DE BLÅ SIDENE
Jeg ville gi datteren min masse ros og god selvtillit. Men det fikk uante konsekvenser
Jeg ønsket at Sofia skulle få god selvtillit, så jeg passet på å gi henne mye ros for alt hun gjorde. Men det ble ikke som jeg trodde.
Jeg fikk nesten aldri høre at jeg var flink mens jeg vokste opp, og hvis foreldrene mine ga meg ros for noe, hørtes det aldri helt ekte ut. Da jeg selv fikk en datter, var jeg derfor veldig bevisst på at jeg skulle gi henne det jeg selv hadde savnet.
Jeg ville at hun skulle vokse opp med en sterk selvtillit, og jeg var sikker på at jeg hadde svaret på hvordan hun skulle få det. Hvis jeg bare ga henne masse kjærlighet og roste henne for hvert eneste lille fremskritt hun gjorde, da ville alt bli bra.
Noen år senere fikk Jens og jeg vårt andre barn, en sønn som vi døpte Mads.
Jens hadde hatt litt vanskelig for å få en nær kontakt med Sofia, med en gutt så det ut til å være lettere for ham. Kanskje litt av den grunn prøvde jeg å gi Sofia ekstra oppmerksomhet og ga henne mye ros for alt hun gjorde. Jeg trodde det var det beste jeg kunne gjøre for at hun skulle ha det bra.
Les også (+): Hvis jeg får en kjæreste, så må han klare seg uten sex
Flyttet fra hverandre
Sofia var 11 år da Jens og jeg flyttet fra hverandre. Da hadde forholdet hanglet i lang tid, og kjærligheten og de gode følelsene for hverandre var en saga blott.
I begynnelsen føltes det rart og nesten som et sjokk å bli singel, men etter bare noen uker begynte jeg å puste lettet ut. Jeg følte at det hadde vært et riktig valg, både for Jens og meg.
Vi hadde delt omsorg for barna, og de så ut til å takle den nye situasjonen bra. Det ga jeg dem mye ros for. I ettertid har jeg innsett hvor lite jeg egentlig forsto av hva de virkelig følte og tenkte.
Ett år etter at vi flyttet fra hverandre, traff Jens en ny kvinne, og året etter det igjen fikk jeg også en kjæreste.
Det var en inderlig kjærlighet mellom Joakim og meg, jeg hadde ikke vært så lykkelig på lenge. Jeg ble raskt sikker på at jeg ønsket at Joakim skulle bli en del av mitt og barnas liv. Året etter at jeg traff ham, flyttet Joakim inn hos oss.
Joakim og barna kom heldigvis godt overens, men til min overraskelse viste det seg at vi så litt forskjellig på det med barneoppdragelse. Joakim reagerte på min overdrevne ros til barna i tide og utide.
– Er det virkelig så sunt å gi barna ros hele tiden, uansett hva de gjør? sa han. – Hvordan kan de da føle seg stolte når de virkelig gjør noe bra?
Jeg ble såret. Det var enkelt for ham å kritisere, han hadde jo ikke hatt samme barndom som meg.
– Det gir dem styrke og selvtillit, sa jeg spisst. – Det er vel ikke noe galt i å få dem til å føle seg bra? la jeg til.
Han ga seg. For denne gangen.
Jeg syntes virkelig at Joakim var drømmemannen, selv om det bekymret meg litt at vi ikke hadde samme syn på barneoppdragelse. Jeg ble nok litt demonstrativ når det gjaldt å gi barna masse ros, som for å vise at jeg hadde rett. Men siden skulle det vise seg at jeg tok grundig feil.
Les også (+): – Godheten min mor var kjent for, gjaldt mennesker. Punktum. Og alle mennesker unntatt meg
Alt var min feil
Sofia hadde begynt å syvende klasse, og jeg kunne ikke lenger lukke øynene for at hun virket mer og mer usikker. Hun fortalte meg ikke lenger hva hun opplevde og hvordan det gikk på skolen. Hun ble rett og slett innadvendt.
Jeg tenkte at det hadde noe å gjøre med en gutt eller med venninner. Hun var jo på vei inn i tenårene, det var normalt med endringer da. Hvis det hadde vært noe alvorlig galt, ville hun helt sikkert fortalt meg om det.
En dag kom hun ekstra mutt hjem fra skolen.
– Flinke datteren min, sa jeg bare og klemte henne. – Du klarer alt du!
Jeg merket hvordan hun liksom stivnet, og jeg var overhodet ikke forberedt på det som så skjedde. Hun begynte å gråte. Det var som om noe inni henne brast. Hun hulket sårt, jeg hadde aldri sett henne slik før.
Jeg prøvde å trøste så godt jeg kunne, men det så ikke ut til å hjelpe stort.
Da hun roet seg litt, klarte jeg heldigvis å få henne til å snakke. Og jeg fikk et sjokk da jeg forsto at det var jeg som var problemet. At sårheten hennes var min feil.
Vi hadde en lang og rar, men god samtale. Og etter hvert forsto jeg at det var min stadige ros som hadde gjort henne usikker.
Hun følte at hun ikke kunne leve opp til alt det positive jeg sa om henne. Hun følte seg faktisk som en stor bløff.
I ettertid forsto jeg at Joakim hadde hatt rett. Vi har pratet ut om det, og mange ting ble klarere for meg.
Idag forstår jeg at det er bedre å oppmuntre barn til å bli kompetente og at det er bra med litt motstand, så de må gjøre en innsats. Barn har selvsagt godt av å få ros, men nå gir jeg dem det når det virkelig er en grunn til det. Og det setter barna mye større pris på.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på «De blå sidene» i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
