Mannen min er sur på svigersønnen vår og grunnen er helt idiotisk

Bernt og jeg har to flotte jenter, Henriette og Elise. Under hele oppveksten var de pappajenter, og Bernt har vært en fantastisk far.

Han har stilt opp, ikke bare for dem, men også for vennene deres. Enten det var dukkevogner, sykler og senere mopeder og biler, var det Bernt som ordnet og reparerte når noe gikk i stykker.

– Pappa fikser det, sa jentene med den største selvfølgelighet.

Bernt er opprinnelig utdannet blikkenslager, men har bestandig drevet med all slags praktisk arbeid både i jobbsammenheng og på fritiden. Derfor har han opparbeidet stor fagkyndighet gjennom mange år.

Hjemme hos oss var det alltid en strøm av barnas venner som skulle ha reparert et eller annet. Og Bernt, som alltid har vært glad i barn og unge mennesker, smilte bredt og lappet sammen så godt han kunne med stor tålmodighet.

Da jentene flyttet for seg selv, var det Bernt som malte, la gulv og gjorde det hyggelig for dem. Både Henriette og Elise etablerte seg tidlig med samboere, og de fikk barn allerede i begynnelsen av 20-årene.

Svigersønnene våre var oppslukt av data og teknologi og hadde det man kaller ti tommeltotter. Derfor hadde alle bruk for Bernt, og han strålte fordi han følte seg nyttig.

Alt var idyll i vår familie inntil Henriette fikk problemer i ekteskapet.

Hun oppdaget at mannen hadde vært utro mens hun var gravid. Skilsmissen var et faktum, og det ble stor oppstandelse, gråt og fortvilelse.

Vi støttet jenta vår så godt vi kunne, og Bernt tok tak i alt som hadde å gjøre med boligen deres. Han fikk solgt huset og skaffet Henriette en mindre leilighet, som han pusset opp mens hun bodde hos oss.

Han var veldig fornøyd da han ga henne nøklene og sa at nå kunne hun legge alt det gamle bak seg.

– Hva skulle jeg gjort uten deg, pappa? sa Henriette og kastet seg om halsen på faren sin.

Jeg kommer alltid til å huske det stolte og glade uttrykket i Bernts øyne akkurat i det øyeblikket.

Les også (+): Han sa at han var venn med eksen på grunn av barna. Så fikk jeg se et bilde av henne

«Handyman»

Jeg har alltid vært veldig glad for den omsorgen Bernt har vist ungene våre. Han ga oss alle en trygghet bare ved å være til stede, selv om han – som så mange andre mannfolk – ikke er så flink til å snakke om følelsene sine.

Og han forguder det lille barnebarnet vårt, Victor. De to har alltid vært masse sammen. De snekrer sammen og reparerer all verdens skrot.

Tiden gikk og Henriette fant roen i tilværelsen. Bernt var stadig innom henne for å bistå med ulike ting som skulle ordnes og fikses.

Helt til Henriette møtte Aslak, tre år etter skilsmissen. Hun strålte da hun presenterte ham for oss, og jeg likte ham umiddelbart.

Men etter hvert som vi ble mer kjent med ham, merket jeg at Bernt ble mer og mer reservert. Han var kort når han snakket med Aslak og henvendte seg aldri direkte til ham hvis han ikke måtte.

Henriette hadde snakket så varmt om at de to kom til å finne hverandre. Hun mente at de ville utfylle hverandre, og spøkte med at hun hadde fått sin egen «handyman».

– Mamma, nå kan du få ha pappa litt mer i fred, lo hun.

– For Aslak er utdannet snekker, og han er like flink som pappa til alt mulig praktisk.

Jeg så på øynene til Bernt at han ikke likte bemerkningen hennes, men Aslak var tydeligvis kommet for å bli i Henriettes liv. Etter en stund flyttet han inn til Henriette og Victor.

Siden det ikke var noe Aslak kunne forbedre i leiligheten etter at Bernt hadde pusset opp der, tødde Bernt mer opp, og det virket som om Aslak og han kommuniserte greit.

Det var først da Henriette og Aslak kjøpte et gammelt hus at konfliktene blusset opp for fullt.

Huset trengte oppussing både utvendig og innvendig, og den oppussingen ville Aslak klare selv. Bernt greide ikke å holde seg unna, men Aslak hadde sine egne planer om hvordan ting skulle gjøres.

Bernt kunne gjerne få hjelpe til, men det måtte bli på Aslaks premisser. Dette sa Aslak med rene ord. Huset skulle bli hans og Henriettes hjem, og han satte sin ære i å gjøre mest mulig på egen hånd.

Bernt taklet det dårlig. Og han taklet heller ikke at Aslak virkelig var dyktig i faget sitt og hadde mange spennende ideer. Han hadde dessuten flere nyttige kontakter i bransjen.

Det endte med at de småkranglet om det meste hver gang de møttes, og jeg bet meg merke i at det var Bernt som startet kranglene.

– Den overlegne guttungen. Han tror han er verdensmester, men ingenting kan måle seg med lang erfaring. Det holder ikke bare med en snekkerutdannelse, sa Bernt surt en gang vi hadde vært hos Henriette og Aslak.

Neste gang jeg ville ha ham med dit, nektet han. Jeg måtte gå alene, enda vi begge var invitert.

Og da jeg kom hjem igjen og fortalte hva som var gjort med nybygget siden sist, var han ikke interessert i å høre om det.

Det som har toppet seg for ham, er nok at lille Victor kommer så godt overens med Aslak.

– Han kan masse ting som du ikke kan, bestefar, sa femåringen troskyldig og likefrem forrige gang han besøkte oss.

Aslak har med andre ord overtatt litt av den helterollen Bernt har hatt, og det tror jeg er det aller såreste for Bernt. Han er ikke lenger den eneste voksne helten for Victor.

Les også (+): Jeg hadde bestemt meg for å flytte fra ham. Det var da det utenkelige skjedde

Ingenting er som før

Nå er oppussingen snart ferdig, og huset er blitt veldig fint. Det er ingen tvil om at Aslak kan faget sitt.

Henriette har betrodd meg at de venter barn, men hun orker ikke å si noe om det til Bernt ennå.

Hun tar seg svært nær av at forholdet mellom Aslak og Bernt er så dårlig, nå som hun endelig har funnet en mann hun virkelig stoler på.

Han er en god rollemodell for Victor, og hun vil dele livet sitt med ham.

– Jeg holder meg unna pappa til han tar kontakt og ber Aslak om unnskyldning, sa hun da hun ringte meg her om dagen. – Det er pappa som er urimelig i denne saken.

Slik står saken nå. Jeg skjønner hvorfor Bernt er sur, men grunnen er jo helt idiotisk. Jeg har sagt til ham at vi skal være takknemlige for at hun har truffet en som Aslak.

Jeg synes han er sympatisk, og han tar godt vare på det mest dyrebare vi har – vår datter og vårt barnebarn.

Men slik tenker ikke Bernt. Hvis jeg trodde at det nyttet, skulle jeg gjerne ha filleristet den furtne, barnslige mannen min og bedt ham svelge den dumme stoltheten som gjør at han ikke vil innrømme hvor tåpelig han oppfører seg.

Jeg orker ikke å leve under slike forhold, og håper at han snart kan gå i seg selv og strekke ut en forsonende hånd. Det er jo bruk for både hans og Aslaks fingerferdigheter i familien.

Vår andre datter Elise har skjønt hvordan situasjonen er, og hun ringer oftere for å spørre Bernt om hjelp til ulike ting enn hun gjorde før. Hun vil nok vise ham at det fremdeles er noen som trenger ham.

Henriette var dessuten innom med Victor i dag. Vi skal passe ham til i morgen, for hun og Aslak skal i 40-årslag til noen venner. Bernt så ikke engang opp da Henriette kom inn på kjøkkenet.

Hun så heller ikke på ham. Hun satte bare fra seg en bag, ga meg og Victor en klem og strøk på dør.

Ikke ett ord ble sagt mellom far og datter. Jeg prøvde å fange blikket til Bernt for i det minste å få ham til å hilse, men han stirret demonstrativt ned i avisen.

Ingenting er som før. Det både irriterer meg og gjør meg vondt. Bernt, som jeg har vært gift med i over 30 år, har det siste året vist en side av seg selv som jeg aldri har sett før.

Og det Henriette gjorde i dag, er typisk for hvordan vi har det. Hun setter seg ikke lenger ned og tar en kaffekopp som hun gjorde før.

Hun er sint på faren sin, samtidig som han gir henne dårlig samvittighet. Hun blir stående mellom barken og veden. Henriette har sagt til meg at hun forstår at farens furting egentlig er såret stolthet, fordi han føler seg unyttig og avvist.

Det er dessverre blitt til at jeg heller ikke er så ofte hos Henriette og Aslak lenger. Det føles så feil når jeg alltid må gå dit alene. Kanskje det hjelper når huset er helt ferdig og babyen er kommet.

Jeg håper i alle fall at alt etter hvert faller på plass av seg selv, men antagelig må Bernt gå i seg selv og se hva han steller i stand med furtingen sin.

Han må innse hvordan det splitter familien og etter hvert kan føre til uvennskap og dype konflikter.

Fortsetter han å være like uforsonlig, kommer jeg til å stille krav. Da må han ta et valg. Han må se lenger enn til sin egen nesetipp, og skjønne hvor utrivelig han gjør det for meg også.

Et sted går grensen, og ungene mine og barne­barna kommer først i livet mitt. Jeg vil være til stede i deres liv, både som mamma og bestemor.

Kan ikke Bernt svelge sin egen stolthet, kommer han til å miste meg. Jeg orker ikke å fortsette i det uendelige med å glatte over og bortforklare for at stemningen skal være god.

Hvis han ikke snart vil skvære opp med Aslak, vil jeg skilles. Så alvorlig er denne saken blitt for meg, og det har jeg tenkt å fortelle ham snart.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier

Jeg får ikke ha kontakt med barnebarna

Min gravide datter ble forlatt av mannen sin, og jeg skammer meg over det jeg gjorde