De blå sidene
Jeg forsto at sønnen kom først, men det som skjedde, var helt uvirkelig
Jonas hadde en sønn fra sitt første ekteskap og tok alltid hensyn til ham. Men det Jonas sa den kvelden, kom som et sjokk.
For en tid siden traff jeg en mann som hadde vært gift før. Han hadde et barn fra sitt første ekteskap og ble skilt fordi de gled fra hverandre, som han sa.
Jeg hadde bodd alene i mange år, og mine voksne barn hadde flyttet hjemmefra. Da Jonas og jeg traff hverandre, var det kjærlighet ved første blikk for begge, og det tok ikke lang tid før vi ble kjærester.
Etter å ha vært kjærester en stund, bestemte vi oss for å involvere barna i forholdet. Mine barn var jo voksne, og de syntes det var veldig koselig at moren deres skulle få en kjæreste etter å ha vært alene i mange år.
De var opptatt av sine egne liv, og for dem var det ikke noe problem at jeg og kjæresten min hadde bestemt oss for å flytte sammen. Mer spennende var det å treffe hans sønn, en gutt på 13 år som bodde sammen med moren sin.
Jonas lot meg få treffe sønnen en fredag kveld han hadde samvær. Tidligere hadde vi ikke møttes under samværshelgene, fordi han ville prioritere tiden med sønnen sin. Da jeg kom til Jonas den kvelden, var det en stolt far som åpnet døren.
Han skjøv sønnen foran seg og presenterte meg for ham. Gutten hadde et unnvikende blikk, men han smilte litt til meg og hilste, så gikk han inn i stuen og satte seg foran TV-en. Faren fulgte etter og satte seg ned, mens jeg ble stående ute i gangen.
Jeg gikk så inn til dem, men far og sønn var veldig opptatt av filmen og kastet ikke et blikk bort på meg. Jeg prøvde å få i gang en samtale, og gutten svarte meg høflig nok, men henvendte seg så til faren.
Jonas kikket hele tiden bort på sønnen og smilte stolt; det virket som han hadde glemt at jeg satt i det samme rommet.
Etter det første møtet med sønnen hvor jeg følte meg så forbigått, var jeg i tvil om jeg skulle flytte sammen med Jonas.
Jeg var usikker på om Jonas ville klare å prioritere forholdet mellom oss slik han burde. Jonas var skilsmissebarn selv og hadde veldig dårlig samvittighet for at sønnen hans måtte gå gjennom det samme.
Det ble likevel til at Jonas og jeg flyttet sammen, og det fungerte godt mellom Jonas og meg – vel å merke når vi var alene. Jeg ble mer og mer glad i ham, men samtidig merket jeg at han ofte var fraværende.
Han satt og tenkte på sønnen; leste i kalenderen når han skulle komme på ferier, planla samværshelgene og så på bilder av ham.
Om kveldene ringte han sønnen og snakket med ham i opptil en time, og han avsluttet alltid med å fortelle hvor glad han var i ham. Jeg fortalte forsiktig at jeg ønsket han kunne si han var glad i meg også. Han glemte det, sa han.
Les også (+): Når vi hadde det bra, var Morten en drømmemann. Men bak fasaden skjulte det seg noe vemmelig
Mareritt
Helgene med sønnen ble mer og mer et mareritt for meg. Siden jeg arbeidet lange dager, var det jo bare i helgene Jonas og jeg hadde tid til hverandre.
I praksis ville det si annenhver helg. For når gutten var der, var helgene helt og holdent viet ham. Jonas hentet sønnen på bussholdeplassen, selv om han var stor nok til å komme seg til oss selv.
Så dro han og faren på pizzarestaurant, gikk på bowling eller fant på andre ting sammen. Selvfølgelig unte jeg dem det og syntes det var viktig at de hadde tid sammen.
Likevel syntes jeg det var rart at en gutt som var tenåring, var så opptatt av å være sammen med faren sin hele tiden i stedet for venner.
Om kveldene fikk gutten være oppe til midnatt, slik at det ikke ble noen tid for meg og Jonas til å være alene. Feriene var likedan. Gutten var høflig nok mot meg, men han krevde farens fulle oppmerksomhet.
Han var rundt oss hele tiden, og siden faren hadde så dårlig samvittighet for at han var skilsmissebarn, lot han ham være oppe til over tolv hver eneste kveld.
Om dagene gjorde vi ting som gutten ønsket, og det ble ingen tid for voksne aktiviteter. Jeg spurte om ikke Jonas og jeg kunne ta et par dager av ferien alene eller gjøre ting sammen bare vi to, men Jonas forsto ikke at det skulle være nødvendig. Sønnen kom først.
Etter hvert ble jeg mer og mer sjalu på all tiden, oppmerksomheten og ikke minst omsorgen sønnen fikk. Hvis jeg lå til sengs med influensa og 40 grader i feber, kunne jeg være sikker på at gutten fikk vondt i hodet eller magen og måtte ligge, han også.
Da tittet faren inn til ham hver halvtime, ga ham mat og drikke og fortalte ham hvor glad han var i ham.
I rommet ved siden av lå jeg med smerter i kroppen og feber, uten at noen så inn til meg i det hele tatt.
Les også (+): Kollegaen min vet ikke at mannen hennes skal gå fra henne. Han skal flytte inn hos meg
Sjokk
En kveld vi endelig hadde tid for oss selv, så jeg at Jonas satt og grublet på noe. Jeg spurte ham hva han tenkte på, og som ventet var det sønnen.
Men det han skulle si, var jeg ikke forberedt på.
Sønnen led så mye under skilsmissen, sa han, og han og guttens mor hadde snakket mye om det i det siste.
Til slutt hadde de bestemt seg for at de skulle prøve igjen, slik at sønnen kunne få det han trengte mest: Foreldre som bodde sammen.
Jeg fikk sjokk, det var helt uvirkelig.
Så nå har han flyttet. Jeg så dem på gaten her en dag, for vi bor fortsatt i samme by. De gikk sammen alle tre, og gutten strålte selv om han nå er ungdom og mor og far kanskje ikke burde være førstevalget å gå sammen med i byen.
Han er en umoden, oppmerksomhetskrevende gutt, som ser ut til å nyte å være mors og fars «baby». Jeg lurer på om Jonas savner meg.
Om ikke lenge vil gutten flytte hjemmefra, og den dårlige samvittigheten som gjorde at de flyttet sammen igjen, vil kanskje minske.
Tenker han på meg da? Jeg vet ikke. Men det jeg vet, er at hvis jeg treffer en ny mann, må det være en som har et stort nok hjerte til både barn og kjæreste, eller helst en mann uten barn overhodet.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på «De blå sidene» i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske noveller
