DE BLÅ SIDENE
Jeg merket en forandring hos Peter. En dag slapp han bomben
Livet fortsatte som vanlig, men noe var annerledes med mannen min etter den kvelden. Når jeg tenker tilbake, lurer jeg på hvordan jeg kunne ha vært så blind.
Da jeg møtte Peter, lå han i skilsmisse. Han og kona hadde to døtre sammen, åtte og ti år gamle. Jeg hadde litt vanskelig for å se meg selv i rollen som stemor, men da det ble alvor mellom Peter og meg, var det noe jeg ikke kunne slippe unna.
Heldigvis gikk dette bedre enn jeg hadde trodd, og jeg fikk snart et godt forhold til jentene.
Når det gjaldt Susanne, Peters ekskone, var kommunikasjonen også uten problemer. Vi ble aldri akkurat venninner, men vi samarbeidet på en vennskapelig måte om alt som hadde med barna å gjøre. Noe kontakt utover det var det aldri snakk om.
Peter og jeg snakket naturlig nok om den pågående skilsmissen hans da vi var i begynnelsen av forholdet vårt.
Og han gjorde det helt klart for meg at han hadde hastverk med å få alt på plass hva angikk bruddet. Jeg var aldri i tvil om at han var ferdig med Susanne.
– Vi holdt ut så lenge vi kunne, men til slutt ble det uutholdelig. Hvis vi ikke hadde hatt jentene, ville vi ha gått hver vår vei for lenge siden, sa han.
Da Peter og jeg hadde vært sammen i tre år, ble jeg gravid. Jeg var 35 og syntes tidspunktet var perfekt. Livet med Peter og jentene hadde på en måte gjort meg klar til å bli mor.
Peter ble også glad da jeg fortalte om den positive graviditetstesten. Han visste hvor høyt jeg ønsket meg et barn. Svangerskapet var i aller høyeste grad planlagt.
Alt gikk bra, og vi fikk en datter. Jeg elsket morsrollen og ville gjerne ha flere barn, men Peter var usikker. Han snakket stadig om hvor sliten han var - og hvordan han savnet å ha mer voksentid. Nå hadde han tre barn, og det fikk holde, mente han.
Vi tok aldri en endelig avgjørelse, men vi snakket mye frem og tilbake om det. Peter var fornøyd med de barna han hadde, men mitt ønske om et barn til ble stadig sterkere. Jeg håpet at han ville ombestemme seg etter hvert.
Siden Peter var såpass imot å få enda et barn, beskyttet vi oss. Men ikke alltid. Og da vår datter var to år, ble jeg gravid igjen. Jeg var overlykkelig.
Det føltes i hele kroppen at dette var slik det skulle være. Men Peters reaksjon var splittet. Han nevnte likevel aldri abort, og når det først var slik, var han jo glad også. Men han var ikke udelt positiv.
– Dette må faktisk bli det siste barnet, sa han. Og for å forsikre seg om den saken, steriliserte han seg.
Vi fikk nok en datter. Vennene våre ertet Peter med at han nå ville ha fire døtre å bekymre seg over når de ble store nok til å begynne å date.
Det hadde faktisk allerede begynt. Peters eldste datter var 16 og hadde en kjæreste.
Det gikk et par år. Vi slapp unna kolikk, og barna var ikke sykere enn andre, men selvsagt var det travle hverdager. Peter orket ikke å bidra så mye med dette barnet, så jeg dro det tyngste lasset.
Jeg visste at dette var noe jeg hadde ønsket mer enn ham. Så jeg syntes det var greit. Litt verre var det å kjenne på den noe spente stemningen det var blitt mellom oss.
Peter ble lett irritabel, og jeg følte ofte at han klandret meg. «Hvis vi ikke hadde fått barn igjen, kunne vi ha...» Mange slike tanker hadde han, og han sa dem høyt.
Les også (+): «Line, vi må snakke om ferien. Det blir ikke som det pleier», sa han. Så kom sannheten
Han var så fjern
Peter er ti år eldre enn meg, og samme år som vår eldste datter ble fem år, fylte han 50. Vi hadde en stor fest, og hans ekskone var invitert.
Utpå kvelden så jeg dem danse sammen, men tenkte ikke noe videre over det. Senere, når jeg tenkte tilbake, lurte jeg på hvordan jeg kunne ha vært så blind.
For det var der det startet. Den gamle gnisten våknet til liv igjen, som Peter senere kalte det. Men det skulle ta lang tid før jeg fant det ut.
Livet fortsatte som vanlig. Peters eldste datter hadde flyttet ut, og søsteren hadde mindre vei til skolen fra moren, så hun bodde nå permanent hos henne.
Hun tilbragte bare en natt eller helg hos oss nå og da. Dette ga Peter en unnskyldning for å kjøre hjem til Susanne for å treffe datteren. Jeg så ikke noe galt i det. Jeg var så vant til å se hans ekskone som jentenes mor og intet mer, så jeg lurte aldri på om det kunne være noe mer mellom dem.
Den vinteren begynte Peter å føles fjern. Han kunne være langt unna i tankene, og han tok sjelden initiativ på soverommet. Når jeg ville elske, fikk jeg ofte en følelse av at han gjorde det av plikt, ikke av lyst.
Jeg prøvde å snakke med ham for å forstå hva som skjedde. Kanskje han trengte en ferie, et avbrekk i hverdagen?
Jeg foreslo at vi skulle overlate jentene til foreldrene mine i en uke, så vi kunne ta en ferie bare vi to. Den Peter jeg kjente, min Peter, ville ha hoppet på forslaget direkte. Men jeg fikk bare et halvhjertet smil.
– Bør vi ikke vente til sommeren? Da er det mange flere reisemål å velge i hvis vi bare skal reise bort en uke.
Det var jo noe i det, men hvor var det blitt av entusiasmen hans? Hva hadde skjedd? Hadde han mistet sin interesse for meg som kvinne og kjærlighetspartner?
Tanken skremte meg. Peter hadde skilt seg en gang tidligere. Hva om han ønsket å gjøre det igjen? Jeg kunne ikke tro det. Det kunne bare ikke skje med oss. Men hva hvis?
Les også (+): Jeg visste hun var forelsket i en gift mann. Jeg fikk sjokk da jeg skjønte hvem det var
Et sjokk
– Vi må snakke sammen, sa han en dag.
Så fortalte han meg at han hadde begynt å gå i terapi noen måneder tidligere fordi han følte seg fanget og kvalt.
På 50-årsdagen hadde noe skjedd mellom ham og hans ekskone, og han hadde ikke klart å la være å begynne å se henne igjen. Nå hadde de hatt et forhold i et halvt år. Hun var klar for å gi ham og forholdet deres en ny sjanse.
Han visste ikke hva han ville. Småbarnslivet var blitt for mye for ham, og han hadde lengtet etter noe annet. Sammen med sin ekskone hadde han fått kjenne på et roligere liv, der var jo barna allerede store.
Det var nok mye det som hadde tiltrukket ham. Men nå måtte han ta en beslutning, og han hadde bestemt seg for å fortelle meg sannheten. Uansett hva han bestemte seg for, ville han at jeg skulle vite hva som skjedde.
Jeg var i sjokk. En del av meg var livredd for at han skulle ødelegge livet vårt sammen for godt, mens en annen del av meg mente at det hadde han allerede gjort. Med sin ekskone! Jeg kunne bare ikke forstå hvordan det kunne ha skjedd.
Hans familie hadde en hytte, og han flyttet ut dit. I begynnelsen visste jeg ikke hva jeg skulle gjøre. Det som skjedde, tok all energi, men jeg var også tvunget til å ta meg av jentene.
Det føltes som om alt gikk på tomgang, samtidig som raseriet vokste i meg.
Jeg kunne kjøre jentene til barnehagen, og deretter kjørte jeg ut til hytta og kjeftet Peter huden full, for så å kjøre hjem og gråte meg utmattet.
Etter noen måneder fulgte jeg med ham til terapien. Det ble frigjørende, for der fikk jeg hjelp til å håndtere alle følelsene mine.
Vi gikk dit i nesten et halvt år sammen, så flyttet Peter hjem igjen. Etter noen måneder i hytta hadde han vært sikker på at det var meg han ville leve med, men da hadde jeg ennå ikke vært villig til å ta ham tilbake.
Mye har forandret seg siden den gangen. Spesielt har vi to blitt forandret. Det er en ny dybde i forholdet vårt.
Den kom på bekostning av et knust hjerte og en knust tro på at ingenting kunne gå galt mellom oss. Men i dag føles det tross alt riktig at det er oss to. Og vi er flinke til å ta vare på kjærligheten.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på «De blå sidene» i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
