Jeg var 16 år da verden ble mørk. Jeg forsto ikke den gang at alt ville bli bra igjen

Anne (31) var tenåring da verden ble mørk. Det tok tid å forstå hvorfor.

– Jeg ble bare tom, sier hun.

– Jeg slet med å gå på skolen. Selv det å komme seg ut av huset føltes umulig. Aller helst ville jeg ligge i sengen, trekke dynen langt over hodet og stilne smerten inni meg. Kroppen min var livredd – for et eller annet, og frykten økte fordi jeg ikke visste hva.

Hun var 16 år og bodde i et stort hus med foreldrene og to, eldre halvsøsken.

– De fleste anså meg nok for å være sosial og sprudlende. I motsetning til resten av familien var jeg hverken atletisk eller musikalsk, men jeg klarte meg på skolen og hadde mange venner.

– Min beste egenskap var å fange opp hvordan andre egentlig hadde det. Kanskje fordi jeg selv slet på innsiden? Jeg har alltid likt å vise omsorg.

Derfor valgte hun som voksen å bli sykepleier.

– Hvordan reagerte familien og venner på forandringen ved deg?

– Mamma og pappa er verdens søteste, understreker hun, – men de slet med å forstå.

– «Husk at hun er tenåring, Gro», hørte jeg pappa si til mamma.

– «Ja, men det har hun jo vært i tre år – uten å reagere sånn», svarte mamma.

– Jeg husker den samtalen, fordi den skrek i hodet mitt. De prøvde å få meg ut av huset, det vil si å ta del i skolen og andre aktiviteter. For meg ble det et ulevelig mas.

Hvorfor?

Anne ble stadig mørkere til sinns.

– Der og da opplevde jeg ikke mine foreldres innsats som hjelp.

«Skjønner de ikke at jeg sliter med å leve?» tenkte jeg.

En gang skrek jeg til dem at jeg ønsket å dø. De ble sjokkerte, men anså det for å være et tenåringsopprør. Ingen fryktet at jeg ville forsøke å ta livet av meg – inntil det skjedde.

Den bunnløse fortvilelsen vokste i henne, og stort sett ble hun liggende i sengen.

– Etter hvert ble jeg selvsagt tvunget med til legen. Han fikk ikke ett ord ut av meg og sendte meg til en hastesamtale hos psykolog. Diagnosen ble angst og depresjon.

– Mamma spurte psykologen «hvorfor?». De hadde jo hatt en omgjengelig og grei datter.

Foreldrene søkte en årsak og kunne ikke finne den.

– Det var riktig at jeg overhodet ikke manglet noe, hverken oppmuntring eller oppmerksomhet. Jeg var født inn i prototypen på en drømmefamilie.

Til slutt nøstet hun opp at alt det positive ved hjemmet for henne ble en belastning.

– Sannheten er at mamma, pappa og mine eldre søsken er supermennesker, forteller hun litt spøkefullt.

– Samtlige har topp utdannelser og jobber, i fritiden er de mesterkokker og atleter, alle tangerer flere instrumenter, og i tillegg er de svært pene.

Hun ler av sin egen oppsummering.

– De er nesten er for gode til å være sanne, men de er faktisk nettopp det– både sanne og gode, understreker hun.

– Uten en gang å ha innrømmet det overfor meg selv, kjente jeg på å være «svanefamiliens» andunge. Den litt lubne jenta, som var klønete med det meste. Jeg var høyt elsket. Problemet var at jeg ikke elsket meg selv.

– Var det en form for konkurranse mellom dere?

– Nei, sier hun bestemt.

– Men jeg opplevde det slik, og hadde en svært dårlig selvfølelse. Det finnes ingen fasit på hvorfor jeg reagerte som jeg gjorde. Alt jeg vet er at det hjalp å lære og elske seg selv.

Før hun forsto det, ble hun enda mer deprimert.

– Det nytter ikke å flykte fra sine indre demoner.

Les også (+): Kristian fremsto som drømmemannen, men han var et monster

Felles trøst

Anne taklet ikke presset om å skulle tilbake på skolen eller å bli den blide datteren hun en gang hadde vært. Hun skjøv unna både søsken og venner.

– Det ble et slit å leve. Ingenting ga meg glede lenger. Derfor forsøkte jeg å ende livet. To ganger.

Det var moren som fant henne. Begge gangene.

– I dag er jeg inderlig glad for at hun fant meg i tide, men den første gangen ble jeg veldig sint på mamma. Jeg ville jo ikke leve.

– Da mamma fant meg, hulket jeg i armene hennes. Det løsnet noe inni meg, bitte litt – men nok.

Foreldrene fikk henne innlagt på psykiatrisk avdeling.

– Akkurat da hatet jeg dem for det. Jeg følte heller ikke at det hjalp noe særlig å prate med fagfolk.

Men moren inspirerte henne til å prate med andre som har overlevd selvmordsforsøk.

Anne fikk kontakt med Landsforeningen for forebygging av selvskading og selvmord (LFSS).

– For meg ble det redningen, sier hun.

– Det hjalp meg å høre at jeg ikke er alene med slike tunge tanker. Dessuten var det oppmuntrende å møte andre som hadde klart å akseptere seg selv fullt og helt.

De ga meg håp.

Les også (+): – Jeg har opplevd det verste av alt

Livsglad

I dag kjenner Anne på en yr glede over å gå ut av døren.

– Jeg lurer ikke lenger meg selv eller andre ved å late som jeg har det bra. Nå er livet stort sett langt mer enn bra – på ekte.

– De fleste av oss har også dårlige dager. Hvordan møter du dem?

– De skremmer meg ikke lenger. Jeg prøver å tenke at over skyene skinner solen. Det har jo livet vist meg, sier hun optimistisk.

– Hvor krevende er det å komme seg dit du er nå?

– Du må øve deg på å leve, jobbe med deg selv minutt for minutt – hver eneste dag. Klart det koster litt, men jeg lover deg at det absolutt er verdt innsatsen!

Anne ønsker å gi andre håp.

– Når alt føles bekmørkt, er det vanskelig å finne mening. Vit at de tunge tankene vil bli lettere. Ja, det tar tid og det er krevende, men det er gull ved enden av regnbuen, oppmuntrer hun.

– Selv ikke en pandemi skal få ta knekken på livsgleden min!

Artikkelen ble opprinnelig publisert på «Samtale i natten» i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller

Ingen voksne hjalp deg, enda de visste

Jeg lot ham holde på med den andre kvinnen, jeg trodde det ville gå over