Mamma sa at pappa bare stakk. Mange år senere fant jeg sannheten i en brevbunke

I januar for ni år siden døde moren til Britt (49). Det ble datterens jobb å rydde ut av det store huset hennes. Da fant hun en godt gjemt bunke med brev – adressert til seg selv.

– Brevene var skrevet for hånd, en sirlig løkkeskrift. Nysgjerrig begynte jeg å lese, men hadde nok en slags forutanelse – som jeg overhodet ikke kan forklare. Det var som om jeg visste at de ville gi meg svar på viktige spørsmål. De jeg som barn pleide å stille – som «Hvorfor reiste pappa fra oss, hvor er han og når kommer han tilbake?»

Det søte ansiktet får et sårt drag over seg.

– Hvordan er ditt minne av at han forlot dere?

– Jeg var bare fem år. Det skjedde like etter at storesøsteren min døde av kreft. Stemningen hjemme var mørk og tung. Jeg var jo veldig liten, men kan huske at mamma overhodet ikke var tilstede for meg. Som voksen kan jeg forstå at hun først var oppslukt av at Beate var syk, og etterpå knust over å miste sin førstefødte, men også jeg slet med sorg. Jeg elsket søsteren min! Å vokse opp videre uten henne, og med en følelse av ikke lenger å ha noen andre heller, var forferdelig ensomt.

– Og din far?

– Jeg husker ham som den lune og varme. Et trygt midtpunkt midt i sykdommen og sorgen, som for et barn var vanskelig å forstå. Han ga meg kjærlighet, han var min trygghet. Den lille stunden jeg var forunt å ha ham i livet mitt.

Året etter at søsteren døde, våknet Britt en morgen til at faren var borte.

– Uten én eneste forklaring til meg, eller et farvel, hadde han flyttet ut.

Moren til Britt var de neste årene for det meste sengeliggende.

– Mamma var dypt deprimert. Jeg var som et foreldreløst barn.

Les også (+): Mannen min ble veldig opptatt av den nye naboen. Hun var singel og pen, men nå hadde jeg fått nok

Løgnen

– Fantes den noen som brydde seg, enten det var venner, familie, lærere eller barnevernet?

Hun rister først på hodet.

– Nei, jo forresten, naboen vår Ruth var en snill og god dame, men også veldig gammel. Jeg kan huske at hun ga meg brødskiver med hjemmelaget syltetøy. Hun skar av skorpen på brødet. For meg var det en etterlengtet omtenksomhet. Noen ganger fikk jeg overnatte hos henne. Det føltes tryggere, men på samme tid var jeg bekymret for mamma. Etter at Ruth hadde pakket meg inn i dynen, sto jeg opp igjen og stirret ut av vinduet, over mot vårt eget hus på den andre siden av gaten. På soverommet til mamma var som regel lyset tent. Det beroliget meg å se. Selv om hun knapt var tilstede for meg, var jeg redd for at også hun skulle bli borte.

Hun smiler plutselig, et godt minne dukker opp.

– Ruth hadde en hel pose med fargerike klesklyper av plast. De syntes jeg det var stas å leke med. Én etter én «kløp» jeg dem sammen til et langt «tog». Mer skulle ikke til for å glede.

Tankefull spør hun:

– Hvor ofte hører vi ikke hvor viktig det er å bry seg om andre, men hvor redde er vi vel ikke for å ta initiativ til det? Jeg tror ikke at folk flest våger å blande seg inn i andres liv. Trolig visste de fleste i nabolaget at min mamma var deprimert etter å ha mistet et barn, og at mannen hennes hadde forlatt familien, men det var ingen – så vidt jeg kan huske – som den gang tok kontakt for å hjelpe oss.

De bodde på Østlandet uten familie i nærheten.

– Mamma hadde sine langt nordpå, og faren min er amerikaner.

– Du har ennå ikke fortalt – hvordan forklarte moren din at han ble borte?

– Jeg vokste opp med en konstant sutring om at pappa «stakk av». Hun prentet inn i meg at han ikke brydde seg om oss. Til slutt trodde jeg på det og slutte å drømme om at han ville dukke opp. Jeg avskrev ham.

– Det mamma sa, skulle vise seg å være grov løgn.

Les også (+): Kollegaen min vet ikke at mannen hennes skal gå fra henne. Han skal flytte inn hos meg

Forklaringen

Moren var inn og ut av psykiatriske institusjoner fra Britt var 17 år.

– Hun viste aldri noen interesse for meg. Vi mer eller mindre mistet kontakten.

Britt klarte seg selv. I dag arbeider hun med å hjelpe barn som sliter under dårlige oppvekstvilkår. Selv er hun godt fornøyd med ekteskapet og er stolt mamma til to døtre i tenårene.

– Da mamma gikk bort, var jeg allerede vel etablert. Kanskje var det nettopp rett tidspunkt å finne den godt gjemte brevbunken? Det viste seg at pappa hadde skrevet til meg ukentlig i alle år. Brevene rommet en åpen invitasjon om å bo hos ham i USA. Mannen som skrev de kjærlige ordene, var den pappaen jeg husket.

– Hvorfor dro han?

– Mamma krevde at de ble skilt. Han var redd for at hun ikke ville tåle å miste enda et barn – og lot meg bli hos henne. At han ikke sa fra om det til meg, var ifølge ham for å skåne meg.

Svarene er hans side av historien. Britt skrev til avsenderadressen. Han bodde på samme sted.

– Før jeg fant brevene, hadde jeg avskrevet ham. Mammas løgn endret alt.

Med mann og barn dro hun til USA for å møte ham.

– Vi ble tatt varmt imot av en aldrende kar, som jeg umiddelbart følte et sterkt bånd til. Du verden som hjertet mitt hamret under det første møtet!

– Selvsagt undrer det meg at han ikke sjekket om jeg hadde det bra. På den annen side – i motsetning til mamma løy han aldri, og han savnet meg. Mammas løgn vil jeg aldri forstå. Når det er sagt – jeg vil ikke stille meg til doms over deres valg. Livet er krevende, og ikke alle takler det som blir gitt oss av utfordringer, sier hun.

– Min egen oppvekst har i enda større grad fått meg til å verdsette mitt eget liv, døtre og mann. Vi står hverandre svært nært. Til sommeren reiser vi tilbake til grandpa Dave i Minnesota. Å få kontakt med pappa igjen har beriket oss alle.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på «Samtale i natten» i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller

Det var besteforeldrene våre som reddet min søster og meg

Pappa har fått ny kjæreste. Jeg skammer meg