Brevet jeg aldri sendte
Kjære barna mine. Jeg er 70 år og har ett ønske
Tenk dere om, vær så snill.
Kjære mine voksne barn, dere som synes at en gammel mor som er 70 år ikke bør drømme om ny kjærlighet.
På fjernsynet for litt siden så jeg et intervju med en dame på min alder som hadde mistet mannen sin, akkurat som meg.
Hun var på jakt etter en mann i livet sitt. Hun sa at hun følte seg forferdelig ensom alene og at hun savnet å ha en kjæreste som kunne holde henne i hånden eller holde rundt henne.
Det var så befriende å se henne sette ord på det. Åpenbart syntes hennes barn at det var helt greit at moren var åpen om sine lengsler på TV.
Dere har «bitt meg av» når jeg har forsøkt å synliggjøre mine behov og min ensomhet. «Skaff deg en hund, mor!» sier dere.
Men en hund kan ikke erstatte et menneske som ligger ved siden av deg i sengen hver natt, som du hører pusten til og våkner opp sammen med neste morgen.
Det er en person som elsker meg jeg drømmer om å få, et tenkende vesen som kan oppleve ting sammen med meg, som jeg kan dele hverdagens små lykkestunder med.
Mitt ekteskap varte i mer enn 40 år, og det var både gode og mindre gode dager, men de siste årene deres far og jeg levde sammen var vi et samkjørt par som følte stor glede over å være sammen.
Selv om vi hadde levd sammen lenge, var vi gode mot hverandre. Jeg ga ham klemmer, og han tok hånden min når vi gikk tur. Han laget kaffe til meg hver morgen, og jeg serverte ham den middagen han ønsket seg.
Å gi og få var vårt samliv, og jeg savner det livet så fryktelig.
Det er gått en tid siden far døde, og jeg har innsett at jeg ikke kommer til å venne meg til et liv alene. Det er som om det ikke lenger er vits i å holde huset rent og pent, bake kake og lage gode måltider, for det er ingen å stelle for.
Utallige ganger har jeg gjort flid i å lage meg en ekstra god middag, men når jeg skal spise, smaker det ikke godt. Å være to som spiser sammen gir magi til mat, det vet jeg nå.
Jeg er blitt tynn, og dere sier at jeg må spise mer, men samtidig kaller dere tankene mine for tullete.
Dere sier at dere ønsker meg alt godt og at dere er glad i meg, men gjør det også klart at dere ikke vil snakke med meg hvis jeg får meg en kjæreste. Hva slags kjærlighet er det?
I det siste har jeg stilt meg selv det store spørsmålet: Skal voksne barn få lov til å bestemme over mitt liv?
Dere sier at det ville ha vært et svik mot far om jeg erstattet ham med en annen, og dere mener at jeg er altfor gammel til å lete etter ny kjærlighet.
Dere fnyser av meg når jeg bringer det på bane og svarer i forakt, som om jeg ikke er verdt å elske. Faktisk er det sårende. For inni meg er jeg fremdeles en ung jente som drømmer om kjærlighet.
Det jeg prøver å si, er at jeg håper at dere kan la meg få være meg og leve mitt liv. Vær så snill, unn meg å ha det godt. Kanskje har jeg 10–20 år igjen av livet mitt. Det kan bli gode år, om jeg finner en hjertevenn som trenger meg like mye som jeg trenger ham.
Akkurat nå føler jeg meg forferdelig ensom og alene. Jeg våkner og føler tomhet og går inn i hver dag med en slags sorg.
Tenk dere om, vær så snill. Jeg trenger deres støtte.
Kjærlig hilsen mamma
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Brevet jeg aldri sendte» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
