Mannen min var verdens snilleste. Det var bare ett stort problem

Viggo og jeg møtte hverandre da vi var i slutten av 20-årene. Det var ingen hemmelighet at jeg i flere år hadde lengtet etter den store kjærligheten, og at jeg hadde med meg en stor kjærlighetssorg.

Mannen jeg var forlovet med og hadde planer om å gifte meg med, stakk av gårde med en annen.

Da jeg ble kjent med Viggo, falt jeg først og fremst for mildheten han utstrålte. Han var så grei og snill at jeg turte å stole på kjærlighetserklæringene hans.

Han ble med da jeg dyrket mine interesser, uten å klage, og med en slags stille interesse. Noen vil sikkert si at han var selvutslettende, men jeg så det ikke sånn.

Tålmodig type

At han var tålmodig som type, så jeg med en gang. Han kunne sitte og vente på meg i timevis mens jeg holdt på med mitt.

Fordi selvbildet mitt var ødelagt av den forrige kjæresten min, satte jeg pris på at han var slik.

Mamma sa han virket solid som fjell, og som en jeg kunne få barn med. Alle likte ham. Ingen hadde noe vondt å si om ham.

Da vi flyttet sammen, hadde Viggo studert i flere år. Men etter endt utdannelse kunne han ikke se for seg en jobb innenfor den bransjen han var utdannet til.

I stedet fikk han en helt vanlig stilling på et lager. Han trivdes med fysisk arbeid og hadde ingen store ambisjoner. Jeg tenkte at han kom til å bruke sin faglige kompetanse etter hvert, bare han fikk avstand til ting.

Jeg var giftesyk og fridde, og han sa ja. Fordi jeg hadde en leilighet, flyttet han inn hos meg.

Vi ble enige om hvordan vi skulle fordele utgiftene, og alt var fryd og gammen. Sommeren etter giftet vi oss, og mine foreldre, som var glad på mine vegne, betalte hele det storslåtte bryllupet.

Hadde det trygt

De første årene hadde vi det bra. Jeg var ikke stormende forelsket, men jeg hadde det trygt og godt. Vi fikk barn med et par års mellomrom, og han stilte opp som far på en god og kjærlig måte.

Vi hadde venner som vi var sammen med, og flere av venneparene var «hans». Til stadighet fikk jeg høre hvor heldig jeg var, som hadde en så snill og grenseløst tålmodig mann.

Jeg visste at disse egenskapene ikke var mine sterkeste sider, og leste det litt som kritikk av meg, men jeg sa ingenting.

Gradvis gikk det opp for meg at mannen min i sin snillhet også var tiltaksløs og totalt manglet økonomisk sans.

Jeg undret meg over alle regningene som til stadighet kom i hans navn, og spurte han om hva de var, men han ga meg ikke gode svar. Han sa at han hadde kontroll.

Jeg var heldig, for jeg kunne forlate huset vårt og trene til maraton, selv om jeg hadde små barn.

De hadde en pappa som mer enn gjerne satt hjemme sammen med dem. Men når jeg kom hjem, var det kaos overalt.

Da hadde barna spist kveldsmat i sofaen uten at det var ryddet opp etter dem, og Viggo satt og så på sport på TV.

Ble irritert

Til slutt ble jeg irritert på alt det som ikke skjedde, og jeg sa at han i det minste kunne ha satt tallerkener og kopper i oppvaskmaskinen. Han var enig og kranglet ikke. Ikke en eneste gang ble han sint.

Når jeg øste min frustrasjon til venninner, sa de at jeg måtte lære meg å velge kampene med omhu. De minnet meg om at jeg hadde verdens snilleste mann.

Ja, han var snill, og barna elsket ham fordi han lot dem bygge telt av spisebordet og leke med grytelokkene. Når de la seg, lot han møbler stå med store tepper over seg og puter og dyner under. Jeg kom hjem til et salig rot.

Men dette var ikke de verste tingene. Det verste var å komme over en hel skoeske full av regninger og varsler om inkasso. Jeg fikk sjokk.

Jeg hadde ikke ordnet særeie da vi giftet oss. Viggo og jeg hadde avtalt at vi skulle kjøpe et hus sammen så snart guttene våre var ferdig i barnehagen.

Det var en selvfølgelig tanke for meg at vi kjøpte bolig sammen når den tid kom. Brått forsto jeg at økonomien hans sannsynligvis var totalt skakkjørt.

I bunken fant jeg brev fra Statens lånekasse for utdanning om godkjent utsettelse på innbetaling av avdrag, pluss en rekke inkasso­varsler og avtaler om avbetalingsordninger.

En katastrofe

Jeg spurte ham hva dette var for noe. Han sa at alt var ordnet opp i, og at jeg ikke skulle bry meg med det.

Men så kom varsel om stengning av strømmen, og jeg innså at jeg måtte betale en regning vi hadde avtalt at han skulle ta. Han løftet ikke et øyenbryn da jeg ordnet opp.

Det neste halve året gikk det opp for meg at min manns økonomi var en katastrofe.

Han hadde brukt kredittkort til å betale gammel gjeld, og måtte ha nytt kredittkort for å dekke gjelden på første kredittkort, og så videre. Han hadde ingen egenkapital og ingen reserver noe sted.

Jeg sa ingenting til andre om situasjonen og forsøkte først å hjelpe mannen min med å rydde opp. Men hele tiden kom det nye ting på bordet.

Til slutt spurte jeg rasende om han ikke kunne telle. Han løftet på skuldrene og så rart på meg. Alle disse problemene gjorde at jeg til slutt mistet følelsene for ham. Jeg orket ikke være nær ham.

Halvannet år etter at jeg fant skoesken, sa jeg til mamma at jeg ville skilles fra Viggo. Hun sa at jeg ikke måtte finne på noe sånt.

Jeg hadde en snill og god mann, og jeg måtte tenke på hva jeg gjorde mot barna mine, sa hun. Heller ikke da fortalte jeg om den skakkjørte økonomien hans.

Jeg ville ikke tråkke på ham og ta fra ham verdigheten. Jeg ville at de fortsatt skulle like ham, for han var faren til barna mine.

Ba ham flytte

Bare de som har levd med en person uten kontroll på penger, vet hvor belastende det er. For meg ble det umulig å fortsette. Jeg ba ham om å flytte ut.

Reaksjonene lot ikke vente på seg. Spesielt i hans vennekrets ble jeg sett på som urimelig, kravstor og slem. Flere ganger hadde jeg lyst til å rope ut hvorfor jeg ikke holdt ut mer, men jeg klarte å holde meg.

Jeg brukte ett år på å rydde opp i utgifter han skulle ha tatt i vårt felles liv. Heldigvis hadde han anstendighet nok til å la være å gjøre krav på sin del av verdistigningen på leiligheten min.

Les også (+): – Mannen min var tvers igjennom falsk!

Flyttet hjem

Viggo flyttet hjem til foreldrene sine, sannsynligvis fordi han ikke hadde råd til noe annet. Begrunnelsen utad var at en kårbolig sto tom, og at foreldrene hans ønsket å være nær barnebarna sine.

Nå har jeg bodd i fem år alene, og hverdagen er helt OK, selv om jeg savner å ha en mann å dele tanker og opplevelser med. Viggo er fremdeles verdens snilleste og mest tålmodige mann, og han er en god far for barna våre.

På dette området har jeg ikke noe negativt å si om ham. Men jeg er glad økonomien hans ikke lenger er min bekymring. Nå vet jeg hva jeg har og hva som skal ut av penger. Jeg har ikke mareritt om namsmenn og inkassobyråer.

Økonomi var årsaken til at jeg ble skilt. Jeg klarte ikke å leve med en som levde på kreditt og ikke hadde orden på regningene.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på "Samtale i natten" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier | Erotiske Novelle