Leserne forteller
Jeg overså faresignalene hos Øystein. Nå er jeg 43 år og uten mann og barn
Jeg stolte på ham, men ser nå at jeg har vært dumsnill. Nå har jeg mistet alt.
Øystein og jeg var kolleger. Jeg følte meg tiltrukket av ham og ble snart forelsket, men Øystein var ingen lettvint flørt. Han var lykkelig gift og overhodet ikke interessert i andre kvinner enn Hege.
Men han var alltid blid og hyggelig, og jeg syntes Øystein var den flotteste mann på denne jord.
Etter at vi hadde jobbet sammen i nesten to år, ventet Øystein og Hege sitt første barn. Jeg husker hvor gutteaktig og glad han var den gangen han betrodde oss på kontoret at det ikke bare ble ett barn, men to.
– Vi skal ha tvillinger, en dobbel glede, sa han og smilte over hele fjeset.
Fødselen satte i gang nesten to måneder for tidlig, og det oppsto komplikasjoner. Hege døde under fødselen, og det var også i flere uker fare for den ene tvillingjentas liv, men heldigvis ble hun frisk.
Øystein ble sykmeldt og var naturligvis helt knust. Jeg hadde svært vondt av ham og hadde så lyst til å bidra med noe.
To måneder etter den tragiske hendelsen ringte jeg til ham, men han hørtes så nedbrutt ut at jeg gjorde samtalen kort.
Etter ytterligere noen uker reiste jeg hjem til ham etter jobb. Han var blitt veldig tynn og så ustelt ut. Søsteren hans var på besøk. Det var hun som lukket opp og slapp meg inn.
Hun hadde hjulpet Øystein daglig med hus og barn i denne perioden og var svært takknemlig for at jeg også ville ta i et tak.
Øystein virket fremdeles så fortvilet og utenfor at han reagerte mer eller mindre apatisk på tilbudet mitt. Han bare mumlet takk og stirret fjernt og trist ut av vinduet.
Hans søster, Eva, og jeg byttet på å gjøre innkjøp, vaske klær og ta oss av tvillingene. På dagtid fikk Øystein hjelp av en kommunalt ansatt helsesøster fire timer per dag.
Heges mor stilte også opp, men hun bodde langt unna og var fortsatt tydelig preget av tapet av datteren.
Sakte, men sikkert begynte Øystein å komme tilbake til livet, og en dag sa han at han virkelig satte pris på hva jeg gjorde for ham og jentene. Ordene varmet og ga meg lyst til å gjøre enda mer.
Svaret hans skuffet meg
Tiden gikk, og jeg ble veldig glad i Emma og Caroline, som jentene het. Jeg var jo den eneste mammaen de kjente til.
Etter vel to år spurte Øystein om jeg ville flytte inn til ham og jentene.
Vi hadde i løpet av denne tiden utviklet et varmt og nært forhold. Jeg hadde jo vært forelsket i ham så lenge vi hadde kjent hverandre, og nå hadde også han fått varme følelser for meg.
Han var ikke forelsket, men sa selv at han var blitt oppriktig glad i meg.
Øystein hadde begynt å jobbe igjen, og jeg sa opp jobben fordi bedriften hadde en regel om at ektepar og samboere ikke skulle være ansatt i samme bedrift. Jeg ble derfor hjemmeværende, noe jeg trivdes med.
Jeg hverken forventet eller håpet at han skulle glemme Hege, og jeg følte aldri noen sjalusi når han nevnte henne.
Jeg syntes det var helt naturlig at bilder av Hege sto fremme. Jeg mente også det var viktig for jentene å få vite om mammaen sin.
Vi hadde nå levd sammen i åtte år, og jeg hadde vært en del av ungenes liv siden de ble født 11 år tidligere.
Jeg syntes vi hadde det fint sammen, trygt og stabilt, men jeg var smertelig klar over at den store lidenskapen manglet – fra Øysteins side.
Det kunne jeg ikke unngå å merke. Men jeg trodde likevel han var fornøyd med forholdet vårt. Riktignok hadde jeg hintet om ekteskap flere ganger, men nei da, noe frieri kom aldri.
– Jeg har vært gift én gang, det får holde, var svaret han alltid ga.
Noen flere barn var det aldri snakk om, selv om jeg gjerne kunne tenke meg ett til. De fleste kvinner ønsker vel å oppleve få sitt eget lille barn lagt i armene.
Les også (+): Vi flyttet sammen etter et år. Det tok ikke lang tid før jeg begynte å ane uråd
Sjokkbeskjeden
Nå hadde jeg passert 40 og innså at muligheten til å få et barn med Øystein ble mindre og mindre sannsynlig.
Da jentene begynte i sjette klasse, skulle Øystein til USA i fire uker i forbindelse med jobben. Det var flere kolleger som skulle reise sammen, hadde han sagt.
Vanligvis når han var på slike reiser, pleide han å ringe titt og ofte for å sjekke at alt var bra hjemme.
Denne gang ringte han da han hadde kommet frem, deretter hørte jeg ikke fra ham på et par dager.
Jeg tenkte det skyldtes tidsforskjellen og at han var så opptatt, så jeg bekymret meg ikke. Men da det hadde gikk en dag til, ringte jeg ham på mobilen, men den gikk rett i svarer.
Til slutt ringte han tilbake. Jeg fornemmet at noe var galt, men kunne ikke sette fingeren på hva det kunne være.
At det kunne være en annen kvinne inne i bildet, var overhodet ikke i mine tanker. Men det var altså tilfellet. Da han kom hjem, oppførte han seg merkelig.
Han var fjern, og jeg klarte ikke å få øyekontakt med ham. Han viste stor gjensynsglede overfor jentene, men var kjølig overfor meg. Han hadde kjøpt med seg flotte gaver til jentene, men ikke en eneste liten ting til meg.
Han sa nesten ingen ting, fortalte ikke noe fra reisen og viste meg ingen oppmerksomhet. Jeg holdt ikke ut og spurte hva som var galt.
– Jeg er forelsket – for første gang etter at Hege døde, sa han rett ut, uten omtanke for mine følelser.
Så kom alt. Han hadde møtt denne kvinnen for et par måneder siden. Hun var konsulent og innleid av firmaet for å hjelpe Øystein med lanseringen i USA.
Hun skulle være med på den fire uker lange reisen som hans rådgiver.
– Jeg likte henne veldig godt og følte meg tiltrukket av henne før vi reiste, og under oppholdet i USA slo forelskelsen mellom oss ut i full blomst, sa Øystein med et drømmende uttrykk i øynene.
Jeg kjempet med gråten og følte meg som en dårlig erstatning han hadde hatt i alle disse årene – mens han ventet på at drømmekvinnen skulle dukke opp.
Ekstra salt i såret var det å høre at han aldri, siden Hege døde, hadde vært så forelsket som nå. Jeg ble kvalm og svimmel og måtte løpe ut på badet. Jeg ble rett og slett fysisk syk.
Les også (+): Han skulle forlate sin kone og komme til meg den kvelden. Så her satt jeg og ventet spent
Jeg var naiv
Etterpå var det bare å samle seg, ta seg sammen og avvente hva han hadde tenkt å gjøre. Og finne ut hva jeg måtte gjøre.
Jeg klamret meg til håpet om at dette var noe som ville gå over etter kort tid. Men der tok jeg grundig feil.
Jeg måtte flytte ut, og den nye kvinnen flyttet inn. Det virket som om han ikke kunne få meg fort nok på dør. Jeg følte meg så liten, så brukt og så uendelig såret. Det var ubeskrivelig vondt. Jeg var handlingslammet, deprimert og ute av stand til å kjempe for det som burde vært mine rettigheter. Jeg stilte ikke krav i det hele tatt.
Mest av alt savnet jeg jentene, som jeg overhodet ikke hadde noen lovlig rett til å treffe.
Jeg leide en rimelig toromsleilighet. Riktignok fikk jeg etter hvert treffe jentene i ny og ne, men for meg var det ikke nok.
Jeg hadde levd sammen med dem daglig siden de var små, og nå ble jeg avspist med samvær en helg eller to i måneden. Alt etter som det passet for Øystein og hans nye kvinne.
Det gikk ikke mer enn seks måneder før det ble bryllup. Det hadde jeg drømt om i mange år, hadde til og med foreslått det selv flere ganger.
Men Øystein hadde feid bort mine forsiktige frierier med at han hadde vært gift én gang, det var nok.
Nå forsto jeg at denne frasen bare hadde vært for å dekke over hans manglende følelser for meg. Visst hadde mannen lyst til å gifte seg igjen med en han elsket, men absolutt ikke med meg.
Jeg innser nå hvor naiv jeg har vært. Jeg har bare meg selv å takke for hvordan jeg har det, men jeg synes det er en høy pris å betale for min dumsnillhet.
Det er jo faktisk det jeg har vært. Hadde jeg krevd litt mer, kunne jeg i hvert fall ha sikret retten til å treffe tvillingene. De er glad i meg og savner meg, det sier de hver gang vi ses.
Nå er jeg 43 år og er uten mann og barn. Jeg ga opp karriere og fast inntekt for Øystein og barnas skyld. Jeg er uten samboerkontrakt, pensjonspoeng og helt på startstreken når det gjelder økonomi.
Jeg håper at min historie kan være til ettertanke for andre kvinner og menn som er like godtroende som jeg var. Husk, man vet ikke hva morgendagen vil bringe.
