Jeg får ikke ha kontakt med barnebarna

Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

For vel ti år siden gikk den blonde 21-årige datteren til Inger (52) søkende inn i en moské. Kort tid etter konverterte hun til islam.

– Stine har alltid vært nysgjerrig, forteller moren, og mener det kan være én årsak til at datteren valgte en annen retning enn sin egen familie.

– Da hun etterpå fortalte faren og meg hva hun hadde gjort, føltes det som blodet rant ut av kroppen min, minnes Inger.

– Allerede da kjente jeg på en redsel for å miste henne.

Hjernevasket?

Inger og ektemannen gjorde sitt beste for å akseptere datterens valg.

– Vi var vant med at Stine kunne overraske. Vi visste også at hun ville skyve oss bort om vi ikke godtok hennes vilje. Hun har alltid hatt et voldsomt temperament. Derfor svelget vi den dagen «en hel haug med kameler».

De oppfordret datteren, som bodde hjemme og studerte religion, til å fortelle om sitt valg.

– Hun forsikret oss om at hun hadde brukt lang tid på å lese Koranen. At den hadde gitt henne dypere mening.

På tomannshånd diskuterte foreldrene likevel muligheten for at datteren kunne ha blitt «hjernevasket».

– Vi slo det fra oss. Riktig nok var hun ung og impulsiv, men også sterk og egenrådig.

Foreldrene gikk inn for å lære om hennes nye tro.

– Vi ønsket å vise at vi var der for henne. Dessverre skulle det vise seg ikke å være nok.

Skjellsord

– Var det indirekte min feil at hun valgte å konvertere? Spør Inger seg i dag.

Under datterens oppvekst arbeidet hun som frivillig på asylmottak.

– Hjertet mitt verket for de stakkars menneskene. Jeg inviterte flere av dem hjem. Slik fikk Stine i ung alder kontakt med folk fra andre kulturer og religioner. Mest muslimer.

Både Inger og mannen anså det som positivt.

– Vi har begge tro på dialog og kunnskap. Dagens Norge er et flerkulturelt land. Det må vi lære oss å takle, mener hun.

De sto støtt ved datterens side, da folk rundt dem reagerte på hennes valg.

– Skjellsordene ble overraskende mange og harde. Anonyme lapper ble lagt i postkassen vår. Med store bokstaver sto det skrevet at hun var «terrorist» og «landssviker», og «ta av deg det stygge skautet»!

Ja, hun hadde begynt å bruke hijab. Det var fremmed og rart, også litt sårt, å se henne slik, men vi respekterte hennes valg.

– Ble lappene i postkassen politianmeldt?

– Ja, men vi fant aldri ut hvem som hadde sendt dem.

Hetsen skjøv henne lenger vekk fra dem.

– Hun søkte tilflukt hos sine nye trosfeller i stedet for hos oss.

Få måneder senere fikk de vite at datteren var forlovet.

Overraskelsen

Også forlovelsen kom som et sjokk for foreldrene hennes.

– Vi hadde hverken hørt om eller møtt vår kommende svigersønn.

Nok en gang prøvde de å møte nyheten med åpent sinn.

– Vi inviterte både ham og familien hans hjem til oss.

– Hvordan utspilte det seg?

– Jeg synes det ble en hyggelig kveld, selv om praten gikk trått. Moren hans kan hverken engelsk eller norsk.

Ahmed – svigersønnen – viste seg å være både velutdannet og høflig.

– Foreldrene kom hit som fattige flyktninger fra landsbygda, for å gi sine mange barn bedre muligheter. De er alle strengt religiøse.

– Hva tenkte de om at sønnen ville gifte seg etnisk norsk?

– Jeg tipper at de ville ha foretrukket en annen, men også Ahmed er egenrådig. De ble gift og fikk raskt sitt første av til nå tre barn.

Inger gledet seg over å ha blitt mormor.

– Det var nesten større enn selv å bli mamma, sier den pene, gråhårede damen og smiler vemodig.

Da datteren fikk sitt første barn, hadde Inger og mannen flyttet utenlands.

– Vi fikk ikke møtt dem ofte nok, men tok regelmessig en tur til dem i Norge.

Det de ennå ikke visste var at datteren og familien ikke ønsket mer kontakt.

Bunnløs sorg

Gradvis ble det vanskeligere for Inger og mannen å få datteren i tale.

– Hun svarte plutselig ikke når vi ringte.

De fløy hjem, men fikk en tekstmelding fra datteren om at de ikke kunne møtes.

– Vi forsto at noe var i gjære, men skjønte ikke hva eller hvorfor.

– Dro dere hjem til dem?

– Absolutt alt ble prøvd! Det var ekstra vanskelig da hun ikke lenger hadde beholdt kontakten med gamle venner. Vi var utestengt fra hennes nye verden!

Senere kom det en mail fra svigersønnen.

– Elegant skrevet takket han for hvor mye vi har betydd for hans kone, men at hun trengte å falle til ro i sin nye tro. Som ikke-troende mente de åpenbart at vi hadde dårlig innflytelse på både henne og barnebarna.

Inger har pratet i ett. Nå stopper den nette, søte damen vaktsomt opp.

– Min fortelling må ikke tolkes dit hen at jeg rakker ned på islam, understreker hun.

– Jeg kjenner flere muslimer som reagerer på vår datter og svigersønns oppførsel. Det kunne like gjerne ha skjedd om hun på ekstremt vis hadde gått inn for en annen tro!

Til sin fortvilelse har Inger og mannen innsett at det må bli opp til datteren – og hennes ektemann – å ta kontakt.

– Vi mistet ikke bare henne, men også våre elskede barnebarn, sier hun tårevått.

– Sorgen er bunnløs!

Håper fortsatt

Det er flere år siden de har hatt kontakt.

Inger ser ut mot de grønne sommertrærne og puster dypt.

– Vi valgte å være åpne overfor Stines valg om å konvertere. Det forundrer meg at hun ikke evner å vise samme raushet overfor vår manglende tro. Ønsker hun ikke å gi sine barn den samme friheten hun selv verdsatte? Jeg nekter å tro at hun og barnebarna ikke savner oss. Derfor har jeg troen på at vi en vakker dag vil høre fra dem. Vi venter med åpne armer!