto jeg hva som hadde skjedd – også faren hans fikk slag som ung. Før ambulansen kom, rakk jeg endog å tenke at det var arvelig, og jeg håpet at han fikk slippe å ende opp som en grønnsak.
Les også (+): Jeg trodde ekteskapet mitt var bunnsolid etter 20 år. Ordene fra min mann traff meg rett i mellomgulvet
Ingen lett avgjørelse
Tiden som fulgte, minnes jeg med sorg. Reidar lå i koma i to uker. Jeg satt ved sengekanten på sykehuset og våket dag og natt. Da han våknet, manglet han både språk og førlighet.
I begynnelsen tenkte jeg at han ville klare å trene seg opp igjen, slik mange andre klarer. Tross alt var han bare 49 år gammel.
Men bedringen lot vente på seg. Selv om han fikk fysioterapi og ble sendt til opptrening på et rehabiliteringssykehus, klarte han ikke å komme seg på bena.
Da vi etter ett år ikke hadde kommet særlig lenger, måtte vi gjøre opp status. Det var tydelig at Reidar var klar i hodet, men ikke fikk gitt uttrykk for hva han tenkte. Gjennom signaler med den ene hånden fikk han signalisert oss at han ville hjem.
Jeg ville så gjerne, men klarte ikke å ta vare på ham hjemme. Leger og annet helsepersonell mente at den beste løsningen for oss alle var at han fikk plass på et sykehjem.
Slik ble det, han fikk plass på et sykehjem i nærheten av her vi bor.
Det var ingen lett avgjørelse å ta, men jeg hadde full jobb og to barn i tidlig tenåringsalder å ta vare på. Jeg maktet ikke å bli pleier for en svært funksjonshemmet mann i tillegg.
Nå har Reidar bodd på sykehjemmet i tre år. Jeg besøker ham i helgene. Da triller jeg ham ut på tur og forteller ham løst og fast om hverdagen hjemme.
Som regel blir han trist av å høre om livet vårt, og noen ganger føler jeg at han har det best når jeg ikke er hos ham.
Når jeg kommer på besøk, minnes han hvordan livet var, og tenker på hvordan dagene kunne ha vært.
Samvittigheten min sier at jeg skulle ha vært hos ham hver dag, men det klarer jeg ikke. Søsteren hans sier rett ut at hun synes jeg har sviktet mannen min fordi jeg ikke stiller mer opp enn jeg gjør. Jeg vet at flere tenker sånn.
Det sårer meg, fordi jeg jo er glad i mannen min fremdeles, om enn på en annen måte enn før.
Jeg er ennå ung, og sannheten er at jeg har vanskelig for å se at jeg skal leve resten av livet uten fysisk nærhet til et annet menneske.
Det er nødvendig for meg å få en avstand til Reidar for å klare å leve normalt. Jeg ser at barna føler det på samme måte. De besøker faren sin, men orker ikke å dra til ham hver dag.
Situasjonen er rett og slett for vanskelig og tyngende mentalt. Vi elsker Reidar, men har innsett at livet må gå videre. Vi bærer på en sorg vi ikke får levd ut.
Vi har mistet en far og ektemann, samtidig som han er i live. Det er en absurd situasjon, og jeg ber alle som dømmer meg, om å forsøke å sette seg inn i min situasjon.
Jeg skal være så ærlig å innrømme at jeg drømmer om å finne en frisk mann jeg kan dele hverdagen med. Det betyr ikke at jeg noen gang kommer til å skille meg fra Reidar, det vil jeg aldri gjøre.
Han er mine barns far, og jeg lovet å holde sammen med ham til døden skiller oss. Det løftet skal jeg holde.
Jeg har også lovet ham at jeg ikke skal slutte å besøke ham. Jeg vil alltid bry meg om ham. Det eneste jeg ikke har sagt til ham, er at jeg savner en mann i hverdagen min. Det ville bare såre ham, og det ønsker jeg ikke på noen måte.
Den dagen det kommer en annen inn i livet mitt, hvis det gjør det, må jeg vurdere om det er riktig å fortelle det.
Men jeg tror at han også innerst inne ønsker at jeg skal fortsette å leve. At jeg gir opp alt fordi han er syk, strider imot hans livsfilosofi. Akkurat det gir meg en indre ro.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på «De blå sidene» i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
