LEserne forteller
Jeg har jobb og to små barn. Mammas krav til meg er helt hårreisende
Moren min vil ikke komme på besøk til oss før jeg gjør som hun sier.
I går var jeg sammen med venninnene mine. Vi snakket om løst og fast, og den ene kunne fortelle at foreldrene hennes skulle ta med hennes to barn til Syden.
– Så hyggelig, sa jeg og mente det, samtidig kjente jeg et lite stikk i hjertet. Jeg tenkte på mine egne barn, en sønn på fem år og datter på tre. De kjenner knapt foreldrene mine, til tross for at vi bor i samme by.
Jeg innrømmer det – jeg er misunnelig på venninnene mine som har et godt forhold til mødrene sine. For mor og jeg har minimal kontakt, og jeg tror hun trives med å ha det slik.
På den måten har hun kontroll over hjemmet sitt. Hun slipper å ha meg og familien min på besøk, og hun kan la være å besøke oss.
Mamma har sagt like ut at hun ikke orker å ha noe særlig med oss å gjøre, fordi jeg har det så uryddig og lar barna «rote og grise» som de vil.
Hun føler direkte avsky for mine holdninger til noe så viktig som å ha et plettfritt hjem, innrømmer hun.
Titt og ofte har hun jamret seg over hvordan jeg, hennes datter, har kunnet bli en sjuske som lar brødsmuler ligge på bordet, har sand og småstein i gangen, lar leker flyte i alle rom og lar ungene ta med lekekamerater hjem.
Og faren min? Han har alltid latt mamma styre, kjefte og snakke som hun vil. Han tusler rundt i bakgrunnen og sier knapt et ord.
Jeg har aldri følt at jeg har kjent ham. Han bare er der som et vedheng til mamma.
Les også (+): Jeg orket ikke mer og valgte å skilles fra mannen min. Da jeg en dag gikk forbi huset hans, ble jeg rystet
Støv på hjernen
Allerede som jentunge skjønte jeg at det var noe spesielt med mamma. For når jeg var hjemme hos andre barn, oppdaget jeg at folk tok seg tid til å ha det hyggelig.
Mødrene bakte boller, var blide, pratet med oss barna og ga oss oppmerksomhet. Det merkeligste og fineste av alt var at disse mødrene ikke brydde seg det minste om at det var litt rotete rundt dem.
Hjemme hos oss var det hverken rom for å ha besøk eller å utfolde seg i lek. Mamma var som besatt av vasking og rydding.
Barn representerte bare uro og rot for henne. Pappa hadde en forholdsvis høy stilling og var mer på kontoret enn han var hjemme.
Fordi han tjente godt, kunne mamma gjøre det hun likte aller best – være husmor på heltid. Og husmorrollen var for henne å sørge for at hjemmet vårt var skinnende blankt, velstelt og vakkert.
Jeg kan aldri huske at vi hadde det noe hyggelig hjemme da jeg vokste opp. Det eneste mamma snakket med meg om, var rengjøring og hvor viktig det var at alt skulle være strøkent til enhver tid. Rommet mitt bar aldri preg av at jeg bodde der.
For selv om jeg hadde dukker og leker, skulle de bare være fremme under lek og ryddes inn i skuffer og skap etterpå. Derfor elsket jeg å være hos andre barn, hvor jeg fikk utfolde meg uten å få skjenn.
Jeg hadde to venninner jeg var mye sammen med, de samme to som jeg var ute sammen med her om dagen. De bodde like i nærheten, og vi holdt sammen gjennom barne- og ungdomsårene.
De er mine bestevenner den dag i dag. Det er disse jentene og vennskapet med dem som reddet meg fra å bli som min egen mor. Vennene mine oppdaget nemlig fort hvor utrivelig det var å være i nærheten av mamma.
Som den gangen en av venninnene mine sto utenfor og ventet på meg mens jeg spiste middag. Plutselig ringte hun på dørklokken og sa at hun måtte tisse. Jeg glemmer aldri mammas panikkslagne ansiktsuttrykk.
Hun løp inn i boden og hentet en haug med aviser som hun la på gulvet inn til toalettet. Der kunne venninnen min gå. Episoden gjorde meg veldig flau den gangen, men i ettertid har vi ledd mye av den. Det har vært mange andre episoder også.
Under hele oppveksten fikk jeg for eksempel aldri sitte rett på sofaen. Jeg satt på pledd. Alle gjester, de få som kom til oss, måtte også sitte på pledd.
Hun voktet gjestene med argusøyne. Tenk hvis noen var borti gardinene eller skrukket til putene i sofaen!
Det var helt umulig å slappe av i hjemmet vårt. Jo mer jeg var på besøk hos andre, desto verre ble det for meg å trives hjemme hos mine egne foreldre.
Hos alle andre var det litt rot. Det var travle foreldre som verdsatte hverandre, fremfor å fly rundt med støvsuger og støvklut. Jeg så faktisk min første lodott hjemme hos en venninne. Slikt rakk aldri å komme i vårt hus.
Jeg kunne sikkert fylt en bok med historier om mammas rengjøringsvanvidd. I voksen alder ser jeg alt i et videre perspektiv, og jeg tror bestemt mamma må lide av en eller annen tvangsnevrose eller fobi.
– Hvorfor hadde vi aldri stekt fisk til middag i mine barneår? spurte jeg henne en gang.
– Stekt fisk blir det så mye søl av. Den sterke stekelukten ville satt seg i gardinene og bredt seg over hele huset, sa mamma. Hvilke normale mennesker tenker sånn?
Det endte med at jeg dro som utvekslingsstudent til England etter det første året på gymnaset. Og jeg kom aldri mer til å bo i barndomshjemmet mitt.
Bare tanken gjorde meg kvalm. Mamma la aldri skjul på at det var helt greit for henne at jeg flyttet på hybel såpass tidlig.
Da slapp hun å engste seg for at jeg skulle skape uorden. Hun kunne ha full kontroll over at huset til enhver tid var skinnende rent og ryddig.
Mamma orket nesten ikke å besøke meg på hybelen. Hun syntes jeg hadde det for uryddig.
Les også (+) Han løy for meg i fire år. Sannheten gjorde meg kvalm og redd
Jeg har akseptert det
Da jeg møtte mannen i mitt liv, nølte jeg lenge med å ta ham med hjem til foreldrene mine. Men mamma maste og ville møte sin kommende svigersønn, og han ønsket å treffe moren og faren min.
Så etter noen måneder ble vi enige om at vi skulle spise middag hos mine foreldre en søndag.
Da han kom inn i entreen, sto mamma med kluten i hånden, klar til å fjerne det som fjernes kunne.
Jeg så kjæresten min smile for seg selv da han hengte fra seg jakken og mamma hadde tatt skoene hans og puttet dem i en pappeske hun hadde stående i garderobeskapet.
Pleddet var på plass i sofaen, og det var dobbelt lag med duker på bordet slik at det ikke skulle bli merker i bordplaten.
Hele besøket ble pinlig og trykkende. Mamma, som ikke hadde så mye annet å snakke om enn rengjøring, kunne fortelle at hun hadde vært på gråten da hun for noen dager siden hadde vært så uheldig å få noen stearindrypp i sofaen.
Pappa var som vanlig fjern og fåmælt. Han gjorde ingenting for å konversere sin fremtidige svigersønn, forsøkte overhodet ikke å bli kjent med ham.
Etter dette besøket forsto jeg at han ikke var så veldig begeistret for foreldrene mine. Men forholdet mellom oss utviklet seg likevel til noe seriøst og fint.
Vi reiste utenlands og giftet oss, og jeg fikk god kontakt med foreldrene hans. Hjemme hos dem var det raushet, gjestfrihet og varme.
Vi hadde sporadisk kontakt med mor og far helt til vårt første barn ble født. Da jeg så vemmelsen mamma viste ved lukten og synet av barnegulp, kjente jeg at grensen var nådd.
Jeg kunne levende forestille meg hvordan hun hadde følt det da jeg, hennes eneste barn, var baby. Vemmelse!
Jo større sønnen vår ble, desto mer uryddig ble det hjemme hos oss.
Vi jobbet begge to og den fritiden vi hadde, brukte vi sammen. Jeg var livredd for å bli som moren min, derfor vasket og ryddet jeg bare én ettermiddag i uken.
Da jeg ble gravid igjen, ble det enda mindre tid til å rydde. Men vi har det bra. Barna mine skal få lov til å være barn, ha frihet til å søle, kline, leke, finne ut, fantasere. Om vi har det rotete, er det trivelig hos oss. Det synes også nabolagets unger, som vi stadig har besøk av.
Jeg vet at mamma ikke orker å komme hit, like lite som jeg orker å ha henne her. Likevel sliter jeg med såre følelser og savn.
Føler meg på mange måter foreldreløs. Ungene har knapt satt sine ben hjemme hos mormor og morfar. De er som fremmede når de først treffes.
Jeg har vel akseptert at jeg aldri kommer til å bli skikkelig kjent med eller forstå moren min. Det positive i alt det såre er at jeg har klart å beholde egenviljen.
Mammas støvtyranni har ikke klart å ta knekken på meg. Men savnet og sorgen etter den mammaen jeg aldri fikk, vil jeg nok alltid bære med meg.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
