Da mamma døde, trodde vi at pappa var ensom. Så kom han med en nyhet som sjokkerte oss

Da mammaen vår døde etter et par års sykdom, var både min storesøster og jeg bekymret for hvordan det skulle gå med pappaen vår.

Våre foreldre hadde levd i et tradisjonelt parforhold, moren vår sørget for mat på bordet, vask og rengjøring, mens pappa sto for alt det praktiske. Vi satte derfor alt inn på å hjelpe ham i hverdagen.

Min far var knust over vår mors død. Etter et langt samliv, kunne han nærmest ikke huske en tid hvor hun ikke hadde vært en del av livet hans. Vi sørget også, men ble raskt enige om å besøke pappa ofte, så han ikke skulle sitte for mye alene hjemme.

Vi satte opp detaljerte oversikter, sånn at vi hadde kontroll på hvem som sørget for mat, kom på besøk eller inviterte ham hjem.

Svigersønner og barnebarn ble også involvert i det sinnrike systemet og skrev seg på visitter på samme måte som man satte opp en vaktliste.

Vi gjorde det av kjærlighet. Vi var bekymret for at han ville ende i dyp depresjon, dersom han ble overlatt for mye til seg selv.

En annen bekymring dreide seg om maten. Det hadde jo alltid vært mamma som sørget for at det sto mat på bordet. Etter hennes død var han så tappet av sorg, at han knapt nok klarte å smøre seg en brødskive, så vi sørget for at han alltid hadde ferdige retter i kjøleskapet.

Faren vår var i midten av 60-årene og frisk og rask da mamma døde, så han hadde sannsynlig mange gode år igjen, om han bare kunne finne igjen livsgnisten.

Min eldste datter hadde meldt ham inn i det lokale seniorsenteret, slik at han kunne melde seg på forskjellige arrangementer og utflukter. Hver måned gikk hun gjennom alt for å se om det var noe som kunne interessere ham, men han hadde ikke lyst til å gjøre noe uten sin kone.

Lysten til å leve

Nesten ett år etter mammas død begynte pappa likevel forsiktig å ta egne initiativ. Han inviterte barnebarna med på kino og i teateret. Han begynte å lese igjen og interesserte seg i det hele tatt mer for hva som foregikk utenfor hjemmets fire vegger.

Min søster og jeg følte at vi hadde fått faren vår tilbake. Han ville nok aldri komme over tapet av mamma, men han hadde gjenvunnet lysten til å leve.

Han ble til og med med på en dagsutflukt med seniorsenteret, hvor de skulle besøke et museum litt utenfor byen og spise sammen på restaurant etterpå.

Turen ga ham appetitt på å komme seg mer ut på egen hånd, og det gikk ikke lenge før han fortalte at han hadde meldt seg på treningstimer, som en fra utflukten hadde anbefalt ham.

Hverken søsteren min eller jeg forsto nok helt hva som foregikk, men pappa begynte å ta tilbake kontrollen over livet sitt.

Når jeg ringte søndag kveld for å avtale med ham hva han skulle i løpet av uken, begynte han å si ifra dersom det var dager som ikke passet.

– Jeg skal på kafé med dem jeg trener med, så jeg er ikke hjemme torsdag, kunne han si.

Les også (+): Jeg har aldri klart å elske sønnen min. Det er min vonde hemmelighet

Forelsket

Jeg og min søster snakket om at han var blitt en travel mann. Det ble plutselig vanskelig å planlegge familiesammenkomster, fordi han stadig gjorde om på avtalene.

Likevel opprettholdt vi planleggingen av hverdagen hans, fordi vi hadde jo kontroll på alt han foretok seg.

Da pappa en dag ringte til oss begge og ba oss stikke innom på en kopp kaffe fordi han hadde noe han ville snakke med oss om, ble vi bekymret. Følte han seg likevel ensom, selv om det utenpå virket som om han hadde det fint?

Det viste seg å være noe helt annet han ville snakke om. Han hadde møtt en kvinne som han var blitt glad i. De hadde sett en del til hverandre de siste par månedene, fortalte han og så både glad og sjenert ut.

Vi kikket begge bestyrtet på hverandre. Satt faren vår og fortalte at han hadde forelsket seg? Vi var begge målløse.

– Jeg vil gjerne at dere møter henne. For hun kommer nok til å være her en del fremover. Øynene hans strålte da han sa det.

– Men pappa, dette kan du ikke mene!, svarte jeg og bet munnen sammen.

Pappa så overrasket på meg. – Men vi vil jo bare få lov til å være sammen. Vi er blitt veldig glade i hverandre, og det håpet jeg dere ville forstå, sa han rolig og så vekselvis på meg og søsteren min.

Det ble stille i stuen. Jeg var sjokkert. Tenk at han fortalte dette! En fremmed kvinne!

Hvorfor kunne han ikke bare nøye seg med å få seg noen venner? Da søsteren min gjenvant fatningen, fikk hun sagt det jeg tenkte.

– Jeg synes du skal tenke deg veldig godt om, pappa. Hva tror du mor ville sagt? spurte hun bistert. Jeg nikket sammenbitt, mens faren vår bare sukket.

– Det er trist at dere ser slik på det. Jeg har jo ikke glemt mamma, sa han stille.

Stemningen var dårlig, og vi dro raskt. Pappa var tydelig skuffet over reaksjonen vår, mens vi var forarget over at han kastet seg ut i et nytt forhold.

Rett nok hadde mamma vært død i snart to år, men vi hadde aldri i vår villeste fantasi forestilt oss at han ville finne seg en ny kvinne.

Jeg var oppskaket da jeg kom hjem og skulle nettopp fortelle det til mannen min, da vår eldste datter kom inn døren. Jeg hadde forestilt meg at hun ville synes det var leit, men i stedet virket hun glad på sin morfars vegne.

– Jeg tenkte det nok var henne, ikke sant? sa hun med et smil. – Han har virkelig hatt julelys i øynene når han har snakket om henne.

Jeg var målløs. Tenk at min far hadde snakket med datteren min om den nye kvinnen, men ikke med meg og søsteren min, hans to voksne døtre. Mannen min smilte da jeg sa jeg ikke forsto hvorfor.

– Ja, hvorfor det mon tro, sa han bare. – Det har han ikke turt.

Les også (+): Jeg vil aldri glemme det som skjedde den natten og ryktene etterpå

En gave for far

Min søster ringte senere på kvelden. Det viste seg at hun heller ikke hadde møtt den store forståelsen på hjemmefronten. Min svoger mente til og med at vi burde skamme oss.

«Unner dere virkelig ikke deres gamle far å bli lykkelig igjen? » hadde han spurt.

Selvfølgelig gjorde vi det. Vi hadde bare aldri drømt om at det ville innebære en ny kvinne som vi skulle forholde oss til. Nå gikk det opp for oss at vi hadde vært så oppsatte på å støtte og hjelpe ham gjennom den vanskelige tiden, at vi mer eller mindre hadde styrt livet til vår far over hodet hans.

Da han begynte å gjøre oss oppmerksom på at han kunne klare seg selv, hadde vi overhørt alle signaler og bare fortsatt med å ture frem.

– Kanskje burde vi skamme oss litt, sa søsteren min stille, og vi ble enige om å dra over til ham igjen så snart som mulig.

Vi skyldte ham jo en unnskyldning. Det ville bli vanskelig for oss å skulle se ham sammen med en annen kvinne, men dette handlet jo ikke om oss.

Da jeg ringte for å spørre om vi kunne komme innom, kunne jeg nesten høre pappa smile litt i telefonen da han sa:

– Jammen, selvfølgelig. Det er jo også din besøksdag i morgen.

Det var sjeldent at jeg og min søster var hjemme hos pappa samtidig. Vi hadde delt ukens dager imellom våre familier for å unngå at han satt for mye alene.

– Dere har tatt dere så godt av meg etter at mamma døde, men nå kan dere slippe taket, jeg skal nok klare meg, sa han alvorlig.

Vår kloke far hadde ikke tenkt å la sine overbeskyttende døtre kue ham, og vi møtte senere hans nye kvinne uten dramatikk. Hun var en søt og mild kvinne, og det var ikke vanskelig å se hva han hadde falt for.

I dag har vi tatt henne til oss og er takknemlige over at pappa har fått lov til å oppleve kjærligheten igjen. Min søster og jeg fikk erfare at man ikke behøver å ha glemt sin livspartner, bare fordi man er så heldig å møte kjærligheten igjen.

For vår far var det en gave å bli forelsket igjen, og det fikk vi heldigvis ikke lov til å forpurre med vår egoistiske oppførsel.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på «De blå sidene» i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller

Pappa nektet å innse sannheten. Det ble bare verre og verre for oss barna

Jeg trodde han var trofast. Etter 20 år sa han hva som egentlig hadde skjedd