Min bestevenninne stakk av med kjæresten min. Men «hevnen» var søt

Min historie går mer enn 20 år tilbake i tid. Bestevenninnen min Line, kjæresten min Stian og jeg var unge, tidlig i 20-årene, men for meg var forholdet mitt alvorlig. Det var Stian jeg ville satse på og være sammen med inn i fremtiden.

Et fall i alpinbakken skulle komme til å endre dagene mine i lang tid. Jeg slo hodet kraftig og slet med kraftig migrene. Jeg, som hadde vært et oppkomme av humør og livsglede, gikk inn i en tung tid, da jeg ikke orket så mye.

I begynnelsen var både Line og Stian flinke til å oppmuntre meg. Begge sa at alt kom til å bli bedre snart, men etter ett år hadde jeg fortsatt sterke smerter i hodet og følte meg grenseløst sliten. Jeg hadde ikke så mye å gi tilbake.

I denne tiden trakk jeg meg unna. Jeg elsket Stian, men klarte ikke å være en god kjæreste. Kanskje drev jeg ham fra meg ved å stenge meg inne på rommet og ikke si ja til noe av det han foreslo at vi kunne gjøre sammen.

Jeg husker at han lå med armene rundt meg og trøstet, og det var de fineste stundene mine.

«Jeg er så glad for at jeg har deg», hvisket jeg.

Tiden jeg nå snakker om, er den tøffeste jeg har hatt i livet. Det som skjedde, var at min bestevenninne stakk av med kjæresten min. Det var et svik så stort at jeg ikke klarte å sette ord på det, men jeg klarte ikke å bli sint fordi jeg hadde mer enn nok med egne problemer.

Les også (+): Uten at han visste det, ringte jeg ekskona hans. Det hun fortalte, sjokkerte meg

Den store kjærligheten ...

I tre år etter at Line og Stian ble sammen holdt jeg avstand til dem begge. Gradvis snudde heldigvis livet mitt til det bedre helsemessig, og jeg fikk fullført utdannelsen min. Under studiene møtte jeg en mann, som jeg ble sammen med. Med tiden klarte jeg å leve med sviket jeg ble utsatt for og beholdt vennskapet både til Stian og Line.

Mitt eget bryllup ble på mange måter utslagsgivende, for da skulle jeg velge både forlover og gjester. Jeg innså at jeg ikke kunne se bort fra Line, som jeg hadde vært nær venninne med siden første dag på barneskolen.

Hun ble altså forloveren min, og det føltes riktig. At hun da var gravid med sitt første barn, føltes rart, men jeg tvang meg til å tenke at det var hyggelig.

Min mann og jeg flyttet til en annen by og etablerte oss der, og i mange år hadde jeg det bra. Kanskje hadde jeg en sorg innerst i en krok av hjertet fordi jeg mistet min store kjærlighet, men jeg hadde en mann, som var lett å være sammen med, så jeg tillot ikke meg selv å tenke på det.

Den store kjærligheten ... hvordan resonnerer man seg frem til den? Min ble stjålet fra meg, og jeg innså at det var lite lurt å tenke på det, så det gjorde jeg ikke.

Jeg fikk to nydelige barn og hadde en god hverdag. Line og jeg snakket sammen på telefonen av og til, og lenge trodde jeg at hun og Stian hadde det bra. Det var andre barndomsvenner som fortalte meg at det ikke sto så bra til, og de syntes synd på min ungdomskjæreste fordi hun var så kravstor og brukte enhver mulighet til å rakke ned på ham.

En gang Line var i Oslo og vi gikk ut for å spise sammen, begynte hun å kritisere Stian. Hun syntes at han hadde lagt på seg og var lite sexy. Hun sa at han satt og så på sport på TV og var for passiv. Hun sa at han var rotete og lite ambisiøs i jobben.

Det var mye hun sa, og det meste var negativt. «Men Stian er jo så snill», sa jeg. «Snill og kjedelig», sa hun.

Da barna mine kom i ten­årene, var mitt ekteskap gått inn i en modus der vi ikke lenger så hverandre, eller behandlet hverandre som kjærester, og en dag satte vi oss ned for å prate om dette. Det gjorde vondt å erkjenne at de følelsene vi én gang hadde hatt for hverandre, var blitt til mer «bror og søster»-følelser.

Vi tok konsekvens av situasjonen og bestemte oss for å skilles, så i den grad det er mulig å ha en lykkelig skilsmisse, var det hva vi styrte mot. Men jeg fikk en sorg som jeg ikke var forberedt på, kanskje mest fordi jeg så hva bruddet gjorde med barna. De var oppriktig lei seg.

Da jeg ble alene, forsøkte jeg å ta tak i meg selv ved blant annet å begynne å trene, og jeg bestemte meg for å skape et godt liv for meg selv, kanskje med ny kjærlighet i livet etter hvert.

Les også (+): Mamma ble blek og stille da hun møtte Eva. Pappas hemmelighet kom til å bli avslørt

Jeg elsket ham fortsatt

Ett år senere møtte jeg tilfeldig på Stian i Oslo. Han var der på et kurs, og vi satte oss for å ta en kopp kaffe sammen. Han visste at jeg var blitt alene og sa at han hadde tenkt å ringe meg, men ikke hadde hatt motet til det.

«Gjennom årene har jeg tenkt mye på det som skjedde mellom oss, og jeg skammer meg for at jeg ikke var mer voksen, for du fortjente så mye bedre», sa han.

Jeg satt der og visste hva kona hans tenkte om ham og følte en voldsom sympati, for han var en flott mann med gode verdier.

Vi avtalte å møtes dagen etter for å gå en tur sammen, og det falt meg ikke engang inn å ringe Line for å fortelle det.

I utgangspunktet var det kun vennskapelig, og dessuten måtte det være hans ansvar, tenkte jeg.

Han sa at han hadde fortalt henne at han hadde møtt meg og drukket kaffe med meg, og at vi skulle gå tur, og det føltes fint at han hadde vært ærlig. Men den dagen delte han også med meg hvor vanskelig han hadde hatt det i flere år.

«Jeg tror jeg er blitt i ekteskapet ene og alene av hensynet til barna», sa han.

Jeg gikk der og plutselig visste jeg at jeg elsket ham fortsatt – at jeg sannsynligvis aldri hadde sluttet å elske ham. Og da blikkene våre møttes, forsto jeg at han hadde det likedan. Men ingen av oss sa noe om det, og vi kysset ikke hverandre engang.

Bare ett lite øyeblikk var vi nær hverandre lenger enn en klem, og det var da vi sto ved Sinnataggen og betraktet den fine skulpturparken. Da tok Stian hånden min, og vi sto hånd i hånd, stille, i kanskje tre–fire minutter. Det føltes så utrolig godt. Ord trengtes ikke.

Line ringte, og jeg sa at jeg hadde hatt en hyggelig tur med mannen hennes, «takk for lånet», sa jeg og forsøkte å være humoristisk. Jeg følte meg falsk da vi avsluttet samtalen.

Bare uker senere flyttet Stian ut, og hun ringte meg og sa at det var min skyld. «Han sier at han har følelser for deg fortsatt», mer eller mindre skrek hun til meg. Jeg visste ikke hva jeg skulle si, og bare poengterte at ingen ting galt hadde skjedd mellom ham og meg.

Skal, skal ikke. Rett og galt opp mot hverandre. Ta følelsene sine på alvor eller ikke?

Selvfølgelig måtte det som skulle skje, skje. Stian og jeg ble igjen et par. Ingen av oss klarte å styre unna, det føltes skjebnebestemt. Ingen av oss ville være slemme eller såre Line, vi forsøkte virkelig å fortelle om oss på en skånsom måte.

Hun ble rasende og har siden det baksnakket meg til alle. Glemt er alt det negative hun sa om Stian til meg. Jeg er blitt «hun som ødela beste­venninnens ekteskap fordi hun ikke klarte å bevare sitt eget».

Nå har jeg innsett at vi ikke lenger er venninner og aldri kan bli det igjen, men jeg tillater ikke meg selv å ha dårlig samvittighet, for det var hun som stjal min store kjærlighet fra meg først.

Hadde hun snakket varmt og fint om ham, ville jeg nok ha reservert meg, men det gjorde hun ikke, og da føles det ikke som et svik fra meg at jeg tar ham tilbake.

Stian selv gjør det han kan for å ha et godt samarbeid med Line om barna, men de er voksne nå. Den eldste har sagt til ham at han tror det var bra for pappaen å komme seg bort. Han så i mange år at de ikke spilte hverandre gode. Heldigvis for meg er jeg blitt tatt godt imot.

Sannheten er at jeg elsker og føler meg elsket – og endelig har jeg fått det fantastisk. Det føles som om jeg svever på en rosa sky. Hjertet mitt er leget.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller

Venninnene mine hjalp meg å spore opp min manns hemmelige elsker

Plutselig sto han der, 30 år siden jeg så ham sist. Jeg var på ingen måte forberedt på følelsene