Jeg tenkte han ville forlate sin kone om jeg ble gravid. Nå er jeg det …

Jeg er kvalm, og kjenner at kroppen min er i ulage. Men jeg har ikke fortalt til noen at jeg er gravid, ikke engang til Vidar. Jeg tror han hadde blitt sint hvis han hadde visst at jeg bærer på hans barn.

Vidar, som jeg virkelig elsker og som jeg ønsker meg mest av alt på jord, har vært elskeren min i over ett år. Han er gift, og har to små barn. Da vi møttes, var kona hans gravid med den yngste.

Det skjedde en kveld han var på utdrikningslag, og jeg var ute med noen venninner. Utpå kvelden kom vi i snakk da vi begge sto og ventet på servering i baren.

Han slang ut noen morsomme fraser som fikk meg til å le. Og da var det gjort. Jeg hadde Vidar rundt meg resten av kvelden, og han var den morsomste mannen jeg noensinne hadde møtt.

Han ble med meg hjem, men han la ikke skjul på at han var gift. Og at han skulle bli pappa. Han innrømmet at det ble lite nærhet for hans del, og at han savnet det.

Så han spilte med helt åpne kort. Det var et lite eventyr han var ute etter, ikke noe mer.

Men da han kledde på seg tidlig om morgenen, takket han for en deilig natt, og ba om telefonnummeret mitt.

– Hvis du vil møte meg igjen selv om jeg er gift og har lav moral, sa han lattermildt.

Jeg var singel, jeg hadde en travel jobb og tenkte at det passet meg fint å ha en elsker. I alle fall for en kort periode.

Men våre sporadiske møter har utviklet seg til å bli noe langt mer enn en liten romanse. Jeg ble forelsket, og jeg er fortsatt forelsket.

Alt jeg tenker på, er Vidar, og jeg kjenner stadig på sjalusien over at han har kone og barn. Jeg ønsker at han var min.

For noen måneder siden sluttet jeg med prevensjon. I mitt stille sinn hadde jeg en tanke om at det kanskje var måten å få ham på.

Ble jeg gravid, hadde jeg et stort håp om at han ville velge meg. Målet mitt var ikke å få et barn, men å få Vidar.

Da jeg fant ut at jeg virkelig var gravid, fikk jeg panikk. Plutselig hadde alle drømmene og tankene mine fått alvorlige konsekvenser, og det gikk opp for meg hva jeg hadde gjort.

Jeg hadde blitt gravid kun for å lokke Vidar ut av ekteskapet sitt, for å bli hos meg for alltid. Det var sannheten.

Men nå har det gått opp for meg at jeg ikke ønsker et barn med ham. Ikke med en mann som er utro, som bedrar sine nærmeste, og stadig lyver om jobbrelaterte møter og overtid.

Jeg ønsker ikke at han skal gå fra familien sin. Det er bare noe jeg har innbilt meg, og spunnet drømmer om fordi jeg er så full av følelser.

Jeg dro til legen, og hun ba meg om å tenke meg om. Hun gjorde meg oppmerksom på at noen opplever en abort som traumatisk. Og at jeg måtte finne ut av mitt oppriktige ønske for det livet jeg bærer på.

Jeg har erkjent for meg selv at jeg har lekt med ilden. Jeg har brent meg, jeg er gravid med en mann som ikke tilhører meg, og jeg vet at hvis han er i stand til å svikte noen, så blir det meg.

Han kommer aldri til å skilles til fordel for meg. Han vil ha begge deler, både det trygge og det spennende med meg.

Les også (+): Fem dager før bryllupet, forsvant mannen min

En egoist

Jeg har drøyd ut tiden, og ukene har gått. Jeg er ni uker på vei, og har fått time på sykehuset om to uker. Da er jeg 11 uker på vei.

Jeg er sårbar, og jeg tenker på at jeg faktisk bærer på noe som kan bli et helt menneske der inne i magen min.

Men jeg vet også at jeg ikke har noe ønske om å bli alenemor. Og at denne graviditeten ble til fordi jeg hadde et urealistisk ønske om å få Vidar fullt og helt.

I kjølvannet av at jeg er gravid, har jeg hatt tid til å tenke. Jeg har meldt avbud på avtalene med Vidar de siste ukene, og han lurer på hva som skjer.

Jeg har sagt at jeg har for mye å tenke på, jeg har løyet om at moren min er syk og krevende, og jeg har dermed klart å unngå ham.

Hadde vi møttes og jeg hadde ligget der tett inntil ham, naken og sårbar, vet jeg at jeg hadde fortalt ham det. Og det vil jeg ikke. Han stoler på meg, han tror nok ikke at jeg hadde vært i stand til å lure ham på denne måten.

Jeg har tenkt på forholdet vårt. Tenkt at jeg bruker opp tiden min på ham. Og at han har alt jeg innerst inne drømmer om.

Et stabilt forhold, et hverdagsliv med barn, familie og venner, ja, han har det jeg vil ha en gang i fremtiden. Men i stedet for å gjøre meg tilgjengelig for en potensiell partner jeg kan bygge opp en fremtid med, lar jeg Vidar få tiden min. Og følelsene mine.

Det har gått opp for meg at han aldri vil være der når jeg trenger ham, hvis jeg skulle bli syk eller noe hadde skjedd meg. Han kan ikke slippe det han har i hendene, og komme til meg etter mine behov.

Når jeg tenker på ham akkurat nå, klarer jeg å se ham som en egoist. En som er i stand til å utnytte og bedra. En som sikkert aldri kommer til å leve monogamt i ekteskapet sitt.

Fordi han elsker å flørte, han elsker å kjenne på spenningen og sitringen i kroppen. Og en elskerinne som er tilgjengelig når det passer for ham, gir ham alt han ikke får i sitt hverdagsliv.

Jeg har endret syn på ham. Og jeg kjenner at noe har stoppet opp inni meg. Tiden er inne for å gå videre, og slippe taket i det som har vært.

For det er ganske påfallende at jeg har vært trofast mot ham gjennom hele forholdet vårt. Han kommer fra og drar hjem til sin kone, mens jeg unngår alle andre menn fordi jeg har et forhold til ham.

Les også (+): Jeg visste at han var gift, men jeg forførte treneren til sønnen min

Jeg skammer meg

Jo mer jeg tenker på det, og jo mer jeg skriver om forholdet mitt med Vidar akkurat nå, går det opp for meg at jeg har vært en idiot.

En forelsket, ung kvinne, som har latt meg fange i et nett jeg ikke trenger å være i. Og tenk at jeg ville bli gravid midt oppi alt sammen.

Jeg skammer meg. Jeg er nødt til å gå videre nå. Og jeg har en tanke om at denne aborten får bli vendepunktet.

Vidar har hatt meg i sin hule hånd, og jeg har vært som en nikkedukke som har vært strålende fornøyd med å stille opp etter hans ukeplan. Han har hatt friheten til å endre planene, mens jeg har lagt livet mitt på vent for å være der når det har passet for ham.

Nå kjenner jeg at det er nok. Nå kjenner jeg at hele det ubalanserte forholdet vårt ikke gir meg noe som helst. Det er bortkastet tid og energi.

Jeg er den tapende part uansett. Og det kommer aldri til å bli noe annerledes, enten jeg hadde fått dette barnet eller ikke.

Men jeg har et valg. Jeg kan velge ham vekk. Jeg kan velge å tro at det finnes en annen mann der ute i verden. En singel mann, som vil det samme som meg, som jeg kan satse på og som er verdig min kjærlighet.

Jeg gruer meg til å ta abort. Gruer meg til å dra på sykehuset alene, og kjenne på alle følelsene som er knyttet til dette.

Jeg gruer meg også til å kutte ut Vidar fordi jeg er så redd for å kjenne på ensomheten. Men jeg vet at jeg er nødt til å gå igjennom dette for å komme meg videre.

Jeg må faktisk velge å tro at når én dør lukkes, åpnes det gjerne en ny. Til noe mye bedre.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på «De blå sidene» i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller

Jeg var så sultefôret på nærhet at jeg tok det jeg kunne få

Jeg lot ham holde på med den andre kvinnen, jeg trodde det ville gå over