LESERNE FORTELLER
Pappa var utro og forlot oss. Det gjorde mamma til et monster
Min mamma var snill og god, men det tok slutt da våre foreldre skilte seg, mot hennes vilje.
Min mor er gammel nå, og bor på sykehjem. Hun er mild og snill, er opptatt av barna mine og sier at jeg ikke må være for streng mot dem. Når hun sier det, kommer de dårlige minnene.
Frem til jeg var 5-6 år, hadde jeg en helt vanlig mamma. Hun var som mødre flest; snill, maste litt, kjeftet litt og angret litt. Selv om foreldrene mine kranglet og var uenige, minnes jeg mine første leveår som helt ok. En ting var sikkert, og det var at jeg elsket moren min.
Så var pappa utro, han ble sammen med den andre kvinnen og de flyttet fra vår hjemby til landet elskerinnen kom fra. Mamma ble alene om ansvaret for meg og de små søsknene mine.
Som over natten endret hun personlighet.
Pappa hadde reist i all hast, uten å ordne opp noe hjemme, han bare reiste fra hus, regninger, kone og barn. Det taklet ikke mamma, og hun føk opp for den minste lille ting og igangsatte store, og for oss, dramatiske straffereaksjoner.
Det var som om hun straffet oss barna for det pappa hadde gjort. Det ble verre og verre.
Hvis jeg hadde glemt å sette ryggsekken inn på rommet mitt når jeg kom hjem fra skolen, kastet hun ut alle bøkene mine og ba meg om å plukke dem opp igjen.
Småbrødrene mine ble livredd henne. Hvis de ropte eller lo høyt, gikk mamma «i taket». Hun slo dem med sammenrullede aviser og ba dem om å holde kjeft. Hun låste seg inne på soverommet og skrek til oss.
Skrekkens hus
Huset vårt ble et skrekkens hus, men det var det ingen som så eller forsto. Mamma jobbet heltid som ekspeditør i en maleforretning, og alle som så henne der, så en blid og hjelpsom dame. Folk syntes synd på henne fordi hun var blitt alene om ansvaret for tre aktive, små barn.
Jeg savnet faren min, men han var ikke rundt oss, og vi hørte aldri fra ham. Mamma sa at det var hans skyld. Sorgen over å bli forlatt gjorde henne veldig bitter
I dag tenker jeg at hun var dødsens sliten og fikk for lite søvn, og det resulterte i humørsvingninger som vi til de grader fikk merke. Hun var så nedkjørt at hun ikke tålte høye lyder eller rot, og hun ble opphengt i å ha det perfekt.
– Vi er alene og dere må hjelpe til, sa hun ofte.
Jeg forsto at det var viktig å gjøre som hun sa, og jeg gjorde så godt jeg kunne, men det var aldri bra nok. Hvis jeg hadde ryddet sammen lekene til brødrene mine, kunne hun finne ut at det var elendig gjort, og for å demonstrere det, kastet hun dem utover gulvet.
– Nå gjør du som jeg sier og rydder ordentlig, sa hun, og stemmen hennes var ukontrollert.
Jeg ble redd mamma, og jeg hadde det ikke bra. Det resulterte i at jeg ikke klarte å konsentrere meg på skolen. Da lærerne sa til mamma at jeg ikke fulgte med, fikk hun enda en ting å bli sint for, og jeg fikk husarrest og måtte gå til sengs uten kveldsmat i en uke.
Les også (+): Jeg hadde ikke noe valg. Jeg måtte bryte med pappa
Lojal mot mamma
Jeg lå på rommet mitt og gråt, og jeg drømte om å få et nytt hjem med en annen mamma, men samtidig følte jeg en voldsom lojalitet til henne. Innerst inne forsto jeg at hun var lei seg fordi pappa hadde reist.
Jeg ville ikke svikte mamma, og derfor fortalte jeg ingen om hvordan hun kunne være overfor oss.
En gang ville jeg gjøre mamma glad ved å dekke på til frokost. Da hun kom ned på kjøkkenet med blå ringer under øynene, så hun straks noe som var feil. Jeg hadde sølt litt syltetøy på duken, og det var krise.
– Som om jeg ikke har nok å vaske, skrek hun.
Og i neste øyeblikk fikk jeg en knyttneve rett i det ene kinnet.
Da mamma forsto hva hun hadde gjort, begynte hun å gråte slik at hele kroppen ristet.
– Jeg holder på å bli gal. Det er i ferd med å klikke for meg. Forstår du det?
Jeg tok armene rundt henne og sa at hun ikke var gal og at jeg var glad i henne, og hun ba om unnskyldning.
Jeg kom på skolen med et blått øye, og jeg sa det som mamma og jeg var blitt enige om å si; at den ene broren min hadde kastet en tennisball på meg. Ingen stilte spørsmål rundt dette. Små gutter kan finne på slikt.
Noen ganger var mamma fortsatt snill. Når hun forsøkte å ta seg sammen, lagde hun vafler, som vi koste oss med, og hun tok oss med i lekebutikken, hvor vi fikk lov til å kjøpe en liten ting hver.
For meg var disse stundene dyrebare. Det var som om jeg ikke torde puste av frykt for at de skulle bli ødelagt.
Men så gikk vi tilbake til helvetet. Mamma kom hjem fra jobb sliten og fant rotet hun hatet. Hun hadde ingen til å avlaste seg med oss, barna, og ansvaret ble for mye for henne. Hun sendte oss i seng før syv på kvelden for å få ro selv. Vi lå vettskremte på rommene våre og torde knapt bevege oss. En liten lyd var nok til at hun kom opp med en sammenrullet avis.
– Nå sover dere! Beordret hun, mens hun slo.
Les også (+): Jeg løy og sa jeg var gravid fordi jeg ville gifte meg
Hvorfor var mamma slik?
Det gjør noe med deg å vokse opp med en labil forelder. Fordi vi aldri visste hva som ventet oss, ble vi usikre og forsiktige. Utrolig nok kom vi oss gjennom ungdomstiden uten å ende på skråplanet.
Da jeg fikk min første lille hybel og kunne gjøre som jeg ville, følte jeg en intens lykke, men samtidig en slags sorg, som ga seg utslag i en følelse av tomhet. Hvorfor det var slik, visste jeg ikke.
Det rare var at mamma ble den snille damen igjen etter at vi flyttet ut. I begynnelsen gjorde det meg usikker, for jeg visste ikke om jeg kunne stole på at det skulle vare, men det gjorde det.
Da jeg ble voksen selv, fikk jeg et godt forhold til henne. Hun fortalte meg at hun nesten ikke sov i årene etter at pappa dro, og at oppdrageransvaret ble for massivt for henne alene.
– Hadde ikke pappa reist, ville det ikke ha vært slik, sa hun.
Jeg så at hun prøvde å gjøre det godt igjen, og jeg innså at jeg ikke måtte klandre henne.
Men opplevelsene fulgte meg. Det hendte at jeg våknet om natten og følte meg redd, og jeg forsto at det var en reaksjon på barndommen. Midt i 20-årene, da jeg ventet mitt første barn, skjedde det uunngåelige.
Jeg fikk angst. Frykten for at kjæresten min skulle dra fra meg fikk hjertet mitt til å slå ukontrollert, og jeg klarte nesten ikke å puste. Da legen sa hva det var som feilte meg, bare gråt jeg. Der og da innså jeg at jeg var redd for å bli som mamma. Jeg var livredd for å ende som en sliten og gal, enslig mor.
Heldigvis hadde jeg en snill mann som forsto hva jeg hadde å slite med, og jeg kom meg gjennom den vanskelige tiden. Vi har to barn sammen, og barna våre har fått en god og trygg oppvekst, helt annerledes enn min.
Det utrolige er at min gamle mor har vært på meg hvis jeg har hevet stemmen til ungene mine. «Du må ikke være så streng», har vært hennes mantra. Hun, av alle, burde ha tiet når jeg hadde helt vanlige utblåsninger overfor mine barn.
Hun slo og var urettferdig, og jeg har aldri slått og har alltid prøvd å være rettferdig. Det har mange ganger vært fristende å minne om alle de fæle tingene hun gjorde, men det har jeg holdt meg for god til. Jeg vil ikke rippe opp i det som er vondt for oss alle.
I voksen alder har jeg ofte tenkt på hvordan livet ville ha blitt om jeg hadde varslet om de fæle tingene som skjedde hjemme hos oss.
Sannsynligvis ville brødrene mine og jeg ha havnet i fosterhjem, og hvem vet hva det ville ha gjort med oss, godt eller ondt.
Det slår meg nå at det skulle ha vært hjelp å få for foreldre som sliter psykisk etter samlivsbrudd. Jeg er sikker på at min mors reaksjoner ikke er unike. Når man er nedkjørt og utslitt, endrer personligheten seg. I en slik situasjon burde det ha vært mulig å få en person inn, en som kunne avlaste og gi gode råd.
Jeg har for lengst tilgitt min gamle mamma. Hennes egen anger har vært straff nok.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske noveller
