De blå sidene
Jeg trodde Egil var den rette og drømte om familie. Ingenting kunne forberedt meg på det som skjedde
Allerede første kvelden følte jeg at Egil var den rette for meg, og det gikk ikke lang tid før vi flyttet sammen. Men så forandret han seg.
Jeg var 20 år og hadde nettopp flyttet til en ny by. Heldigvis hadde jeg en venninne som bodde her, for ellers kjente jeg ingen.
Men så skulle hun ha fest, og slik traff jeg masse nye mennesker. Deriblant Egil. Han var 25 år og hadde bare bodd i byen i et halvt år, så han forsto godt hvordan det var å være ny et sted.
Vi fant tonen med det samme, og allerede en halvtime etter at vi så hverandre for første gang, satt vi i en dyp samtale om fremtiden.
Egil virket moden og sa at det viktigste for ham var å få sin egen familie. Han kunne ikke tenke seg noe mer verdifullt enn å ha egne barn.
Jeg likte ham godt fra første stund og tenkte at det beste i verden måtte være å stifte familie sammen med ham. Det forundret meg at jeg kunne tenke slik om en person jeg akkurat hadde møtt, men det virket bare helt riktig.
Og Egil følte det nok på samme måten. For etter den kvelden var vi et par. Bare noen måneder senere sa jeg opp leiligheten min og flyttet inn til Egil.
Vi var kjempeforelsket begge to, og jeg var ikke i tvil om at han var den rette for meg.
Drømmen om vår egen familie ble bare større etter hvert som tiden gikk. Og siden vi begge hadde fast jobb og økonomien vår var rimelig bra, bestemte vi oss for å prøve å få barn. Hvorfor vente, når det var det vi ønsket oss mest av alt?
Tre måneder senere uteble menstruasjonen min. Men siden den ofte var uregelmessig, ville vi vente med å ta en test. Det ville bare føles som en skuffelse å se en negativ graviditetstest.
Innerst inne hadde jeg likevel en sterk følelse av at jeg var gravid. Jeg følte meg helt annerledes enn de andre gangene menstruasjonen min hadde vært forsinket.
Likevel, et par uker senere kom menstruasjonen, og vi tenkte at jeg ikke hadde vært gravid likevel.
Men noe måtte være galt, for blødningene fortsatte i fire uker. Jeg bestilte til slutt time hos legen, og han kunne fortelle meg at jeg hadde vært gravid, men spontanabortert.
De sendte meg til sykehuset for utskrapning, og da jeg kom hjem, var jeg helt knust. Jeg bare gråt og gråt.
Les også (+): Jeg trodde jeg skulle flytte sammen med elskeren min. Så fikk jeg vite sannheten
Han ble rasende
Da Egil kom hjem fra jobb, fant han meg helt oppløst av gråt i sofaen. Han skjønte ingenting, og jeg kunne se at han ble redd.
Men da jeg fortalte ham hva som hadde skjedd, ble han rasende. Han sa at jeg ikke måtte skremme ham slik. Han trodde det var noen som hadde dødd eller var dødsens syke, sa han.
Han forsto ikke at det faktisk var noen som hadde dødd. Barnet vårt. Da jeg forklarte dette til ham, bare fnøs han og sa at jeg måtte ta meg sammen, det hadde jo ikke blitt et barn ennå.
Jeg ble kvalm av det han sa og følte at verden raste sammen rundt meg. Hvordan kunne han si noe slikt, hvordan kunne han være så følelsesløs?
Det endte med at Egil bare dro fra leiligheten og lot meg sitte igjen alene.
Han sa han ville komme tilbake når jeg hadde skjerpet meg. Senere på kvelden ringte han og sa at han overnattet hos en venn.
Da han kom tilbake, ville jeg snakke med ham om det som hadde skjedd, men han ble bare sur og ville ikke snakke mer om det.
Han fikk meg til å love at jeg aldri mer skulle nevne graviditeten. Ingen andre skulle få vite om dette.
Jeg sa at jeg ikke skulle ta opp dette temaet flere ganger. Han var jo mannen jeg hadde lagt mine fremtidsplaner med og som jeg ville leve sammen med resten av livet.
Selv fortsatte jeg å tenke på barnet som jeg aldri fikk. Jeg syntes jeg så gravide og mammaer med babyer overalt, og det snørte seg sammen inni meg hver gang.
Les også (+): Sannheten om min far: – De skulle bare visst
Fysisk vondt
Forholdet mellom Egil og meg ble dårligere og dårligere. Han fikk stadig oftere raseriutbrudd, og selv var jeg fortsatt trist på grunn av barnet vi mistet, men jeg prøvde å skjule det så godt jeg kunne.
For å ha noe annet å tenke på, jobbet jeg mye overtid. En kveld jeg kom sent hjem fra jobb, var Egil sint.
– Kan du ikke si fra dersom du blir sen? Du tenker jo bare på deg selv, jo! sa han.
Før jeg fikk forklart meg, slo han meg i magen så jeg falt bakover. Så gikk han ut og smelte døren igjen etter seg. Jeg lå igjen på gulvet og gispet etter luft.
Aldri før hadde han gjort meg noe fysisk vondt. Jeg kjente ham rett og slett ikke igjen. Resten av kvelden ble jeg sittende og tenke på at jeg måtte komme meg bort. Og det brennkvikt.
Da Egil kom hjem noen timer senere, lot jeg som om episoden tidligere på kvelden ikke gjorde meg noe. Jeg sa jeg var lei meg for at jeg hadde tenkt på meg selv, og lovet å forandre meg. Han svarte ikke, satte seg bare for å se på TV.
Jeg så helt klart at Egil ikke lenger var den jeg hadde forelsket meg i. Han var ikke den modne og fornuftige mannen jeg hadde falt for.
Nå gjorde jeg noe jeg burde ha gjort for lenge siden.
Jeg gikk fra ham. Uten å nøle pakket jeg en bag med det mest nødvendige. Så dro jeg til en venninne, og jeg fikk bo der til jeg hadde funnet meg min egen leilighet.
Nå har jeg bodd alene i et år. Jeg har fortsatt ikke funnet noen annen mann. Savnet etter barnet jeg ikke fikk, gjør også fortsatt vondt, og jeg er bekymret for at jeg kanskje ikke kan få barn.
Men likevel er jeg glad jeg ikke ble gravid flere ganger med Egil. Jeg tror ikke at en ny graviditet kunne ha ordnet forholdet mellom oss.
Egil var jo ikke den personen som jeg trodde jeg var blitt kjent med. Dessuten skal ikke et barn vokse opp med en voldelig far.
Jeg føler at jeg har sløst bort flere år av mitt liv med feil mann. Samtidig er jeg redd for å gå inn i et nytt forhold.
I begynnelsen var jeg jo helt sikker på at Egil var den rette. Siden jeg tok så grundig feil, blir det vanskelig for meg å stole på noen.
Hvordan kan jeg vite at ikke det samme vil skje igjen? Nei, jeg er ikke sikker på om jeg noen gang blir klar for å slippe en ny mann inn i livet mitt.
Akkurat nå føler jeg at det ikke er mulig. Forhåpentligvis vil sårene fra dette forholdet gro med tiden, slik at jeg kan starte på nytt.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på «De blå sidene» i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske noveller
