Brevet jeg aldri sendte
Kjære mannen min, jeg forsto ikke hvem du var før det ble krise i familien
I dag vet jeg hvem du er, derfor skriver jeg dette brevet
Til mannen min,
Jeg var selvfølgelig glad i deg, satte pris på deg og ville leve sammen med deg før vi ble rammet av fortvilelse. Men jeg forsto ikke hvor dypt din snillhet stikker, ikke hvor grenseløst og genuint omsorgsfull du er. Nå er jeg takknemlig.
Det har gått mange måneder, og jeg har ikke klart å være den mammaen jeg drømte om å bli for vårt lille barn.
Da fødselsdepresjonen rammet, mistet jeg meg selv. Jeg mistet gleden over livet og alle de følelsene en mamma skal ha når hun tar vare på sitt lille barn.
Hva gjorde du da? Jo, du viste med full styrke hvilket flott menneske du er.
Jeg vet at mange menn ville ha gitt opp sitt familieprosjekt om kona ble som meg. De ville ha sagt at de ikke orket mer, og hvem kunne ha klandret deg om du valgte en slik løsning. Jeg ville ikke ha gjort det.
Faktisk ville jeg ha forstått deg. Om situasjonen var motsatt, om det var du som var blitt så psykisk syk som jeg var, vet jeg helt ærlig ikke om jeg ville ha vært sterk nok til å tåle det. Du er så mye sterkere enn meg!
For meg har det vært utrolig hvor lojal, støttende og sterk du er. Du har vært både mamma og pappa i lang tid. I tillegg har du vært en forståelsesfull ektemann, som har støttet meg. Jeg har vært langt nede, fraværende og deprimert i lang tid.
Jeg har vært syk i mer enn ett år. Du har sørget for at jeg har fått den hjelpen jeg trengte, og du har aldri sviktet meg selv om jeg ikke brydde meg om deg, barnet vårt eller hva som skjedde.
Hvor henter du kreftene fra? Det har gått opp for meg at jeg er den heldigste damen i hele verden, som har deg. Ingen visste om jeg ville bli frisk igjen, jeg vet legene sa til deg at jeg kunne bli verre og aldri komme ut av depresjonen. Men du forlot meg aldri.
Du satt ved min side på sykehuset, da jeg kom hjem og da andre i familien ikke kom. De visste ikke hva de skulle si eller gjøre, men du var der. Selv om du ikke visste hvordan dette kom til å gå.
Dette brevet er et bilde på at jeg er blitt mye bedre. Jeg er på vei tilbake til meg selv. Det har tatt lang tid og det føles absurd å tenke på alt som har skjedd og hvor langt nede jeg har vært.
Det som skulle bli den fineste tiden i mitt liv, ble den verste. Det kunne ha gitt barnet vårt et dårlig utgangspunkt, for en forelder som ikke klarer å ta seg av barnet, er ikke bra, men jeg vet at solstrålen vår ikke har tatt skade, for hun har hatt deg.
Du har gitt henne alt hun trenger av kjærlighet, trygghet og nærhet og jeg slipper å være redd for at hun ble ødelagt fordi jeg ikke var den jeg skulle ha vært. Jeg skal aldri glemme hvor sterk du har vært i denne tiden. Du har vært en bauta.
Nei, jeg visste ikke at du var så flott. At du var snill, ja, men ikke så helstøpt. Og kanskje var det meningen at vi skulle rammes av noe for at jeg skulle få se de kvalitetene du har, som er unike.
Sannheten er at jeg ikke kan slutte å elske deg. Aldri.
For det du har gjort for meg og vårt barn er det fineste som har skjedd meg. Resten av livet skal jeg vise min takknemlighet.
Hilsen din kone
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Brevet jeg aldri sendte» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
