De blå sidene
Mannen min fikk seg ny jobb – og forandret personlighet
Han fikk en bedre jobb og begynte å kommandere meg rundt. Jeg måtte ta grep.
Jeg og min mann har vært gift i mange år. Barna våre er i ungdommer, og vi har alltid vært bevisste på at gutter og jenter skal behandles likt.
Vi har også alltid fordelt oppgavene i hjemmet jevnt mellom oss: Jeg vasker tøy, mannen min lager mat. Jeg ordner i hagen, mens han klipper gresset.
Arbeidsmessig har vi også hatt likestilling. Vi har begge to gode, faste jobber, men mannen fikk for noen år siden en lederstilling og ble etter hvert også forfremmet til direktør.
Det er bra at han tjener litt mer, men plutselig en dag gikk det opp for meg at han også hadde endret seg som person.
Første gang jeg merket det, var en tidlig kveld hvor han sto og grillet ute i hagen. Jeg holdt på å avslutte hagearbeidet og gikk forbi med en bøtte med ugress, da han snudde på hodet, vinket med hånden og ba om en grillklype.
Jeg tok av meg hagehanskene, la dem på hagebordet og gikk inn i kjøkkenet etter klypen til ham.
I første omgang tenkte jeg ikke nærmere over det, ikke før vi skulle legge oss, og han lettere irritert utbrøt at vi burde få skiftet på sengen.
Jeg ble nesten målløs.
– Ja, sa jeg bare og gikk og la meg. Jeg var trett og kunne ikke se at det var mitt problem.
Neste morgen sa han igjen. – Vi trenger rent sengetøy.
Jeg så forbauset på ham og sa, at han jo bare kunne skifte det. Han så irritert på meg og forsvant ut på badet i stedet.
Da vi satt og så TV et par kvelder senere, kom datteren vår gjennom stuen med en venninne. De skulle opp på rommet hennes og se en film, da mannen min ropte til henne fra sofaen: – Kom med fruktskålen.
Hun gjorde som han sa, men så litt surt på ham da hun avleverte den, og han tilføyde: – Også en fruktkniv og tallerken, takk!
Nå har vi noen søte og hjelpsomme barn, så hun gjorde som han sa. Da de hadde gått, kunne jeg imidlertid ikke la være å si til mannen min, at han etter hvert hadde begynt å behandle oss andre som tjenestefolk.
Han så veldig forurettet på meg og kom med en lang harang om at det var han som tjente pengene.
Jeg så på ham. Den siden av ham var ny, tenkte jeg.
Les også (+): Jeg trodde ekteskapet mitt var bunnsolid etter 20 år. Ordene fra min mann traff meg rett i mellomgulvet
Kommanderende
Da jeg i dagene etter denne episoden tenkte over det, så var hans kommanderende holdning kommet ganske så stille etter at han hadde blitt sjef.
Det var som om han tok sjefsrollen med seg hjem og fortsatte med å gi ordre.
På jobben hadde han privatsekretær, og alle hoppet og sprang for ham. Men slik skulle det ikke være hjemme hos oss, bestemte jeg.
De neste ukene gikk jeg derfor og observerte ham, og det slo meg at han ganske riktig hadde blitt veldig kommanderende.
Det måtte vi se å få satt en stopper for, så neste helg, da jeg sto lent over en rosebusk jeg holdt på å beskjære, vendte jeg meg om og ropte til mannen min: – Kan du hente den store grensaksen.
Han så litt undrende på meg, men hentet den og sa da han avleverte den: – Kunne du ikke ha hentet den selv?
– Nei, svarte jeg og smilte – Det var enklere for meg at du gjorde det.
I de kommende ukene fortsatte jeg på samme måte. Ba ham om å vaske bilen, henge opp vasketøyet og påpekte at det manglet kjøkkenruller.
Alt sammen småting som tilsvarte de mannen min hadde fått for vane å be meg og barna om.
En enkelt gang måtte jeg svare igjen med et: – Hent dem selv, da han ba meg gå i fryseren etter isbiter til drinken sin.
Og etter hvert begynte det å hjelpe. Langsomt men sikkert stoppet ordrene hans, og en kveld da vi satt og drakk et glass vin, fikk vi snakket om det.
– Det er jo ikke slik at vi ikke vil hjelpe deg, men du skal snakke ordentlig til andre mennesker. Så smilte vi begge to, og fra da av har mannen min ikke kommandert – i hvert fall ikke ovenfor her hjemme.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på «De blå sidene» i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
