Leserne forteller
Mannen min hadde vært slapp lenge. Til slutt hørte han på meg og gikk til legen
Jeg maste på ham om å gå til legen, og omsider tok han en blodprøve.
Å dele sorg, fortvilelse og håpløshet er blitt vanlig. Jeg kjenner at det ligger langt inne å fortelle min historie, men fordi vi lever i et samfunn der positiv tenkning fremelskes, tror jeg at det kan være viktig at jeg setter ord på hva dette i verste fall kan føre til.
Jeg har ikke vært syk selv, men var nærmeste pårørende til en ektemann som tidlig i 50-årene fikk diagnosen uhelbredelig kreft med spredning. Han ble syk kort tid etter at vår yngste sønn flyttet ut for å begynne på studier.
Petter og jeg hadde frem til da hatt et lykkelig ekteskap. Selvfølgelig hadde vi hatt våre bølgedaler og perioder med motgang, men vi hadde kommet oss gjennom dem og så frem til det nye livet som modne voksne uten hjemmeboende barn.
Det var vår plan å reise mer og nyte livet og hverandre. Ofte når vi satt og spiste middag, snakket vi om alt vi skulle oppleve og gjøre, og jeg følte meg heldig.
Fortsatt hadde vi solskinnsdager i vårt samliv, og jeg sier ikke dette for å pynte på min historie og gjøre den bedre enn den var, for det er sant. Vi kranglet sjelden og viste hverandre respekt og ømhet. Hver dag strøk mannen min meg over håret, tok hånden min eller ga meg en klem.
Takknemligheten fulgte meg. Tenk å være så heldige! Det var jo slik at de fleste av vennene våre for lengst var blitt skilt og hadde etablert seg på nytt.
Jeg vil si at jeg kanskje var ekstremt heldig med valget av mann, for Petter var snill, morsom, omgjengelig og aldri vanskelig å ha med å gjøre.
Han elsket å snekre og var så handy at vi ikke trengte håndverkere når vi skulle pusse opp hjemme eller på hytta.
Les også (+): Diagnosen var et sjokk. Jeg er schizofren
Vi skjønte at noe var alvorlig galt
På en måte vil jeg si at vi ikke hadde trening i å stå i motgang, og da sykdommen kom, var vi derfor ekstremt sårbare. Ikke minst ble pårørenderollen for meg veldig, veldig utfordrende.
Han hadde følt seg slapp en stund, og jeg hadde sagt utallige ganger at det var lurt å gå til legen, for sikkerhets skyld, for å få sjekket at alt var bra.
«Det er sikkert ingen ting, men gå likevel å ta en blodprøve», maste jeg.
Petter hadde alltid vært tøff mot seg selv og sa han syntes det var tull å oppsøke lege uten at det var noe alvorlig.«Tenk på de legene, som oppsøkes av hypokondere hele tiden. I hvert fall jeg, vil vise respekt for tiden til legen min», sa han.
I livet til mannen min skulle ikke helsebagateller blåses opp. Vi var mennesker, som ikke oppsøkte lege for småting.
På dette tidspunktet visste jeg ikke at han hadde hatt voldsom hodepine over lang tid, og at han også var blitt akutt svimmel og uvel ved flere anledninger.
Han var rett og slett redd for hva det kunne være. En gang hadde han også fått et slags anfall mens han kjørte bil. Han hadde googlet symptomene og sett svart på hvitt at han burde ha gått til lege.
Jeg så at han gikk ned i vekt, uten at det var grunner til det, og på et tidspunkt fikk jeg presset ham til å bestille time hos fastlegen, som forsto alvoret. Det ble tatt prøver, og nærmest før vi visste ordet var det snakk om operasjon og cellegift. Han hadde kreft.
Legene var ærlige og sa at det var alvorlig, men vi fikk vite at det også kunne gå bra, så det var det vi satset på.
Han gikk inn i en voldsomt tung tid. Operasjon viste seg ikke å være mulig, men det ble igangsatt stråling og cellegift. Jeg så at mannen min forvandlet seg fra sterk og frisk til grå, tynn og stakkarslig.
Både hans liv og mitt ble snudd på hodet.
Les også (+): Jeg lot min søster overta datteren min. Er jeg en dårlig mor?
Manglet språk for de vonde følelsene
Jeg jobbet fullt som lærer og hadde mye å gjøre, men jeg hadde en forståelsesfull lege som sykmeldte meg for å være rundt Petter. Jeg sa til meg selv at bare vi kom oss over kneiken, ville alt bli som før.
Han skulle bli frisk, kom til å bli frisk.
«Tenk positivt, så går det bra.» «Forskning har vist at måten du tenker på og håndterer kreftdiagnosen er avgjørende», fikk jeg høre av folk som «visste».
Både Petter og jeg la all vår energi i å tenke positivt.
«Dette kommer til å gå bra», sa jeg.
«Dette klarer jeg å knuse», sa han.
Vi snakket ikke om hva som ville skje hvis han ikke overlevde kreften. Det var et tema vi var livredde for å gå inn i.
Jeg merket at folk rundt oss ble redde for å spørre hvordan det gikk. Når de en sjelden gang torde, bedyret jeg at det kom til å gå bra, og jeg så bekymrede blikk og rare ansikter. Men jeg tok det ikke innover meg.
Vi spiste sunt, gikk på tur, planla fremtiden. «Jeg ser at du er blitt bedre», sa jeg, uten at jeg egentlig kunne se det.
Min egen frykt la jeg oppi et hjørne av hjernen, godt fortrengt. Det var som om jeg la lokk på alle de verst tenkelige scenarioene.
Når jeg ser bilder av Petter fra denne tiden, ser jeg hvor syk han var og hvor kunstig optimistiske vi var. Det var som om virkeligheten ikke ble tatt inn og vi levde på en illusjon. Håpet vårt var så sterkt at det visket ut alt annet.
I to år fortrengte vi sykdommen. Slik jeg så det, var jeg gift med en supermann, en person som ville overvinne alt, samme hvor alvorlig det var.
Når du lever slik vi gjorde, kommer tilbakefall og dårlige prognoser som et sjokk.
Kreften kom tilbake og vi fikk beskjed om at det var full spredning. Behandlinger i håp om å bli frisk, var ikke aktuelt lenger, bare smertestillende og livsforlengende.
Les også (+): Jeg vokste opp med fri oppdragelse. Resultatet ble et helt annet enn mamma trodde
Å tenke positivt ble en tvangstanke
Men vi var ikke som folk flest. Til og med da trodde jeg på det umulige. Den glade og positive kona, altså jeg, sa til alle at det kom til å gå bra.
Det må ha vært frykten som styrte meg, for jeg flyktet fra alt som gjorde vondt.
Innerst inne visste jeg hva som skulle skje, men jeg forholdt meg ikke til det. Han skulle dø, men jeg fortsatte å planlegge hvor fint vi skulle få det sammen som pensjonister.
Jeg leste om mennesker som fikk dødsdommen, men overlevde, og jeg bestemte at det også skulle bli vår historie.
Utrolig nok gikk måned etter måned og år etter år mens Petter fikk livsforlengende behandling. Han ble sykere, men vi fortrengte det, begge to.
Selv ble jeg langtidssykmeldt og gikk over på arbeidsavklaringspenger. Barna våre sa at jeg trengte å ta meg en ferie, men da ble jeg irritert og sa: «Hvorfor det?».
I dag ser jeg at vi levde på en livsløgn, og jeg tillot ikke meg selv å sørge og nektet å ta innover meg hvor tøft det var å stå i situasjonen.
Da Petter døde, var det et sjokk, og jeg falt sammen totalt. Jeg hadde brukt alle krefter jeg hadde på å håpe og tro på et mirakel, og all fortrengningen hadde gitt så mye stress at jeg ble alvorlig psykisk syk.
Jeg måtte ha profesjonell hjelp for å komme meg tilbake i jobb og leve normalt. Nå vet jeg at det ble en slags galskap å fokusere positivt. Hadde jeg i stedet bestemt meg for å akseptere situasjonen og gjøre det beste ut av tiden vi fikk sammen, ville jeg ha taklet dødsfallet på en mye bedre måte.
Mitt råd til andre som er pårørende til en dødssyk person, er å tillate selv å være sliten og fortvilet. Å tvinge frem positive tanker tar energi du ikke har. Ta imot hjelp, ikke la ordene «tenk positivt» bli en tvangstanke.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske noveller
Denne saken ble første gang publisert 04/02 2022, og sist oppdatert 04/02 2022.
