SAMTALE I NATTEN
Mannen min døde uten forvarsel: Jeg fikk aldri fortalt ham hemmeligheten min
I fjor ble Rannveig uten forvarsel enke: – Sorgen har vært preget av en hemmelighet jeg ikke fikk fortalt mannen min, forteller hun.
Vi hadde egentlig et veldig bra ekteskap, sier Rannveig (47).
Deretter blir den nette, lille damen sittende taus og pirke i maten. Det lange, mørke håret faller forover og skjuler den ene siden av ansiktet, men det er mulig å se at hun kjemper mot gråten.
– Vi fikk fire barn. De kom som perler på snor. Mye endrer seg når du får barn. I hvert fall gikk vi i den klassiske fellen. I takt med at Fredrik steg i gradene på jobben ble han mer borte hjemmefra. Jeg styrte stort sett hjemmet og fulgte opp barna alene.
Mange i nabolaget levde som Rannveig og Fredrik, et tradisjonelt, 60-talls familieliv- om enn flere tiår for sent.
– I starten var det i orden for meg. Vi var jo enige om det, men etter hvert følte jeg meg oversett av Fredrik. «Han tar meg og min innsats for gitt», tenkte jeg ofte.
– Fortalte du ham det?
Hun rister på hodet og tørker bort en tåre.
– Jeg burde selvsagt ha vært langt mer tydelig. I stedet ble jeg en sutrete kjerring.
En kort latter følger den siste kommentaren.
– Jeg vet ikke hvorfor det ble så vanskelig å ta den praten med Fredrik, grubler hun.
– Trolig ville han ha vært åpen for en prat om oss, selv om han aldri tok initiativet. Fredrik var hardtarbeidende, pertentlig, rolig, empatisk og god, ramser hun opp.
– Etter mange, mange år sammen hadde vi bare mistet nærheten til hverandre på veien. Kanskje fordi vi ble låst fast i hvert vårt rollemønster?
– Til å begynne med virket det uskyldig, som en nødvendighet på grunn av barna. Overgangen fra et velfungerende og lykkelig ekteskap, til knapt å prate eller røre hverandre fysisk, skjedde gradvis.
Kanskje hadde vi funnet tilbake til hverandre om jeg hadde åpnet opp og vært ærlig? spør hun seg.
Det vil hun aldri få svar på.
– Han døde dagen før jeg fikk delt min hemmelighet.
Forelsket
Da barna ble større og klarte seg selv, vurderte Rannveig å søke jobb utenfor hjemmet.
– Fredrik og jeg møtte hverandre i studietiden. Vi er begge siviløkonomer, forteller hun.
– Men i motsetning til ham, har jeg knapt jobbet. Vi etablerte oss og fikk vårt første barn rett etter studietiden.
– Du nevnte at dere ble enige om at du var hjemme. Trivdes du med det?
– Jo da, innrømmer hun, – det var fint å ha god tid med barna og økonomi til å kunne være hjemme. Jeg hadde flere venninner i nabolaget i samme situasjon. Vi var en klan med «Stepford wives», middelklassedamer som holdt sammen, sier hun spøkefullt.
– Jeg var på alle vis privilegert og jeg elsket min Fredrik. Mitt problem var at jeg savnet den oppmerksomheten han en gang hadde gitt meg. Interessen for meg både som kjæreste og samtalepartner.
– Han var sikkert overarbeidet, rettferdiggjør hun, – men jeg opplevde avstanden mellom oss som sårende. Det førte til at jeg følte meg lite attraktiv og interessant.
Facebook ble en venn i ensomme stunder.
– En dag spurte en kjekk, yngre mann om å bli FB-venn. Nysgjerrig godtok jeg ham og vi startet en «chat». De neste ukene og månedene levde jeg for de «pratestundene» med Robert.
– Jeg ble smigret over den ukjentes interesse og komplimentene han ga meg. På avstand vokste det frem en forelskelse mellom dem.
Les også (+): Jeg lot ham holde på med den andre kvinnen, jeg trodde det ville gå over
Hjerteinfarkt
Rannveig bekrefter at hun fra første stund kjente på «dårlig samvittighet».
– Jeg kjente på et sug etter å bli anerkjent, beundret og begjært, og klarte ikke å styre unna spenningen Robert fôret meg med.
– Etter hvert fikk jeg også følelsen av å kjenne ham. Det er mange tullinger der ute, men han ønsker faktisk å starte et forhold med meg. Kan det kalles flaks eller uflaks? Siden jeg var gift.
– Hvor seriøst er det å legge an på en som er gift?
– Den kommentaren fortjener jeg like mye som ham. Han var separert. Og, ja, utroskap er en uting enten det er fysisk eller psykisk. Inntil dette skjedde, et halvt år før jeg mistet Fredrik, hadde jeg aldri utsatt meg selv for en slik situasjon.
Hun er overbevist om at ektemannen aldri var utro.
– Jeg tror ikke det var i hans tanker. Fredrik var en einstøing. Han glemte derimot aldri barna. Han ringte hver og én av dem hver dag, om han ikke rakk hjem før de hadde lagt seg, og spurte «hvordan har du det?»
I motsetning til ham er hun selv utadvendt og impulsiv. Da FB-mannen spurte om å møte henne, takket hun ja.
– Han var på besøk i byen min og inviterte på lunsj. Vi klaffet umiddelbart.
De fortsatte å møte hverandre i smug og ble intime.
– Samvittigheten ble svart, men jeg klarte ikke å kutte kontakten. Med ham følte jeg meg ung, smart og attraktiv.
Hemmeligheten vokste.
– Jeg innså at «sånn kan jeg ikke leve».
Hun bestemte seg for å fortelle ektemannen alt.
– Den kvelden jeg skulle be om tilgivelse kom ikke Fredrik hjem fra joggeturen. Det viste seg at mannen min hadde segnet om. Hjertet hadde brått sluttet å slå.
Les også (+): Jeg merket en forandring hos Peter. En dag slapp han bomben
Tungt
Nå renner tårene fritt.
– Barna og jeg savner ham sånn, snufser hun.
– Å miste Fredrik har vært ekstra tungt for meg på grunn av den dårlige samvittigheten. Jeg angrer mer enn noensinne!
Uken før ektemannen døde kuttet hun all kontakt med elskeren.
– Han tok bruddet tungt. Min eneste tanke var «hvordan kunne jeg bedra Fredrik?»
Rannveig er nå etter eget ønske singel, og har ingen å dele hemmeligheten med.
– Jeg «prater» ofte med Fredrik og ber ham tilgi meg. Kanskje vil han en dag sende meg et positivt tegn? sier hun håpefullt.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på «Samtale i natten» i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
