Leserne forteller
Mannen min var utro. Men det svigerforeldrene mine gjorde, såret meg nesten mer
Jeg har tilgitt Roar at han var utro. Men det som har skjedd etterpå, er vanskelig å tilgi.
Roar og jeg har hatt en tøff tid, og jeg trodde at vi hadde kommet oss gjennom krisen. Ekteskapet holdt på å ryke, det var like før vi tok ut separasjon og flyttet fra hverandre.
Men så bestemte vi oss for å klare denne krisen sammen. Han måtte legge alle kort på bordet, og jeg måtte tilgi. Og fordi det var Roar som var mest opptatt av at vi skulle fortsette, var jeg overbevist om at han fremdeles elsket meg.
Roar hadde ikke hatt noen kjærlighetsaffære bak min rygg. Én eneste gang hadde han vært utro, og da var han full.
– Vi hadde fått ny medarbeider, og hun og jeg havnet i klinsj etter masse alkohol i de sene nattetimer. Det hele var tilfeldig. Firmaet hadde jubileumsfest, og ledelsen var særdeles spandable med drikkevarene, forklarte han.
Roar og jeg hadde holdt sammen i over 15 år. Jeg var 22 og han 25 da vi ble sammen, og siden har det vært oss to.
Tanken på utroskap har vel knapt streifet meg gjennom alle disse årene. Roar har vært min trofaste livspartner og den perfekte familiemann.
Begge forguder vi de to barna våre, Stian på 10 og Lene på 13, og Roar har gjort alt for at familien hans skulle ha det bra. Selv om vi har snakket ut om utroskapen hans og jeg har tilgitt, har dette likevel gjort noe med min tillit til Roar.
Les også (+): Jeg dro tidligere hjem fra hytta for å overraske forloveden min. Da jeg åpnet døren, frøs jeg til is
Det kom et brev
Hvis han selv hadde fortalt meg hva som hadde skjedd, ville jeg ikke blitt så usikker. Men han sa ingen ting, og jeg ville aldri fått vite noe hvis det ikke var blitt barn av det.
Det var heller ikke Roar som fortalte meg om sønnen. Det var kvinnen han hadde fått barnet med, som henvendte seg direkte til meg.
Det kom et brev, adressert til meg. Brevet var håndskrevet, og i konvolutten lå også flere bilder av en liten baby. Roar var faren til lille Ivar, skrev avsenderen.
Kvinnen beklaget veldig at hun følte seg tvunget til å gi meg denne informasjonen, men hun ville at jeg og barna våre skulle vite om det, for Ivars skyld.
Hun bedyret at det ikke var noe mellom henne og Roar, men hun forventet at han skulle ha kontakt med sønnen sin.
Jeg husker knapt hva jeg tenkte. Først ble jeg rasende, deretter veldig lei meg, og så kom skuffelsen over sviket veltende. Sjokket førte til at halsen snørte seg sammen og jeg fikk pusteproblemer.
Jeg trodde et øyeblikk at jeg skulle dø. Jeg ringte Roar så fort jeg hadde samlet meg, og han kom hjem fra jobben straks.
Han la alle kort på bordet (det sa han iallfall), og han innrømmet at han hadde visst om barnet. Han var fortvilet og sa at han ikke hadde fortalt meg det fordi han ville beskytte meg og ekteskapet vårt.
– Jeg har sagt til moren at jeg ikke ønsker kontakt med gutten, og jeg trodde hun respekterte det, sa han. – Så har hun i stedet henvendt seg til deg. Hun gir seg ikke før hun får det som hun vil.
Det var fullt kaos i forholdet vårt i ukene etter at jeg hadde fått brevet. Jeg vekslet mellom sinne og forsoning, og tilgivelsen som jeg omsider ga ham, satt langt inne.
Jeg var sint på Roar og rasende på kvinnen som hadde tillatt seg å føde en gift manns barn.
Humøret mitt var ustabilt, og jeg visste ikke hvordan jeg skulle takle det hele.
Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har forsøkt å presse Roar til å innrømme at han har vært utro flere ganger, men han fastholder at det bare var denne ene gangen.
Jeg forsto til sist at skulle jeg klare å fortsette ekteskapet, måtte jeg ta et valg. Jeg måtte velge å tro at mannen min snakket sant.
Jeg mente at vi skulle holde familien utenfor konflikten, men så fortalte Roar at han hadde betrodd seg til moren sin. Hun visste det til og med før meg.
At svigermor, som jeg alltid har hatt et godt forhold til, stilltiende hadde visst om dette barnet, følte jeg også som et svik. Det såret meg nesten mer enn at mannen min var utro den ene gangen.
Roar og jeg måtte gjennom nye runder, og til slutt aksepterte jeg at han hadde trengt en å snakke med og altså hadde valgt moren sin. Jeg forsøkte å snu situasjonen. Jo, jeg hadde nok også betrodd meg til mamma.
Alt ble dysset ned. Jeg nevnte ikke saken for svigermor når vi møttes, og hun lot også som ingenting. Det ble en familiehemmelighet, og aller helst ville jeg bare fortrenge alt sammen. Heldigvis vet ikke barna våre noe. Jeg har klart å beherske meg når de har vært til stede.
Roar lovet på tro og ære at han ikke skulle ha noen kontakt med denne kvinnen og barnet, det eneste han skulle gjøre, var å betale bidrag.
Les også (+): Jeg elsker min utro ektemann, men det er det ingen som forstår
Nytt sjokk
Slik har månedene gått. Faktisk har jeg klart å skyve det til side, selv om jeg merker at jeg er mer på vakt når det gjelder hvor Roar befinner seg etter arbeidstid.
Heldigvis har kvinnen som har født hans barn, sagt opp jobben sin og flyttet noen mil utenfor vår by.
Nå har jeg fått et nytt sjokk. Jeg har fått rede på at Roars foreldre har kontakt med Ivar og moren hans. Roar kom hjem for noen dager siden og var lei seg da han fortalte at han hadde vært innom foreldrene på vei hjem fra jobben.
Der fikk han vite at Ivar og moren skulle komme senere på ettermiddagen. Han hadde satt i gang en diskusjon om hvorvidt dette var nødvendig, men da hadde svigermor tatt frem både brev og bilder og fortalt at de hadde møtt Ivar flere ganger allerede.
– Du og Siri får like det eller ikke, men ingen kan nekte meg kontakt med mitt eget barnebarn, hadde svigermor sagt bestemt.
Hun hadde viftet med pekefingeren og kalt sønnen en svak og feig mann som ikke tok ansvar for sine handlinger, og at dette barnet ikke hadde bedt om å bli født.
Den lille gutten skulle i det minste få oppleve at noen på farssiden brydde seg og var til stede for ham. Roar hadde anklaget dem for å ødelegge ekteskapet hans og gått derfra i sinne.
– Det burde du tenkt på før du satte barn på en annen, hadde svigerfar ropt etter ham.
Roar fortalte meg alt sammen, og jeg så at han var fortvilet og rådløs. Vi to hadde jo vært enige om å legge vekk alt sammen, så hadde altså svigermor og svigerfar åpnet en dør, og kvinnemennesket hadde fått det som hun ville.
For alt jeg visste, kunne målet hennes være å ødelegge ekteskapet vårt også.
Jeg ble kvalm, la meg ned på sofaen, trengte å være i fred. Nå forsto jeg at denne saken ikke bare kunne «glemmes» eller ties i hjel.
Jeg kunne være sint på kvinnen, men lille Ivar var en realitet, og moren kjempet som en løve for at gutten skulle ha familie. Jeg følte meg sviktet av svigerforeldrene mine. Og jeg syntes de sviktet sønnen sin også.
I stedet for å gi oss støtte i denne vanskelige tiden, velger de å gi etter for denne fremmede kvinnens store freidighet.
Jeg har tenkt i noen dager nå. Svigermor pleier vanligvis å komme innom med gjærbakst til oss på onsdager, men denne onsdagen kom hun ikke. Hun ringte ikke heller, og vi vet begge hvorfor. Jeg lurer på hva de tenker, og jeg lurer på hvordan de forestiller seg at forholdet mellom oss skal være fremover.
Jeg har kjent dem så lenge nå, og de er to mennesker jeg virkelig bryr meg om. Nå føler jeg meg oversett og ignorert, og jeg kjenner hvor vanskelig det er å takle alt sammen.
Jeg tenker på hva svigermor sa til Roar – at dette barnet aldri hadde bedt om å bli født. Det er et uskyldig barn, likevel klarer jeg ikke å godta ham som Roars sønn.
Jeg trøster meg med at Roar, som aldri hever stemmen til foreldrene sine, har sagt sin hjertens mening, og at han kom rett hjem og fortalte meg alt sammen.
Det betyr at vi står sammen, er et team. Men på den annen side forstår jeg at det bare er et tidsspørsmål før hemmeligheten blir kjent av barna våre og av resten av familien.
Mine svigerforeldre har jo allerede anerkjent barnet, dermed vil alle få vite at Roar har bedratt meg. Bare tanken på alle ryktene som kommer til å spre seg, får meg til å grøsse.
Tankene mine veksler hele tiden. Jeg tenker på alt fra å flytte herfra, kaste ut Roar – til å anerkjenne barnet, møte lille Ivar og gå med på at han blir en del av vår familie.
Noen ganger føler jeg meg sterk og tenker at det skal jeg klare, men for det meste greier jeg ikke å forestille meg at jeg noen gang vil orke å treffe ham.
Jeg vet ikke hvordan fremtiden blir. Det eneste jeg vet, er at svigerforeldrene mine har tatt et valg vi ikke kan styre, men som vil få store konsekvenser for Roar, for meg og for barna våre.
Jeg er også redd for hva ungene vil mene om faren sin når de får vite om halvbroren sin.
Akkurat nå er det mine svigerforeldres svik som plager meg mest. For så lenge de unngår meg, føler jeg at de har valgt henne fremfor meg. Det er sårt at et vilt fremmed menneske skal få deres tillit, i stedet for at de støtter oss.
Jeg sier til meg selv at jeg også har valgmuligheter. Jeg kan velge hvordan dette skal utvikle seg videre. Jeg håper jeg klarer å ta det valget som er mest mulig riktig for oss alle.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
Denne saken ble første gang publisert 04/10 2024.
