BREVET JEG ALDRI SENDTE
Mannen min, det er ikke din skyld, og det er ingenting du kan gjøre
Det er ikke din feil at jeg har det sånn.
Elskede, dette brevet er til deg.
Jeg vil at du skal vite at du aldri må ta på deg ansvar for at jeg sliter i livet mitt.
Ensomheten min handler ikke om hva du ikke gir meg. Fortvilelsen min handler ikke om at du gjør noe galt. Min følelse av tomhet og sorg skyldes ikke at du er en mangelfull person.
Du er det fineste mennesket jeg vet om. Da jeg valgte deg, var jeg verdens heldigste kvinne! Du er alt jeg kan drømme om, og jeg finner egentlig ikke ord for hvor inderlig glad jeg er i deg.
Den siste tiden har jeg hatt en av mine tunge perioder igjen. Det betyr at jeg nesten ikke finner gode grunner til å leve.
Jeg vet ikke hvorfor det er sånn, for sett fra utsiden har jeg så mye å være glad for. Jeg har deg, huset vårt, barna våre og familien vår. Vi lever i et land der folk har det bra.
Hva er det med meg? Allerede som barn tenkte jeg på dette, for jeg forsto at jeg ikke hadde det som «alle» andre. Plutselig kunne jeg overmannes av tristhet og ønske bare å være for meg selv.
Uten forvarsel, og med mennesker rundt meg, kunne jeg brått føle meg grenseløst ensom.
Alle som har lest dette brevet så langt, forstår at jeg har slitt med depresjoner. Det har jeg praktisk talt gjort hele livet. Når du er født som meg, handler det ikke om hva andre gjør feil, men hvilke følelser som ligger i deg.
Med deg, kjære, har jeg også hatt mange lykkelige stunder. Jeg tenker på dem når jeg er nede, som nå. Jeg sier til meg selv at jeg har mye å leve for, for du er glad i meg som jeg er.
Det som er vanskelig, er at du påtar deg ansvaret for min nedtur.
Det må du ikke, vær så snill, ikke gjør det! For når du gjør det, tenker jeg at jeg er en belastning for deg, og da blir alt egentlig bare verre.
«Hva kan jeg gjøre for deg for at du skal bli glad?», spør du.
Kjæreste, det er ingenting du kan gjøre. Jeg må bare komme meg gjennom denne perioden på min måte.
Det betyr at jeg må få lukke meg inne i meg selv og ikke snakke med eller omgås dere andre mer enn jeg klarer og orker.
Tål at jeg blir liggende under dynen og har nedrullede gardiner på soverommet. Det går over. Det har gått over hver gang, så det gjør sikkert det denne gangen også.
Jeg har på en måte lært meg å leve med nedturene. Sorgen, tomheten og ensomheten, som jeg ikke vet hvor kommer fra, er blitt en del av mitt liv. Det er tungt når alt står på som verst, men på et vis gir jeg meg hen.
Ble jeg født slik, for at det må finnes noen som kjenner på alle sorgene i verden? Det hender at jeg tenker det.
Det kjennes som om verdens håpløshet holder meg i hånden. Noen ganger rykker den hånden meg ut av balanse.
Mannen min, det er ikke din skyld, og det er ingenting du kan gjøre. Bare vær deg selv og ta vare på de skjønne barna våre. Jeg kommer meg opp igjen, som alltid.
Hilsen konen din
Trenger du noen å snakke med?
Det finnes flere hjelpetelefoner, chat-tjenester og støttegrupper der du kan dele tanker og følelser helt anonymt, og få støtte, råd og veiledning.
Mental Helse: 116 123 og Kirkens SOS: 22 40 00 40
For barn og unge:
Alarmtelefonen for barn og unge: 116 111 (og chat) og Kors på halsen (drevet av Røde Kors): 800 333 21 (chat 14-22)
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Brevet jeg aldri sendte» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
Denne saken ble første gang publisert 11/12 2022, og sist oppdatert 12/12 2022.
