Leserne forteller
Jeg fortjente ikke en ny sjanse, men så skjedde det noe utrolig – mot alle odds
Ingen, ikke engang jeg selv, trodde at det fantes en ok mann som ville klare å holde ut med meg.
Hvor skal jeg begynne?
Kvinne med barn fra to tidligere ekteskap, som begge strandet på grunn av hennes mentale helse.
Ustabil person, som svingte i humør og ikke klarte å kontrollere seg i alle situasjoner, og som var langt nede i kjelleren rett som det var.
Den personen var meg.
Ingen forsto hva som skjedde
Helt siden jeg var tenåring, har jeg slitt med meg selv. Uten at jeg kunne forklare hvorfor, følte jeg meg nedfor, sorgtung eller bare tom. Andre dager var jeg overlykkelig.
I min hverdag fantes ingen mellomting, og min mor pleide å si at jeg så verden i sort og hvitt.
I dag er jeg en godt voksen dame, moden, vil jeg si, som vet at disse følelsene var starten på sykdommen jeg senere ble diagnostisert med, bipolar lidelse.
Men den gangen var det ingen som forsto hva som skjedde med meg. Foreldrene mine var sikre på at jeg var hormonell, og at dette var årsaken til humørsvingningene og kontrastene i min væremåte.
Enten var jeg den superglade og altfor snakkesalige Karoline, som tok i altfor hardt og ble alt for ivrig og opphengt, eller jeg var hun som stengte seg inne og ikke ville være med på noen ting.
Vennskap ble vanskelig for meg etter hvert, for folk tenkte at jeg ble «for mye» eller «for lite».
Det ble vanskelig for dem å forstå seg på meg fordi jeg en dag var overpositiv og hjelpsom, og neste dag var sur, negativ, mutt og tverr.
Les også (+) Vi visste ikke hvor mye mamma hadde ofret for vår skyld
"Du trenger hjelp", sa venninnen min
En kjærlighetssorg som 18-åring fikk meg til å innse selv at jeg trengte hjelp.
Jeg hadde aldri vært sammen med ham, og han hadde ikke vist interesse for meg, men likevel oppsøkte jeg ham igjen og igjen. Jeg visste at det var dumt og galt, men klarte ikke å la være. Jo mer avvisende han ble, dess mer besatt ble jeg av at han skulle se meg.
Det endte med at han fortalte alle om hvor gal jeg var, og da min aller beste venninne sa at jeg trengte profesjonell hjelp fordi jeg ikke «var riktig vel bevart», innså jeg etter en tid at hun hadde rett.
Da psykiateren ga meg en diagnose, bipolar lidelse, falt mange brikker på plass. Jeg fikk medisiner og ble jevnere i humøret.
Jeg fikk en kjæreste, giftet meg og fikk barn, men så kom fødselsdepresjonen, og jeg tippet over. Jeg klarte ikke å bli en normal mor.
Jeg var intenst bekymret og redd, og snakket på inn- og utpust. Eller jeg gråt i fortvilelse over ikke å bli forstått.
De forlot meg
Min første mann forlot meg, og da han gikk, påsto han at jeg var alvorlig psykisk syk. Jeg forsøkte å stable på beina et liv samtidig som jeg tok vare på sønnen vår.
Min eksmann var ikke særlig interessert i å være pappa, så jeg var alene om ansvaret stort sett hele tiden. Jeg klarte å være en god mor, selv om min personlighet var intens fortsatt.
Jeg møtte en ny mann og ble mor til en gutt til. Historien ble den samme. Men denne gangen så jeg at mannen jeg satset på ikke var en snill person.
Han drakk for mye og ble voldsom. Så da han dro, var jeg ikke veldig lei meg. Jeg visste bare en ting. Jeg kunne ikke tro på kjærligheten en gang til.
Helt siden jeg fikk min diagnose, har jeg vært klar over mine utfordrende sider.
Jeg har gått på medisiner, men likevel ikke helt klart å tøyle den maniske siden. Når jeg er glad, er jeg ustoppelig med ord og ler altfor mye. Når jeg er trist, faller jeg sammen. Mellomtingen, som er en stor del av de fleste menneskers liv, finnes ikke i meg.
Jeg hadde gitt opp kjærligheten. Jeg var overbevist om at menn som ble interessert i meg, var dårlige menn, uten ansvarsevne. Fedrene til mine to barn glimret med sitt fravær.
Hadde jeg ikke hatt foreldrene mine, som stilte opp som fantastiske barnevakter når jeg var mentalt nede, ville jeg ikke ha klart meg. Da måtte jeg ha bedt om hjelp fra barnevernet, rett og slett.
Les også (+) Mannen min bodde hos den andre kvinnen i ett år. Så gjorde hun det slutt
Jeg trodde ikke noen kunne elske meg
Flere ganger hadde jeg i gode perioder snakket hyggelig med en mann, som alltid gikk kledd i arbeidsbukse og en loslitt jakke. Han kjørte lastebil, det forsto jeg.
Han var ikke spesielt flott, kanskje litt overvektig, men han var hyggelig. Jeg tenkte ikke på ham som mer enn bare en hyggelig mann jeg av og til snakket med.
Så kom han en gang jeg kom kjørende i veldig skitten bil. «Den trenger en vask», sa han og smilte. Jeg ble flau og sa at jeg ikke hadde tid til det. «Så la meg gjøre det», foreslo han.
Da vi sto og pratet på bensinstasjonen noen minutter etterpå, fortalte han at han hadde sett meg med guttene mine.
«Er du alenemor?», spurte han. Jeg sa ja, og han sa at han gjerne ville invitere sønnene mine med i lastebilen. «Alle gutter elsker lastebiler», påsto han.
Rune ble guttenes store helt i løpet av bare noen minutter, og da vi kom hjem etter lastebilturen, hadde han lovet dem å få bli med en annen gang, også.
Jeg fortalte alt
Men fremdeles så jeg bare på ham som en snill mann, som var hyggelig å prate med. Det gikk et halvt år før jeg forsto at Rune var betatt av meg, og forundret måtte jeg innse at jeg også hadde følelser for ham.
Da vi ble kjærester, skjedde det på en stille og god måte. «Jeg vil veldig gjerne gifte meg med deg, få være pappa til guttene dine», sa han.
Jeg fortalte ham alt om meg selv. Jeg holdt ikke noe tilbake.
Han fikk vite om diagnosen, opp- og nedturene som er en del av meg og min personlighet, det ustabile humøret, medisinene, intensiteten og angsten. Kort sagt; han fikk vite absolutt alt.
«Det gjør ikke noe, jeg er glad i deg som du er», sa han, og en stemme fra dypet av hjertet mitt klarte å tro på ham. I dag er jeg så glad for akkurat det.
I år er det ti år siden jeg giftet meg for tredje gang, og Rune og jeg holder fremdeles sammen. Han har vært som en far for mine to gutter. De forguder ham og kaller ham pappa.
Det skyldes at deres biologiske fedre praktisk talt ikke har vært deltagende i deres oppvekst. Men de har hatt Rune.
Mot alle odds
Når jeg har hatt dårlige dager, har han tatt dem med på karatetreninger, billøp eller fisketurer. Han har klappet dem på hodet og sagt at de er fantastiske. Han har elsket dem som om de er hans egne.
På et tidspunkt følte jeg at det ville være riktig å gi ham et barn som var hans på ordentlig, men det ville ikke han.
«Vi har to fantastisk flotte gutter. Jeg kan ikke bli mer glad i et barn enn jeg er i dem. To er flott. Du kommer bare til å bli sliten og enda mer syk av en graviditet til», bestemte han.
Min Rune kom mot alle odds inn i mitt liv. Den tryggheten og kjærligheten som jeg ikke trodde fantes for en som meg, dukket opp i en dagligvarebutikk.
Fordi han elsker meg som jeg er, har min sykdom roet seg. Jeg er ikke lenger fullt så manisk, og det går lengre og lengre tid mellom de depressive periodene.
Å bli elsket er verdens beste medisin.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
