DE BLÅ SIDENE
Jeg lot ham holde på med den andre kvinnen, jeg trodde det ville gå over
Han reiste til henne hver fredag.
Jeg kvekker til idet jeg får øye på dødsannonsen. Hvorfor har ikke datteren vår sagt noe? Det er allerede en uke siden han døde, og begravelsen har funnet sted i stillhet, står det i annonsen.
Tove må da ha visst at faren er død? Og begravelsen, har ikke Gunnars eneste datter vært i begravelsen?
Jeg føler meg såret over at ingen har fortalt meg noe. Vi har tross alt et barn sammen, hans eneste. Gunnar og jeg har riktignok ikke hatt noen kontakt på mange år, og han er et ikke-tema når Tove og jeg er sammen.
Hun forstår godt bitterheten jeg bærer på. Hun hadde selv et vanskelig forhold til faren på grunn av hans svik og utroskap.
Tankene vandrer tilbake i tiden. Jeg kjenner plutselig sorgen ta tak i meg. Sorgen over det som kunne ha vært. Kunne jeg ha hindret at ting utviklet seg som de gjorde?
Gunnar og jeg var svært unge da vi traff hverandre. Vi ble kjærester, forlovet oss, og innen kort tid giftet vi oss. Et koselig hus med hvitt stakittgjerde rundt en liten, frodig hage dannet rammen rundt vår idyll.
Gunnar tok seg av økonomien, hus og hage stelte jeg. Det var aldri snakk om at jeg skulle arbeide utenfor hjemmet. Vi klarte oss med Gunnars inntekt. Vi var begge oppvokst med en slik arbeidsfordeling i våre egne familier, så det falt helt naturlig.
Dessuten er dette lenge siden. I dag er jeg 60 år. Vi giftet oss da jeg var 21 og Gunnar 23.
Da datteren vår kom til verden, syntes vi alt var fullkomment. Jeg stelte og puslet rundt mann og barn og holdt hjemmet skinnende rent og ryddig.
Vi levde vel ikke et så spennende liv, men trygt og sikkert — det betydde mest for oss.
Ønsket en jobb
Etter hvert som Tove vokste til og ble mer selvstendig, fikk jeg mye tid til overs. Selv om jeg hadde hobbyer, kjedet jeg meg ofte. Og da Tove flyttet ut, syntes jeg dagene ble innholdsløse.
Vi fikk aldri flere barn, så alt hadde dreid seg om henne. Gunnar ville ikke høre på meg da jeg forsiktig foreslo at jeg kunne ta meg en liten jobb utenfor hjemmet.
– For noe tull, svarte han kontant. – Du har jo ingen yrkesutdannelse, så hva slag jobb skulle det bli? En skurejobb? Nei, la meg tjene pengene, så tar du deg av hjemmet vårt.
Jeg sa ikke mer. Jeg ga meg som regel hvis Gunnar og jeg var uenige. Det var vel ettergivenheten og tamheten min som han til slutt syntes ble kjedelig. Jeg utslettet meg selv. Nå kan jeg se dette tydelig.
Men den gang trodde jeg at alt var som det skulle være: Bare jeg var snill og føyelig, var jeg også en god kone for Gunnar.
Etter hvert jobbet Gunnar stadig lengre dager. Han ble ordknapp, fjern og utilgjengelig. En fredag kom han plutselig hjem midt på dagen. Huset var fredagsrent. Det luktet friskt av grønnsåpe. Den rene lukten blandet seg med duften av nybakt brød.
– Så godt det lukter her, sa Gunnar og satte seg på krakken i gangen. Det virket som han var for trett til å gå lenger inn.
– Er du syk? spurte jeg bekymret. Jeg syntes han var så blek. Han kremtet og renset stemmen, så sa han de ordene jeg aldri hadde trodd jeg skulle få høre:
– Jeg har gjennom en tid vært sammen med en annen kvinne. Og jeg ønsker å fortsette å være sammen med henne.
Sakte trengte ordene inn i hjernen min. Jeg begynte å skjelve, så sviktet bena, og jeg sank sammen på gulvet. Gunnar forsøkte å hjelpe meg opp igjen, men jeg skjøv ham vekk.
– Jeg kan ikke for det, Britt, unnskyldte han seg.
– Hun er fargerik, morsom og spennende… Ja, det bare ble slik.
Jeg klarte ikke å ta tak i problemene. Hvordan skulle vel jeg greie meg på egen hånd? Jeg fortsatte å stelle hus og hage, mens Gunnar regelmessig møtte sin nye kvinne.
På grunn av at jeg i denne situasjonen bare så begrensningene og ikke mulighetene, gikk jeg med på Gunnars nedverdigende forslag: At han skulle ha full frihet til å treffe den andre kvinnen mot å bo hjemme og forsørge meg som før.
Utad var vi et par, i virkeligheten var jeg ikke annet enn en husholderske.
Jeg skulle komme til å hate fredager. Fredag ettermiddag ble badedøren låst mens Gunnar stelte seg, dusjet og sang fornøyd. Da han viste seg igjen, oppdresset og fin, ble huset fylt av duften av barbervann og såpe.
Forventningen lyste ut av øynene hans da han tok den lille kofferten og var klar for helgebesøk hos elskerinnen. Så var han borte til søndag kveld.
Hver gang åpnet jeg vinduet så fort han hadde gått, for at den friske luften kunne ta med seg duftene hans ut igjen.
Jeg var sikker på at det ville gå over, og så ville han komme tilbake og være min, som før.
Denne avtalen var ikke bare umulig, den var også hjerteløs. Tove ble rasende på faren da det gikk opp for henne hvordan alt hang sammen. Hun så jo at jeg var bunn ulykkelig og at jeg ble mer og mer apatisk.
En fredagskveld hun stakk innom, satt jeg og gråt. Hun fikk sannheten ut av meg. Da hadde jeg allerede levd et halvt år med Gunnars helgeutflukter.
– Mamma, dette er det verste jeg har hørt. Dette kan du bare ikke finne deg i. Han tråkker på deg og behandler deg totalt uten respekt.
Les også (+): Jeg har dårlig samvittighet. Burde jeg ha skjønt hva som skjedde med min gamle mor?
Seperasjonspapirer
Lørdag morgen fikk Tove låne en stor varebil av noen venner. Foreløpig skulle jeg bo hjemme hos henne.
Jeg var takknemlig og visste at hun hadde rett, likevel var det vanskelig å bryte opp. Det var en underlig og vond følelse å forlate huset jeg hadde stelt og levd for i over 20 år.
Fra den dagen ble livet mitt helt forandret. Jeg vet at Tove hadde et fryktelig oppgjør med sin far. Hun kunne ikke tilgi ham for hva han hadde gjort mot meg. Hun fortalte meg etterpå at han hadde forsøkt å rettferdiggjøre og unnskylde seg, men hun hadde gått uten å ville høre på forklaringene hans.
Etter at jeg hadde bodd tre uker hos Tove, kom hun en dag og la en brun konvolutt på bordet. Jeg åpnet konvolutten med skjelvende hender, og separasjonspapirene lyste mot meg.
Med ett ble alt påtrengende virkelig. De siste ukene hadde jeg bare gjemt meg vekk, uten å ta et oppgjør med noe som helst. Jeg hadde ikke snakket med Gunnar, bare flyktet.
I stedet for å se på realitetene som de var, hadde jeg lullet meg inn i drømmer om at det en gang ville bli bra mellom oss igjen.
Synet av separasjonspapirene fikk meg til å se ting som de var. Jeg visste med ett at det aldri mer kunne bli bra mellom Gunnar og meg.
Et godt forhold var basert på likeverd og respekt. Det var lenge siden det hadde vært likeverd mellom oss, og jeg ville ikke lenger ha tilbake en mann som ikke respekterte meg.
Jeg visste nå at det var bare én ting å gjøre hvis jeg ville ha tilbake selvrespekten — det var å underskrive separasjonspapirene. Mannen jeg hadde elsket i så mange år, skulle ikke lenger være midtpunktet i livet mitt. Mens tårene rant ned på papirene, undertegnet jeg.
Les også (+): Alle trodde jeg var en sterk alenemor, men det var langt fra sannheten
Redd og usikker
Gunnar ringte flere ganger. Han virket redd og usikker. Han hadde nok ikke regnet med at jeg ville våge å gå fra ham. Og at huset skulle selges, ble et nytt sjokk. At jeg som hadde vært så svak og føyelig, virkelig kunne finne på noe slikt…
– Vi kan vel diskutere alt en gang til, sa han i telefonen. Forholdet hans var over, fikk jeg høre. Men for meg var det for sent. Den Gunnar jeg hadde giftet meg med, eksisterte ikke lenger. Og den rollen ekteskapet hadde påtvunget meg, ville jeg ikke inn i mer.
Vi fikk god pris for huset, og for første gang i livet hadde jeg penger selv. Dette sikret fremtiden min og ga meg en ny trygghet.
Jeg begynte å se meg om etter både leilighet og jobb. Med så liten arbeidserfaring som jeg hadde, var det begrenset hva jeg kunne få, men lykken smilte til meg i form av en kjøkkenjobb ved en institusjon for vanskeligstilte ungdommer.
Årene som fulgte, var en givende periode av livet mitt. Jeg fikk nye venner, ble satt pris på som menneske, ble selvstendig og gjenvant selvfølelsen.
Etter hvert åpnet Tove og jeg en kafé for ungdom, et foretak som fort ble svært populært.
Jeg har det godt i dag. Siden skilsmissen fra Gunnar har jeg bevisst holdt avstand til menn jeg har truffet. Angsten for å oppleve sorg, svik og tap igjen har vært for stor.
Jeg er tilbake i nåtiden. Fremdeles sitter jeg her med morgenkaffen og grubler. Jeg har ikke hatt kontakt med Gunnar siden skilsmissen.
Nå er han borte for alltid. Synd at ikke han og Tove klarte å få til et godt forhold etter at vi ble skilt. Men hun greide ikke å tilgi, klarte heller ikke å forholde seg til alle farens kjærester gjennom årene.
Jeg skvetter til idet jeg hører ytterdøren smelle igjen. Tove står i kjøkkenet med tårer i øynene.
– Pappa er død. Det er en samboer som har satt inn annonsen, og hun har ikke engang tatt seg bryet med å kontakte meg, hans eneste datter!
Tove har altså heller ikke visst om farens død før hun så det i avisen. Jeg ser at hun tar det tungt, som jeg gjør. For ingen av oss har snakket ut med ham, og ingen av oss har tilgitt.
Vi må bære videre på sorgen over det som ikke ble slik vi en gang håpet og ønsket.
– Vi må tenke på de gode årene, sa jeg og ga henne en klem.
– Han var en god far for deg i oppveksten, og i mange år hadde vi også et godt ekteskap. Det er de gode minnene som vil leve videre og som en dag vil føre til at vi begge kan tilgi ham av et oppriktig hjerte.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på «De blå sidene» i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
