DE BLÅ SIDENE
Min datter overlater støtt og stadig sin sønn til oss. Er dette et overgrep?
Jeg er så heldig å få være sammen med mitt fantastiske barnebarn stadig vekk,
og jeg elsker det. Men det er en hake ved det hele.
Fra jeg var ung, visste jeg at jeg ønsket meg barn. Jeg var bestemt på at når det skjedde, så skulle ingenting være viktigere. Jeg hadde ingen store yrkesmessige ambisjoner, men utdannet meg som hjelpepleier, som det het den gang.
Jeg giftet meg ung og fikk tre døtre. De kom som perler på en snor. Det var hektiske dager, og mannen min og jeg ble enige om at jeg skulle jobbe i halv stilling.
Vi ønsket at jentene skulle føle seg trygge og ivaretatt. Når de etter hvert begynte på skolen, ville vi at noen skulle være hjemme når de kom hjem. De skulle slippe å komme til et tomt hus.
At jeg bar med meg disse verdiene, var ikke tilfeldig. Min egen mor var hjemmeværende da jeg var liten. Vi hadde ikke god råd, men fikk masse kjærlighet.
Ser tilbake med stor glede
Da jeg selv ble mor, fikk mine barn det på samme måte. Vi hadde kanskje litt bedre råd enn mine foreldre hadde, men det var ingen overflod. Vi gjorde et valg: Fellesskapet og omsorgen for barna var viktigere enn å få mer penger på kontoen.
Nå tenker jeg tilbake på småbarnstiden med stor glede. Jeg blir varm i hjertet når jeg minnes en ytterdør som ble åpnet, og barnestemmer som ropte: «Mamma, jeg er hjemme!»
Det var klemmer og gode stunder rundt matbordet. Det var samtaler om hva som hadde skjedd i barnehagen og på skolen, litt leksehjelp, og så lek og moro.
Jeg vet at jeg kan stå oppreist og si at jeg gjorde en god innsats som mor. Barna våre ble fulgt opp etter alle kunstens regler. De var elsket og prioritert. I voksen alder har de sagt mange ganger at de er glade for barndommen de fikk.
En byrde
Bare én av døtrene våre kan finne på å klage. Det er Linda, den yngste, som nå er blitt 42 år og er mor til en nydelig, liten gutt på fire. Hun mener at vi hadde så dårlig råd at det var en byrde.
Jeg klarte å ha et nært og godt forhold til de to eldste døtrene mine gjennom hele tenåringstiden deres. De kunne protestere på tidspunktet de senest måtte komme hjem om kveldene, men for øvrig var de tilfredse.
Men Linda klaget. Vennene hennes hadde fått dyre merkeklær, og jeg vi klarte ikke å henge med på denne galoppen. Jeg forklarte at vi ikke hadde økonomi til det. Hun sa at hun aldri skulle få så dårlig råd som vi hadde.
Som 16-åring gjorde hun det klart at hun skulle tjene gode penger. Hun syntes at jeg var tafatt, og at jeg hadde gjort helt feil valg da jeg gikk inn i et lavlønnsyrke.
Mine to eldste døtre tok utdannelse og ble sykepleier og lærer. De stiftet familie og gjorde meg til bestemor. Linda ble siviløkonom, og vi var stolte av henne. Hun var den som kom hjem i dyre designerklær, kjøpte seg en fin leilighet og til stadighet hadde en forretningsmann som kjæreste.
Dagmamma
Frem til hun var 30 år var det ingen som spurte henne om hun ønsket seg barn. Jeg var travelt opptatt med å være mormor til de fem små som hadde kommet til verden. Hvis jeg ble spurt, stilte jeg som barnevakt.
Mine to eldste døtre elsket å være sammen med barna sine. Det gjorde at jeg iblant måtte be om å få låne dem. For å kjenne på bestemorsgleden inviterte jeg på søndagsmiddager. Bare én glimret med sitt fravær under disse fellesstundene, nemlig Linda.
De eldste barnebarna var blitt store da Linda ble gravid med en mann som hadde tre barn fra før. Til min overraskelse hadde hun ingen planer om å trappe ned på arbeidet eller reisingen. Det samme gjaldt samboeren.
Linda spurte meg om jeg kunne være dagmamma. Jeg var på det tidspunktet blitt uføretrygdet på grunn av en nakkeskade, og sa ja. Min travle datter leverte baby og morsmelkerstatning på døren, ga meg en klem og sa: «Sees i ettermiddag!»
En kasteball
Lille Tobias har vært min øyensten siden han ble født. Ingen av mine barnebarn har vært så mye hos oss som ham. Jeg var dagmammaen hans fra han var tre til han var ni måneder. Da begynte han i barnehage. Etter det har han stadig vekk bodd hos oss. Mammaen er på reiser i inn- og utland, eller hun er sosial med venner på diverse turer der det ikke passer å ha med små barn.
Mannen min sier at hun ikke har tid til å ha barn. Han elsker å være bestefar, men er kritisk til valgene vår yngste datter gjør.
Jeg er enig med ham, for iblant føler jeg at Tobias er en kasteball. Forholdet mellom faren hans og Linda tok slutt for tre år siden. Annenhver helg er han hos pappaen og halvsøsknene sine. Det undrer meg at Linda trenger så mye barnevakt når hun i utgangspunktet har fri fra barn annenhver helg.
Nå skal det sies at hun enkelte ganger tar med seg sønnen på hytteturer eller andre steder der andre også tar med seg barna sine. Da glimter hun til. Når hun er sammen med Tobias, er hun raus på klemmer og godord. «Elsker deg herfra og til månen og tilbake igjen», sier hun bestandig. Han elsker mammaen sin.
Problemet er at hun ikke er sammen med ham nok. Hver uke tikker det inn flere meldinger til meg der det står at Linda må jobbe sent, og med spørsmål om jeg kan hente Tobias i barnehagen.
Jeg har aldri sagt at jeg ikke kan. Hver gang vet jeg at det kan ende opp med at jeg legger ham i sengen hos oss, for så å levere ham i barnehagen eller på skolen neste dag.
Er dette et overgrep?
Hvis jeg forsiktig sier hva jeg tenker om dette til andre, påpeker de alltid hvor dyktig Linda er i jobben sin, og hvor stor suksess hun har hatt. Mange unnskylder henne fordi hun er vellykket utad.
Er dette et overgrep mot Tobias? Hver gang vår lille favoritt kommer hit, er han glad. Han elsker å være sammen med oss. Han vet at vi gjør alt for ham og legger opp dagene etter hva han vil.
Hjemme er han vant til å ha en mor som skal bort, enten på jobb eller i privat sammenheng. Han klemmer henne, legger de lubne armene rundt halsen hennes og sier ha det.
Jeg elsker å være mormoren hans. Hjertet mitt frydes over alt det søte han sier. Det er ikke et problem at jeg må si nei til å gå i selskap hvis vi blir bedt, for jeg er ikke i tvil om hva som er viktigst. Det viktigste er at Tobias har det trygt og godt.
Det som plager meg, er at moren hans ikke evner å prioritere ham. Hun forstår ikke hva hun går glipp av. Det er som om hun befinner seg i en karusell som går fortere og fortere, og hun klarer ikke å hoppe av.
Les også (+) – Mannen min var tvers igjennom falsk!
Ser på det som en gave
Mine to eldste døtre er sjokkert og oppgitt over søsterens prioriteringer. De mener at hun misbruker meg og min velvillighet. De sier at jeg blir utnyttet, og at Linda ikke lærer å ta ansvar.
Jeg velger å se det annerledes. Hvis jeg sier nei til å passe Tobias, vet jeg at hun skaffer en annen barnevakt. Jeg elsker å være sammen med ham og ser på det som en gave at jeg får ta del i oppveksten hans på en så nær måte.
Samtidig føler jeg sorg over at mammaen ikke ser behovene hans og heller ikke forstår hva hun selv går glipp av. I livet mitt er den fantastiske seksåringen min store glede.
Jeg håper at mammaen hans ikke en dag angrer på de valgene hun gjør i dag.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Novelle
Denne saken ble første gang publisert 28/04 2021, og sist oppdatert 27/09 2022.
