Min gamle mor ødelegger livet mitt

Dominerende mødre har ødelagt mange barn – det er jeg sikker på. Det siste året har jeg følt at min mor har ødelagt mitt liv.

Fra jeg var liten jente har hun passet på meg som en hauk. I alle livets sammenhenger har hun blandet seg inn i mine valg. Mor ble alene om ansvaret for meg fordi faren min reiste sin vei. Hun har alltid vært svært bitter på grunn av dette.

Opp gjennom årene har jeg ikke hørt ett godt ord om pappaen min. Han er svikefull og ikke en å regne med, har jeg alltid fått høre. Som barn savnet jeg å ha en pappa. Da jeg sa det til mor, ble hun sint.

– Si at han er død hvis noen spør deg, sa hun.

Faren min var et ikke-tema hjemme hos oss.

– Vi to må holde sammen. Vi har bare hverandre, sa mamma rett som det var.

Jeg så at hun hadde rett. Hun ga aldri uttrykk for tvil, og i mitt hode var det ensbetydende med at hun aldri tok feil. Hun var en streng mor, det nyttet ikke å opponere mot henne.

Gjorde jeg det, satte hun i gang med straffetiltak. Kledde jeg meg ikke som hun ville, nektet hun meg å gå på dansingen, som jeg elsket. Sa jeg henne imot på andre måter, ble jeg stengt inne på rommet mitt resten av kvelden, og hun snakket ikke til meg på to dager.

Jeg ble usikker og redd når hun var sint og sur. Derfor fant jeg tidlig ut at det var best å oppføre seg slik hun ønsket. Da hadde vi det hyggelig sammen.

Les også (+): Vi er fire søstre med samme oppvekst. Likevel ble vi helt fremmede for hverandre

Skamfull

Etter hvert som jeg ble eldre og mine jevnaldrende begynte å sykle og gå til fritidsaktiviteter alene, ønsket jeg å gjøre det samme. Men det fikk jeg ikke lov til. Mor insisterte på å følge meg overalt.

På hver dansetime jeg hadde, satt hun på sidelinjen og fulgte med. Hun kommenterte det strengt hvis jeg falt ut et øyeblikk, og korrigerte meg umiddelbart hvis jeg gjorde noe hun mente var feil.

At danselæreren ba henne om ikke å blande seg inn i undervisningen, brydde hun seg ikke om. Jeg var skamfull, men torde ikke si det til henne.

Mor har alltid hatt makt over meg. Kanskje var jeg født svak og hun sterk.

Da vennene mine kom i opposisjon til sine foreldre, sa jeg ja og ha til alt min mor bestemte. Hun hadde hjernevasket meg til å tro at hun hadde rett i alt.

Da jeg skulle konfirmeres, overtalte hun meg til å gjøre det i kirken, selv om jeg personlig følte behov for å gjøre det borgerlig. Hun ble rasende hvis jeg sa henne imot. Av bekvemmelighetsgrunner lot jeg henne få viljen sin.

Ute blant andre så hun mild og snill ut. Hun var blid som en sol så lenge jeg gjorde som hun ønsket. For å unngå bråk ble jeg en marionett.

Sa mor hopp, så hoppet jeg. Korrigerte hun meg, ba jeg straks om unnskyldning. Utad så jeg ekstremt høflig ut. Sann­heten er at jeg var totalt kuet.

På et vis er jeg det ennå. I likhet med andre jenter drømte jeg om å få en kjæreste. Det var ikke lett med en mor som passet på meg hele tiden.

Da jeg ble voksen og bestemte meg for å flytte hjemmefra, ble mor akutt syk.

Hun sa at hun ikke kom til å klare seg uten meg, og jeg lot meg overtale til fortsatt å bo hjemme hos henne. Slik ble jeg sittende fast, og fremdeles bor jeg i barndomshjemmet mitt.

Les også (+): Jeg kommer aldri til å stole på mamma igjen

Plutselig gikk det opp for meg

Jeg var 23 år første gangen jeg hadde en kjæreste. Jeg hadde møtt ham gjennom studier på universitetet, han var en søt og morsom fyr. Da jeg endelig våget å ta ham med hjem, var jeg spent på hva mor ville synes.

Hun sparte ikke på kruttet etter at besøket var over og han hadde gått.

– Han har ingen planer for fremtiden og virker ustrukturert og upålitelig, sa hun. Jeg ble usikker.

Hva om hun hadde rett? Jeg torde ikke stole på mine egne følelser. Det ble slutt mellom oss. Å ha et forhold til en mann moren min ikke likte, ville bli helt umulig.

Opp gjennom årene har jeg hatt noen mannlige venner. Hver gang har forholdet tatt slutt på grunn av mor. På en finurlig måte har hun klart å fokusere så mye på deres negative sider at jeg til slutt ikke har klart å se det positive.

Da jeg endelig fant en mann jeg våget å tro på, og sa til meg selv at denne gangen skulle ikke mor få ødelegge forholdet, ble det likevel hun som veltet alt igjen.

Han orket ikke å satse på en dame som hadde et så sterkt avhengighetsforhold til moren sin som det jeg har.

Det var da han gjorde det slutt at jeg i all hemmelighet oppsøkte psykolog. Bruddet gikk sterkt inn på meg.

Jeg hadde bare snakket med psykologen i ti minutter, før hun ba meg om å komme meg vekk fra mors hjem.

– Du er 40 år og skulle ha vært ute av redet for 20 år siden, fikk jeg høre.

Plutselig gikk det opp for meg hva moren min har gjort mot meg. Hun spilte syk for å få meg til å bli boende, slik at hun fortsatt kunne ha kontrollen over meg. Da jeg kom hjem etter min første terapi­time, sa jeg at jeg vil flytte. Mor ble syk med én gang.

– Denne gangen er jeg alvorlig syk. Hvis du flytter, dør jeg, sa hun og gråt.

Jeg hadde aldri sett henne gråte og led all verdens kvaler. Igjen ble jeg i tvil. Igjen fikk moren min et grep om meg.

Terapeuten sier at jeg ikke kan få et fullverdig voksenliv før jeg bryter båndene til mor. Jeg vet at det er sant, men klarer det likevel ikke.

Det er som om jeg er totalt avhengig av henne. Jeg har ingen barn og ingen søsken. Jeg har ingen andre enn henne – og hun har bare meg.

Hva om jeg ikke takler livet på egen hånd? Hva om hun ikke takler det? Det er vondt å erkjenne hvor vanskelig ting er blitt. Tross alt gir moren min meg en trygghet.

Jeg vet at hun er glad i meg. Samtidig hører jeg hva terapeuten min sier – at mor er skadelig for min helse.

– Din mor har utøvet betinget kjærlighet. Bare når du har gjort det hun vil, har hun elsket deg. Slike mødre er ødeleggende for barn, sier hun.

Jeg vet nå at historien om min far nok ikke var slik mor har fremstilt den. Dessverre er det for sent å få snakket med ham nå. Han døde for fem år siden. Jeg fikk aldri møte ham.

– Kontakter du din far, vil jeg ikke kunne leve med det, hadde mamma sagt.

Jeg var redd for å drive henne inn i døden om jeg ringte til ham. De som leser min historie, vil være enig i at jeg må komme meg vekk og bryte med moren min. Jeg har ingen problemer med å forstå hvorfor. Men derfra til å handle er det en lang vei å gå.

Jeg er glad i moren min og ønsker ikke å gjøre henne vondt. Midt oppi alt synes jeg synd på henne. Å være enslig mor og ikke ha familie må ha vært tøft. Jeg tror at hun har gjort så godt hun har kunnet for å ta vare på meg.

– Hva holder du på med? sa hun akkurat nå og stakk hodet inn på rommet mitt.

– Jeg er i ferd med å gjøre ferdig et prosjekt for jobben. Jeg er snart ferdig, da kommer jeg, svarte jeg.

Hun forstår at noe er på gang, og jeg merker at hun er engstelig. Jeg vet ikke om jeg orker å såre henne, hun er snart 76 år og har jo ikke all verdens tid igjen.

Kanskje skal jeg ofre noen år til for at hun skal få en god slutt på sitt liv. Da slipper jeg å ha dårlig samvittighet.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller

Min bestevenninne stakk av med kjæresten min. Men «hevnen» var søt

Da jeg ble skilt, trengte jeg mammas støtte. Så fikk jeg høre hva hun sa om meg