leserne forteller
Jeg har vært så forferdelig ensom. Men det skal jeg gjøre noe med nå
Savnet etter min mann vil alltid være der, men jeg føler meg sikker på at det jeg nå skal gjøre vil gi meg en stor opptur.
Som barn tilbrakte jeg alle sommerferiene mine i en liten, koselig by i Danmark. Jeg var på besøk hos besteforeldrene mine, og jeg elsket å være der. Jeg hadde Hanne og Grethe, mine to kusiner, å leke med. De var alltid der samtidig med meg. Vi sov i annekset i hagen, og det var stor stas!
Jeg har veldig mange gode minner fra den tiden. Med en dansk far var den danske kulturen en naturlig del av oppveksten og min egen identitet. Etter at jeg ble voksen og besteforeldrene mine døde, fortsatte jeg å ha kontakt med Hanne og Grethe.
Jeg giftet meg tidlig med Arne, og visste allerede da jeg sto ved alteret, at han skulle overta småbruket til sine besteforeldre i nær fremtid. Det var Arnes største ønske, og det var avklart innad i familien.
Vi var enige om at Arne skulle ta seg av driften og dyrene, mens jeg skulle jobbe. Jeg var utdannet lærer og fikk jobb i nærheten. Deretter kom barna våre på løpende bånd; tre flotte sønner.
Jeg trivdes på den lille gården vår, men jeg syntes også det var deilig å komme vekk. Og da var Hanne og Grethe gode å ha. De hadde alltid en dør åpen, og enten jeg dro alene eller sammen med barna, var det alltid like koselig.
Mine sønner skikket seg bra. Én etter én dro de i militæret, før de flyttet til ulike steder i landet for å studere, og senere etablere seg og stifte familie.
Les også (+) Mamma og pappa boikottet bryllupet mitt. Så skjedde det som er enda mer absurd
Da alle hadde flyttet ut, kom stillheten.
Arne og jeg begynte på dans, og vi snakket mye om å selge gården vår og kanskje flytte til utkanten av en by. Vi nærmet oss pensjonsalderen og prøvde å tenke i nye baner.
Arne var mye sliten på den tiden, og vi reflekterte mye over hva vi kunne ha gått glipp av ved å leve som vi gjorde. Vi hadde liten omgangskrets, det var for det meste familie og slekten vår vi hadde kontakt med.
Våre sønner ønsket ikke at vi skulle flytte. For dem var barndomshjemmet viktig.
De ønsket at deres barn skulle få ha tilgang til de samme barndomsminnene som de selv hadde hatt, med dyrene, kakaoen og hjemmebakt brød.
Arne ble stadig slappere, og jeg måtte til slutt tvinge ham til legen. Da han fikk vite at han var alvorlig syk og måtte gjennom omfattende behandling, kvittet han seg med dyrene og bestemte seg for å fokusere på å bli frisk.
Han hadde stor tro på at det ville gå bra, og behandlingen så ut til å virke fint på ham. Etter et par år erklærte legene ham frisk. Men Arne var ikke den samme. Sykdommen hadde preget ham, og ført oss enda tettere sammen.
Vi valgte å bli boende på gården fordi Arne ønsket en trygg og forutsigbar tilværelse. Det han orket, var å gå tur med bikkjene våre og ellers ta det med ro.
Men så kom tilbakefallet, og det kom brått på oss begge. Vi trodde at det gikk den riktige veien da han fikk den dårlige nyheten på en rutinekontroll. Prognosene var dårlige, og fortvilelsen grep meg.
Jeg var sterk så fort jeg var i nærheten av Arne eller snakket med andre, men jeg gråt mye når jeg var for meg selv. Flere ganger kjørte jeg lange turer bare for å la tårene renne fritt. Jeg ville ikke vise Arne min egen frykt. Han trengte styrken og håpet mitt, men innerst inne visste jeg at det gikk den gale veien.
Arne sovnet inn i sengen sin en tidlig morgen. Jeg husker knapt noe av den dagen. Legen kom, og sykebilen hentet ham før våre sønner rakk å komme hjem. Alt var kaos, selv om jeg jo hadde vært
forberedt på å miste ham.
Arne hadde, uten at jeg visste det, skrevet mye i den siste perioden av livet sitt. «Ta hensyn til deg selv! Selg huset og flytt nærmere en av guttene. Få kontakt med verden der ute,» skrev han i ett av de mange brevene.
Den intense stillheten grep skikkelig tak i meg noen uker etter begravelsen. Da hadde barn, svigerbarn og barnebarn dratt tilbake til sine respektive liv andre steder. Og jeg satt der ute på gården med et stummende mørke rundt meg.
For første gang kjente jeg meg husredd. Det var så mange lyder utenfor, og jeg ble mer og mer skvetten. Jeg brukte mye tid på å ringe rundt til familien, også til Hanne og Grethe, for å ha noen å snakke med på kveldstid.
Les også (+): Hver gang det skjer, løper mannen min ut for å slippe unna
Jeg begynte å drømme om et annet liv
Den nære kontakten med mine kusiner skapte noen lengsler i meg. Tanken på å flytte til Danmark virket forlokkende. Jeg følte ikke at det var riktig å flytte etter en av mine sønner og trenge meg på livet deres.
Hanne viste entusiasme da jeg nevnte at jeg tenkte på å selge gården og flytte til mine besteforeldres by. Det var der Hanne og Grethe bodde, med noen minutters gange fra hverandre. Jeg elsket jo denne byen og koste meg stort hver gang jeg besøkte dem.
Det ble til at jeg dro dit på ferie. Meningen var at jeg skulle bli i et par uker, men uten andre forpliktelser ble jeg i fem uker, boende på Grethes gjesterom. I de ukene kjente jeg at det var her jeg ønsket å leve livet mitt videre.
Arnes død hadde gitt meg noen nye muligheter, så hvorfor skulle jeg bli sittende igjen på et nedlagt småbruk og kjenne på ensomheten da?
Mine sønner var ikke spesielt glad for at deres aldrende mor skulle flytte, og de prøvde å komme med noen alternativer. Men jeg hadde bestemt meg.
Jeg trengte den avstanden til det livet jeg hadde levd sammen med Arne, og for meg var Danmark og byen jeg hadde så mange gode minner fra, det eneste riktige.
Jeg har lært mer i løpet av de siste månedene enn jeg har gjort i hele livet mitt. Det føles i hvert fall slik, for det var mye som måtte ordnes før jeg kunne flytte. Jeg har solgt småbruket, jeg har kjøpt en leilighet i nærheten av Grethe og Hanne, og jeg står foran flyttingen som skjer om et par uker.
Jeg er spent og glad, for det jeg gjør nå, føles som det eneste riktige. Å emigrere som pensjonist etter å ha levd et stillestående liv, er for meg knyttet til mange indre drømmer og lengsler som jeg alltid har kjent på, helt fra jeg var barn.
Jeg fratar kanskje mine barnebarn noen gleder ved å besøke sin bestemor på småbruket, men jeg håper at flyttingen vil gi dem andre typer gleder når de kommer på besøk til meg i Danmark.
Jeg vet at Arne ville ha syntes jeg var modig. Han ville ha satt tommelen opp for at jeg gjør disse dramatiske livsendringene helt på egen hånd.
Jeg gleder meg til å ha Hanne og Grethe rundt meg. De har et stort nettverk, og de har også kontakt med andre i den danske slekten vår. Jeg vet at jeg har en sterk tilhørighet til både dem og byen jeg skal bo i. Bare det at jeg nå skal bo i nærheten av det stedet besteforeldrene våre hadde huset sitt, føles godt.
Savnet etter Arne vil alltid være der, men sorgen er lettere å bære etter at jeg tok den endelige avgjørelsen om å flytte. Jeg føler meg sikker på at denne flyttingen vil gi meg en stor opptur i livet mitt, og ser frem til gode opplevelser sammen med mine kjære kusiner.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
