«Mamma, du trenger ikke å ringe meg hver dag», sa min datter, men jeg klarte ikke å la være

Helt siden jeg ble mor har jeg følt veldig sterkt på vegne av barnet mitt. Hvis hun hadde det leit, hadde jeg også det vondt. Hvis hun var sint, var jeg på vegne av henne også det.

Hvis hun følte seg dårlig eller urettferdig behandlet, har det også vært min følelse at det var situasjonen.

Jeg tipper at mange hønemødre vil kjenne seg igjen når jeg deler historien min, for vi bærer med oss ekstremt sterke følelser og beskyttelsesinstinkter overfor barna våre. Jeg vet i dag at det ikke alltid er like bra.

«Du er voksen, men jeg slutter aldri å være moren din og derfor bekymrer jeg meg», pleide jeg å si til Andrea.

Da hun flyttet hjemmefra, klarte jeg knapt å sove fordi jeg ikke lenger til enhver tid visste hvor hun var eller hva hun drev med. Var hun litt kort, fikk jeg det for meg at hun hadde det vanskelig, og jeg ble urolig.

Alltid, uansett, føltes det som min smerte hvis jeg forsto at datteren min slet. Jeg var sår og lei meg på hennes vegne mer enn på egne vegne, hvis jeg skal være ærlig.

I ettertid har jeg fått vite av gode venninner at de mente at jeg overbeskyttet og tilla barnet mitt følelser hun kanskje ikke engang hadde.

Historien min handler egentlig om da jenta mi ble gravid. Hun var i sitt siste studieår og hadde hatt en kjæreste i noen måneder, bare.

«Er det ikke litt forhastet å få barn sammen så tidlig i forholdet?» spurte jeg.

Hun sa at det ikke var planlagt, men at det var slik det var, og at hun aktet å beholde barnet, selv om kjæresten tvilte på om det var riktig.

Umiddelbart fikk jeg den urolige følelsen, som et slags varsel om at noe kom til å gå dårlig, men jeg tok meg sammen og sa at jeg gledet meg til å bli bestemor.

Med det satset jeg også beinhardt på at det unge paret sammen tok ansvaret og at de fikk det fint sammen.

Det var jo det venninnene mine sa: «Dette ordner seg.»

Les også (+) Han løy for meg i fire år. Sannheten gjorde meg kvalm og redd

Jeg lyttet ikke

De første månedene så jeg at Andrea strålte. Hun ville bli ferdig utdannet som førskolelærer samme år og elsket barn.

Hun så glad og sunn ut. Fordi det var sånn, tillot jeg meg også å glede meg.

I ledige stunder kjøpte jeg inn utstyr til barnet. Praktisk talt hver kveld ringte jeg datteren min for å få bekreftet at hun hadde det bra.

«Mamma, du trenger ikke å ringe meg hver dag», sa hun, men jeg måtte, klarte ikke å la være.

Det kjentes som om mine egne følelser som gravid, da jeg ventet henne, fylte kroppen min, og jeg visste hvor tungt det var.

Så skjedde det som full­stendig overbeviste meg om hvor forferdelig hun hadde det. Kjæresten hadde sagt at det ikke føltes riktig å fortsette å være kjærester.

De var for forskjellige. Han sa riktignok at han ville følge opp som far, men ønsket ikke å være i familieprosjektet.

«Det er forferdelig, stakkars deg, jenta mi, jeg kommer», sa jeg.

I løpet av noen timer var jeg på vei til storbyen for å støtte en sønderknust og forlatt datter.

Når jeg ser tilbake, ser jeg at jeg gråt mer enn henne, at jeg var mer hysterisk enn
henne, mer opprørt enn henne.

«Hvordan kunne han være så ufølsom?» sa jeg, og tårene rant.

Jeg må være så ærlig å si at hun forsøkte å forklare meg at han ikke var ond eller kald, hun forsto hvorfor han gikk, men jeg lyttet ikke.

«Stakkars deg»

I ukene før fødselen var det krig i min kropp. Jeg virkelig følte hvor tungt og ensomt det var for min kjæreste datter å stå alene i det som skulle komme. Jeg var sint på barnefaren. En gang ringte jeg ham og sa hva jeg tenkte.

Han forsøkte ikke engang å forsvare seg, tok imot. Kort tid etterpå ringte min datter meg og sa: «Mamma, dette var ikke nødvendig!» Da sa jeg: «Jo, det var det, jeg vet hva du føler, og det er min oppgave å gjøre det som er best for deg.»

Jeg lyttet ikke, og jeg så ikke. I denne perioden var jeg låst i min egen forestilling og mine egne, oppjagede følelser. Det er absurd å tenke på nå.

Andrea ble mor, og jeg syntes babyjenta var fantastisk, men tenkte mest på hvor trist alt var for den nybakte mammaen. De andre mødrene, som nettopp hadde født, hadde en mann ved sin side.

Faren til hennes barn var riktignok til stede under fødselen, men han løp ikke rundt og vartet min datter opp, slik andre kjærester gjorde. Han gjorde et pliktløp.

Da jeg kommenterte dette til Andrea, sa hun at hun ikke kunne forvente mer. «Det var jeg som insisterte på å bære barnet frem, han var ikke klar for det», sa hun.

Jeg syntes det var frekt «ikke å være klar for et barn han hadde laget», og jeg følte sorg for hva min datter ikke fikk og hadde.

Sorgen og fortvilelsen tok fra meg nattesøvnen. Jeg bare visste at hun innerst inne hadde det grusomt trist.

Gang på gang forsøkte hun å si at hun hadde det fint og koste seg som mamma, men jeg så at hun var blek og sliten og trodde ikke på henne.

Når hun var på besøk og jeg holdt barnebarnet mitt i armene, hørte jeg meg selv si: «Stakkars deg, lille jente, mormor skal passe på deg.»

«Mamma, det er ikke synd på henne», irettesatte Andrea, men jeg tok det ikke til meg.

Les også (+): Jeg visste at han var gift, men jeg forførte treneren til sønnen min

Jeg har lært

Da datteren min etter hvert trakk seg unna meg, var jeg sikker på at det var fordi hun var deprimert, og jeg ble enda mer oppsøkende. For hver gang hun ikke tok telefonen, ble jeg mer oppsatt på å få tak i henne. En gang kjørte jeg til henne, nærmest livredd for at hun var alvorlig psykisk syk.

Hun sa at jeg ikke måtte komme på den måten, og også det leste jeg som et signal om at noe var veldig galt. At hun ville skåne meg for sin sorg var innlysende.

Hva skulle man ha gjort uten gode venninner. Jeg har en venninne som kan være ubarmhjertig ærlig. Hun møtte Andrea på gaten i hoved­staden, trillende på en vogn, smilende, sammen med to venninner.

Det hun så, var noe helt annet enn jeg hadde fortalt henne. De to hadde snakket sammen, også om meg og min overbeskyttende væremåte.

«Vær forsiktig med å tillegge henne en sorg hun ikke har. Den Andrea jeg så, er lykkelig. Slik hun ser det, er du den ulykkelige av dere, og det er en belastning for henne», fikk jeg beskjed om.

Det var voldsomt tøft å høre henne snakke.

«Jeg kjenner henne, og det gjør ikke du», argumenterte jeg i begynn­elsen.

Hun sa at jeg kanskje ikke kjente datteren min så godt som jeg trodde, at Andrea kanskje var mye sterkere og robust enn jeg noen gang hadde vært.

«Kanskje er hun lik sin far, og ikke deg, hun har definitivt ikke dine følelser», oppsummerte hun.

Et ord ble presentert den kvelden. Projisering. I psykologien defineres det som overføring av egne ubehagelige tanker og hendelser til andre personer, gjerne til dem som står en nær.

Å se meg selv var på ingen måte lett, men jeg måtte ta innover meg at datteren min hadde delt sin frustrasjon over meg med min gode venninne.

Samtidig som det føltes som et svik, var det noe jeg måtte møte.

Det har gått noen år nå, og fremdeles er jeg en beskyttende mor, men jeg har lært meg å stole på at Andrea klarer seg. Jeg har innsett at mine følelser ikke er hennes, at jeg ikke alltid vet hva hun tenker og føler.

Når jeg sitter her og skriver, føler jeg først og fremst takknemlighet fordi hun kom til verden som en sterkere og mer selvstendig person enn meg, mer løsningsorientert, ikke så styrt av følelser.

Hun og faren til barnet har et godt samarbeid som foreldre og er gode venner. Hun har aldri klandret ham, og det skal ikke jeg, heller. Kort sagt, jeg har lært. Hun er sin egen person – hun er ikke meg.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller

Jeg har jobb og to små barn. Mammas krav til meg er helt hårreisende

– Mamma var glad i meg, men hun gjorde en stor feil. Og den har gått i arv