Min gravide datter ble forlatt av mannen sin, og jeg skammer meg over det jeg gjorde

Ingen ting er så vondt som når barnet ditt har det vondt. Ikke noe berører et morshjerte så sterkt som når ens eget barn er i dyp og hjerte­skjærende sorg. For meg var det slik da min eneste datter ble utsatt for sitt livs verste svik.

I år er det nesten 20 år siden min eks-svigersønn sendte både meg og min datter inn i fortvilelse.

Bakgrunnen for at jeg sitter her nå og skriver dette, er en samtale jeg hadde med henne for et par dager siden. Plutselig forsto jeg at hun er mye sterkere enn meg – mye mer robust og løsnings-orientert.

Hun var i midten av 20-årene da hun giftet seg med kjæresten gjennom flere år, og bare noen måneder senere fikk jeg vite at jeg skulle bli bestemor. For meg var de to unge et bilde på ekte kjærlighet. Jeg visste at Lise forgudet sin mann, og at hun ønsket seg mange barn sammen med ham.

Mens magen hennes vokste planla jeg alt en bestemor planlegger når det første barnebarnet er på vei, og jeg var sikker på at de to unge var lykkelige og forventningsfulle.

De var hos meg på søndagsmiddager og alt så normalt ut. Han kjørte min datter hit og kom og hentet henne når han var ferdig med treningen. De snakket om etter hvert å kjøpe sin egen bolig, slik at de ikke lenger kastet penger ut av vinduet gjennom å leie. Min datter smilte og var glad.

Da hun var nesten åtte måneder på vei, skjedde det som ikke hadde skjedd på flere måneder. Lise ringte meg ikke. Da jeg ringte henne, fikk jeg ikke svar. Øyeblikkelig ble jeg urolig.

Jeg ringte svigersønnen min, men heller ikke han tok telefonen. Stresset bygde seg opp i så stor grad at jeg følte at jeg hyperventilerte.

Fremdeles husker jeg i detalj hva jeg hadde på meg da jeg dro ut av døren for å kjøre til leiligheten det unge paret leide. Jeg hadde på meg en lilla regnkåpe og sorte, små sko. Det var tidlig vår og trærne var irrgrønne. Alt dette la jeg merke til mens hjertet mitt hamret som besatt.

Jeg har bare én datter, og jeg fostret henne og broren opp alene fordi mannen min døde i en ulykke. Det er spesielt å ha bare denne ene datteren. Jeg følte så mye på hennes vegne, og mens jeg kjørte til deres hjem, var jeg fylt med frykt og bekymring.

Gjennom vinduet så jeg min engel sitte på gulvet med knærne opp mot den store magen. Det lange håret møtte det gamle tregulvet.

Jeg forsto umiddelbart at noe var veldig galt, men hva? Hvis det var barnet, ville hun jo ha vært på sykehuset.

Bilen til min svigersønn var ikke utenfor. Jeg ringte på og ingen kom for å åpne opp. Først da jeg dundret på ruten, kom hun.

– Mamma, jeg orker ikke å snakke med deg nå, vær så snill å respektere det, sa hun.

– Hva har skjedd, har dere kranglet? Spurte jeg.

Hun nikket og lukket døren.

Les også (+): Jeg ble betatt av en pasient. Det som skjedde, fikk fatale konsekvenser

Fortjener han å være far?

Jeg sto på trappen og fikk ikke ro. Alarmklokkene mine var skrudd på. Handlingsrettet som jeg var, dro jeg hjem til min svigersønns foreldre, og der fikk jeg svar. De trodde at jeg visste det allerede – at deres sønn hadde møtt en annen og hadde reist fra min Lise.

– Vi har forsøkt å snakke ham til fornuft, men det går ikke, sa de.

Jeg kunne ikke stå der og høre dem beklage sin sønns dumheter, men kjørte så fort jeg kunne tilbake til datteren min.

– Jeg går ikke herfra før du slipper meg inn, ropte jeg.

Hun var så skjør, liten og sårbar. Hun var så sønderknust og sveket at jeg følte meg fysisk syk av å se på henne. Det var under to måneder til hun skulle gi liv til et lite barn. Hvilken idiot gjorde noe slikt mot en han hadde elsket?

Sett i ettertid ser jeg at jeg gikk inn i en depresjon på vegne av min datter. Mens hun rettet seg opp og sa at alt skulle gå bra, tenkte jeg: «Så lett er det ikke. Du lurer ikke meg.»

I mine øyne var hun i dyp sorg i årevis, for hun fant seg ingen ny mann. Lise gikk inn i mammarollen med stor iver og lyst, og hun lot eksmannen få ha sønnen så mye han ville.

– Han fortjener ikke å få være far, sa jeg.

– Dette handler ikke om deg og meg, svarte hun.

Hver gang folk spurte meg om hvordan det gikk med datteren min, sa jeg at det selvfølgelig var tøft for henne, for hun ble jo forlatt da hun var syv måneder på vei.

– Men hun ser så fornøyd ut, kunne noen si.

– Ja, hvilket annet valg har hun? svarte jeg.

Altså minnet jeg alle andre om at det var gode grunner til å synes synd på henne. Det jeg også gjorde, var å fortsette å snakke eksmannen hennes ned. Jeg beholdt oppfatningen av ham som umoden og uansvarlig.

Det var slik jeg så det. At min datter lot som om alt var bra, var jeg helt sikker på. Selv klarte jeg ikke å kvitte meg med sorgen over at mitt barnebarn ikke fikk vokse opp i en familie. Jeg bare visste at min datter aldri ville komme over smerten over å bli forlatt da hun var på det mest sårbare.

Hvor godt kjenner vi våre barn? Det spørsmålet stiller jeg her i dag. Jeg var sikker på at jeg kjente Lise ut og inn – at jeg ved å kaste ett blikk på henne kunne si hvordan hun hadde det. At hun var alenemor i ti år ble for meg et bilde på den kjærlighetssorgen hun bar på.

Nå kan jeg si at jeg kjente henne dårlig. Jeg har en klok, voksen datter, som de siste ti årene har bodd sammen med en litt eldre mann. For et par dager siden satt hun og jeg sammen en kveld med et glass vin, og jeg kom inn på det som skjedde den gangen.

– Jeg forstår ennå ikke at han kunne gjøre det han gjorde, sa jeg, og siktet til hennes eksmann.

– Mamma, er du ennå ikke ferdig med det? Se på meg, det har gått bra. Jeg er glad for årene jeg fikk som alenemor. I ettertid ser jeg at NN og jeg overhodet ikke passet sammen. Jeg vet egentlig ikke om jeg var veldig glad i ham, sa hun.

Hun fortsatte med å fortelle meg at jeg gjennom år hadde projisert egne følelser over på henne, og at det faktisk hadde vært en belastning for henne.

Jeg hadde følt på vegne av henne og laget et bilde av henne som ikke stemte med virkeligheten.

Les også (+): Vi ville ha barn. Men så fikk jeg panikk

Jeg skammer meg

Å høre henne si alt dette var en aha-opplevelse. Jeg hadde syntes synd på henne, men hun hadde ikke syntes synd på seg selv.

– Du og jeg er veldig ulike. Jeg tenkte fremover og var bestemt på å klare meg, mens du ble i selvmed­liden­heten og skuffelsen du følte på vegne av meg, sa hun.

Når jeg tenker på alle bekymringene jeg har hatt for hva jeg trodde at hun følte, nesten skammer jeg meg. Det er egentlig ikke lov å føle på vegne av andre.

Sannheten er at hun aldri har vært stakkarslig. For min egen del kunne jeg ha spart meg for mange destruktive og tunge tanker. Det jeg skulle ha gjort for mange år siden, var å ta den store samtalen med henne.

Jeg håper andre kan lære noe av min historie.

Nå sitter jeg her og er stolt. Så sterk datteren min er, og så ulik meg. Jeg er glad hun «er laget av noe annet» og ikke bærer nag eller føler bitterhet.

Nå skal jeg glede meg over det som er bra i stedet for å henge fast i noe trist som skjedde for mange år siden. Selv gamle damer som meg har fremdeles noe å lære.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier | Erotiske noveller

Jeg har alltid vært overvektig og misfornøyd med meg selv. Så skjedde noe som forandret alt

Vi ventet et alvorlig sykt barn. Da kom sjokkbeskjeden fra mannen min