De blå sidene
Mammas sykdom var en gåte for meg som barn, og vi måtte flytte til hemmelig adresse
Like før jul fikk jeg beskjed om at mamma var svært syk og hadde mistet lysten til å kjempe videre. Ville jeg rekke frem i tide?
I dag er skilsmisser en naturlig del av hverdagen, men for 35 år siden var det nokså uvanlig. Og at faren fikk foreldreretten, var nesten utenkelig.
Mine foreldre skilte seg da jeg var fire år, men det var ingen lett beslutning for min far. Han ville ikke gi opp ekteskapet, men familielegen og psykologen mente at av hensyn til barna fantes det ingen annen utvei enn skilsmisse.
Min far måtte i tillegg kjempe mot sin egen familie og svigerfamilie, som begge var imot hans beslutning.
Min mor hadde psykiske problemer. Hun kunne være glad og flink med hjemmet og barna i perioder, men så kunne hun plutselig falle ned i en «dyp, mørk brønn». Da lå hun bare apatisk i sengen med gardinene trukket for, og uten ork til å gjøre noe som helst.
Jeg husker flere episoder hvor mine to brødre, som er ni og ti år eldre enn meg, og jeg satt og ventet utenfor en psykiatrisk klinikk hvor moren vår var blitt innlagt.
Det var vondt, men jeg husker også en følelse a trygghet og styrke, der jeg satt mellom mine brødre. De har alltid vært en støtte, og jeg er sikker på at jeg ikke hadde vært den kvinnen jeg er i dag hvis det ikke var for deres kjærlighet, omtanke og gode humør.
Da jeg var fire år, måtte jeg si om jeg ville bo hos mamma eller pappa. De rundt oss ønsket vel å få en bekreftelse på at de tok en riktig avgjørelse. Jeg husker at jeg gråt sårt og hulket frem at jeg ikke ville velge. Hvorfor kunne jeg ikke få bo sammen med begge mine foreldre?
Det ble besluttet at mine brødre og jeg skulle bo hos pappa, og etter det begynte en vanskelig tid for oss alle.
Mamma fikk etter hvert besøksforbud, og nå som jeg selv er voksen, forstår jeg at det må være den verste straffen en mor kan få.
Hun forsto ikke selv hvor syk hun var, og syntes at alle motarbeidet henne. Jeg ble nervøs og opprevet av å møte henne. Jeg hadde utviklet en nervøs astma som jeg strevde med, derfor mente legene at besøkene skulle utsettes til jeg ble litt større.
Mamma kunne ikke akseptere dette og fant egne løsninger. Hun kunne dukke opp utenfor skolen eller i skogen i nærheten av der vi bodde.
Selv om hun hadde skaut og solbriller på seg, kjente jeg henne alltid igjen og ble veldig redd.
Løsningen ble å flytte langt bort. Vi hadde alltid bodd i Sverige, men nå flyttet vi til min fars hjemsted i Norge. Vi startet et nytt liv med ukjent adresse og hemmelig telefonnummer, noe min stakkars mor må ha lidd veldig av i årene som fulgte.
Les også (+): Alle fotoalbumene våre er en løgn, og det vet dere
Endelig godtatt
Vi fant oss til rette i vårt nye hjemland. Tingene roet seg på familiefronten, og astmaen ble mye bedre. Derimot oppsto nye og uventede problemer, fremfor alt for meg.
Jeg ble mobbet på skolen. Det virker helt ufattelig at jeg skulle bli utstøtt fordi jeg kom fra Sverige! I dagens Norge lever mennesker fra andre verdens land og kulturer, og det å være svensk regnes vel knapt som å være utlending.
Jeg ble ertet for å snakke svensk, og hver dag var det flere av guttene som fulgte etter meg på veien hjem fra skolen og ropte «svenske f...» og det som verre var.
Saken ble ikke bedre av at noen hadde fått høre at min mor var sinnssyk. Nå begynte barna å rope «moren din er gal», i tillegg til de andre skjellsordene.
Heldigvis kan ting endres, og én dag skjedde det noe som hjalp godt på min situasjon. Det var populært å bryte håndbak blant barna på skolen, og vi hadde en konkurranse i klassen om hvem som var sterkest.
Jeg hadde god erfaring med dette fra mine brødre, og var dessuten vant til å slåss med dem, så jeg var ganske sterk. Det endte med at jeg til slutt vant over den mest populære gutten i klassen.
Han var utspekulert og tøff, men på ingen måte stor og sterk, så da nederlaget var en realitet, så han sin posisjon truet og endret strategi. Kan du ikke vinne over din fiende, så gå sammen med henne!
Det var nettopp det som skjedde, og etter det ble jeg respektert og fikk venner både blant jentene og guttene.
Jeg så min mor igjen da jeg fylte 12 år. Det ble et underlig møte både for henne og meg. Jeg følte ingen glede eller samhørighet med henne, bare usikkerhet og ubehag.
Etter det hadde vi jevnlig kontakt, men helst besøkte jeg henne sammen med mine brødre. Noen ganger gikk det greit, men andre ganger var det opprivende og vanskelig. Hennes psykiske problemer gjorde at hun var uforutsigbar, og vi visste aldri hva som ventet oss når vi besøkte henne.
Min far giftet seg på nytt da jeg var i midten av tenårene, og det ble et nytt nederlag for mor som aldri hadde gitt opp håpet om at han ville komme tilbake. Forholdet til pappa ble endret, og samhørigheten med ham ble sterkt redusert.
Les også (+): Jeg var på joggetur da jeg plutselig løp forbi mamma – og avslørte hennes livslange hemmelighet
Sammensveiset familie
Jeg flyttet hjemmefra og utenlands da jeg ble myndig, men har prøvd å holde kontakten med både mor og far med årlige besøk og jevnlige telefonsamtaler.
Med tiden har jeg fremfor alt lært å sette pris på mor og forstå henne bedre. Hun har ikke hatt noe lett liv og har savnet oss barn utrolig mye.
Far gjorde alt han kunne for oss i barndommen, og var en snill og dyktig far. Som han selv sa, klarte han det meste fra matlaging til å arrangere barnebursdager.
Én ting jeg savner fra begge foreldrene mine, er at de kunne ha fortalt oss om de positive tingene om hverandre og fra tiden de hadde sammen.
Det har vært vondt og vanskelig bare å høre kritikk fra begge sider, men det har vel lett for å bli slik.
Like før jul fikk jeg beskjed om at mamma var svært syk og hadde mistet lysten til å kjempe videre. Dagene gikk og mamma ble bare svakere og svakere.
Det var usikkert om jeg ville rekke frem i tide. Jeg reiste til Oslo og dro til jernbanestasjonen for å ta toget til Göteborg da min bror ringte fra sykehjemmet. Han sa at legen ikke regnet med at hun skulle klare seg gjennom de neste timene.
Det ble et kappløp med tiden. Jeg ønsket så inderlig at jeg skulle få treffe henne og si de tingene som jeg hadde båret på i så mange år.
Mamma levde da jeg kom, og selv om hun ikke kunne snakke, vet jeg at hun gjenkjente stemmen min og håndtrykket mitt. Hele natten satt min bror og jeg ved sengen og snakket med henne, klemte hånden hennes og strøk henne over håret.
Jeg sa at hun hadde vært en god mamma på sin måte, og at hun hadde gjort så godt hun kunne. Mamma hadde alltid brydd seg om oss til tross for avstand og vanskeligheter, og jeg visste at hun hadde et godt hjerte fylt av kjærlighet for oss.
Hun døde 25. desember, og den påfølgende natten satt vi søsknene på et hotellrom i Göteborg og gikk gjennom hennes personlige eiendeler.
Hun hadde spart alle brevene vi barna hadde sendt opp gjennom årene. De var sirlig oppbevart i skoesker med silkebånd rundt. Det ble en lang natt hvor vi utvekslet minner og snakket i timevis.
Neste dag reiste vi hver til vårt. Selv om vi bor spredt i forskjellige land, har vi klart å beholde den gode samhørigheten oss imellom. Vi har jevnlig kontakt og følger med på hva som skjer i hverandres liv.
Aldri så galt, at det ikke er godt for noe... I vår familie ble problemene til en styrke for meg og brødrene mine. Det har holdt oss sammen, og det tror jeg er den mest verdifulle skatt man kan eie.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på «De blå sidene» i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
