Leserne forteller
Da jeg ryddet etter mine foreldre, avslørte jeg fars store hemmelighet
Da begge foreldrene mine døde, trodde jeg at jeg var alene i verden. Da jeg ryddet i dødsboet, gjorde jeg en utrolig oppdagelse.
Fra jeg var ganske liten drømte jeg om søsken. Jeg misunte venninnene mine som hadde søstre og brødre, og jeg var helt syk av lengsel etter småsøsken når jeg så en baby.
Jeg ble da også gatens faste trillepike for mødre som trengte barnepass, og i fantasien gjorde jeg disse babyene til mine småsøsken.
Jeg så selvfølgelig at det kunne ha sine ulemper å ha søsken, som når lillesøsteren til venninnen min ødela ting for henne eller storebroren ertet, kranglet eller ville slåss.
Likevel ønsket jeg at det var jeg som hadde noen å krangle og slåss med.
Jeg fikk aldri søsken. Etter hvert slo jeg meg til ro med det, og da jeg kom i tenårene, forsto jeg at toget var gått. Da var mor blitt så gammel at det ville være flaut om hun plutselig skulle bli gravid og få et barn.
Jeg hadde et fint og åpent forhold til foreldrene mine. I tenårene var mor nesten som en god venninne, og far skjemte meg bort etter noter.
Mor og far ville alltid mitt beste, så da jeg ønsket å reise utenlands for å utdanne meg som fysioterapeut, støttet de meg fullt ut.
Ingen sterke bånd
I studietiden møtte jeg en amerikaner som jeg falt pladask for, og det endte med at jeg ble i USA etter utdannelsen. Vi flyttet sammen, og jeg fikk jobb på et legesenter i hjembyen hans.
Til å begynne med trivdes jeg godt, men etter hvert savnet jeg å ha min egen familie rundt meg. Jeg savnet mor og far. Det ble liksom ikke nok med samboeren min og hans familie.
De var hyggelige og imøtekommende nok mot meg, men det var ingen sterke bånd som knyttet oss sammen. Ingen minner, ingen tradisjoner.
Det endte med at jeg bestemte meg for å flytte hjem til Norge igjen. Jeg var nok mer norsk i sjelen enn jeg hadde trodd da jeg var yngre.
Heldigvis hadde vi ikke fått barn på de årene vi bodde sammen, så bruddet ble ganske udramatisk. Vi skiltes som venner. Begge var innforstått med at følelsene hadde bleknet og forholdet var over.
Det var litt av et sjokk å komme hjem og oppdage hvor gamle mor og far var blitt på den tiden jeg hadde vært borte. Årene hadde nok satt tydeligere spor hos dem enn hos meg. Det tok ikke lang tid å se at alt ikke var som det skulle.
At mor var syk, hadde jeg fått vite gjennom brevene, men hvor syk hun var, skjønte jeg ikke før jeg kom hjem.
Hun døde bare et halvt år etter, og jeg takker min skaper den dag i dag for at jeg reiste hjem i tide til å få de siste månedene sammen med henne. Det gjorde godt både for henne og for far og meg.
Les også (+): «Mamma, du trenger ikke å ringe meg hver dag», sa min datter, men jeg klarte ikke å la være
Hemmelighet
Så var det bare far og jeg tilbake. Jeg tenkte mye på at når han en gang ble borte, ville jeg stå helt alene tilbake, uten noen nær familie.
De få fetterne og kusinene mine hadde jeg liten eller ingen kontakt med. De bodde spredt over hele kloden, hadde jeg inntrykk av.
Tanken på å bli helt alene skremte meg. Selv om far var gammel, var han åndsfrisk og oppegående. Han var den jeg hadde, en å bry seg om, en å gi omsorg og kjærlighet – og få omsorg og kjærlighet fra.
Jeg tok det hardt da far fikk slag og døde. Selv om jeg visste at dagen måtte komme, følte jeg meg tom, helt ribbet, da jeg tok farvel med ham ved graven. Nå sto jeg alene i verden.
Tiden etterpå var tung og trist. Ensomheten og tomheten plaget meg. Overalt syntes jeg å se mennesker som tilhørte hverandre.
Parforhold, foreldre og barn, søsken. Jeg følte det som jeg var den eneste i hele verden som ikke hadde noen.
Jeg gruet for å gå i gang med å tømme leiligheten og avvikle boet etter mor og far. Det var som å sette sluttstrek for det livet vi hadde hatt sammen, som å rydde bort hele barndommen og oppveksten min.
Mens jeg ryddet i gamle papirer, fant jeg tre brev med en fremmed håndskrift utenpå. Brevene var datert mer enn 30 år tilbake i tid og poststemplet på en annen kant av landet.
Så vidt jeg visste hadde vi ingen slektninger i de traktene.
Nysgjerrig begynte jeg å lese. Jo lenger ned på arket jeg kom, desto mer skjelven ble jeg. Hjertet banket unormalt fort og hardt i brystet mitt da jeg gikk i gang med brev nummer to.
Brevene var fra en kvinne. Hun skrev og fortalte om datteren. Om hvordan datteren ble mer og mer lik min far, om fremskritt hun gjorde; som å lære å gå, få nye tenner og så videre.
I det tredje brevet lå et lite bilde i sort-hvitt av en lyshåret pike. Det var tatt på femårsdagen hennes.
Brevet var tydelig stilet til pappa, og kvinnen takket for hvor storsinnet og hyggelig det var av mamma å ta det med kvinnens datter så fint.
Tankene mine raste rundt i hodet mitt mens jeg leste, og følelsene var i et eneste kaos.
Kvinnen takket for tilbudet om å la datteren få komme og hilse på sin far og sin halvsøster. Hun trodde likevel ikke det hadde noen hensikt, fordi det bare ville reise en rekke spørsmål og uroe datteren.
«Kanskje er det best at vi lever på hver vår kant. Dere har deres liv, vi har vårt», avsluttet hun brevet.
Jeg vet ikke hvor lenge jeg ble sittende med brevene foran meg, eller hvor mange ganger jeg leste dem. Da jeg endelig kom til sans og samling, kom det over meg en ny og stigende spenning.
En slags rar forventning om noe jeg ikke var helt sikker på hva var. Men én ting var sikkert: Jeg hadde en halvsøster et eller annet sted i verden. En jente, eller kvinne var hun vel blitt nå, som hadde samme far som jeg.
Jeg så på konvolutten og på poststempelet. Da husket jeg vagt at far hadde jobbet på et anlegg i denne byen noen måneder da jeg var i 10–12-årsalderen. Altså måtte min søster være 10 eller 12 år yngre enn jeg.
Les også (+): Pappa hadde aldri tid til meg, så fikk han ny dame og nye barn ...
Ny familie
Etter litt detektivarbeid fant jeg ut hvor halvsøsteren min bodde, og jeg var så nervøs at jeg svettet i hendene da jeg reiste til hjembyen hennes. Visste hun at hun hadde en søster? Ville hun vite av meg?
Jeg kommer aldri til å glemme møtet med henne. Som meg lignet hun svært på far. Det var som å se meg selv i en ti år yngre utgave da jeg sto foran henne.
Jeg kunne se at også hun så likheten. Sjokket sto tydelig å lese i øynene hennes.
Hun visste ikke at hun hadde en søster. Moren hadde aldri fortalt det. Hun hadde røpet farens navn, og hun hadde flere ganger tenkt på å oppsøke ham, men det var blitt med tanken. Inntil det ble for sent.
Det ble et sterkt møte. Min nye halvsøster ba meg komme inn, og det tok bare minutter før vi fant tonen. Det høres kanskje merkelig ut, men det var som om vi hadde kjent hverandre hele livet.
Jeg hadde tatt med brevene som moren hennes hadde skrevet til far, sammen med bilder av far, av mor og av oss alle tre sammen.
– Dette var din familie på farssiden, sa jeg da jeg ga henne bildene. – Nå er det bare meg igjen.
– Har du ingen andre søsken? spurte hun. – Ingen mann eller barn?
– Nei, svarte jeg. – Jeg er alene.
Da sa hun de ordene som jeg håpet å høre og som jeg aldri vil glemme:
– Ikke nå lenger, sa hun og la hånden på armen min mens hun så på meg gjennom tårene. – Nå har du jo oss!
Ja, jeg hadde dem. Jeg hadde plutselig fått en helt ny familie. For jeg fikk ikke bare en søster, jeg fikk også en kjekk og snill svoger og et deilig, lite tantebarn, en jente på fire år. Alle tok like godt imot meg.
Det var en god følelse å høre til i en familie igjen. Blod er tykkere enn vann, det er ingen tvil om det. Jeg er ikke alene mer, jeg har jevnlig kontakt med halvsøsteren min og familien. Julen feiret vi sammen.
Vi har mistet så mye verdifull tid sammen, og vi vil aldri finne på å ødelegge den tiden som er igjen med tvister og familiestrid.
Ingenting er mer verd enn å ha noen å være glad i og å vite seg elsket. For mange er kanskje familien en byrde, men jeg kan love dere at det er et stort savn når man ikke har den.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
